Det er ingen tvil om at været har vært et populært samtaleobjekt i ganske lang tid. Så skulle vi altså oppleve at såvel 16. Som 17. mai bød på aldeles utmerket vær, og glemske som de fleste av oss er, har nok mange ukers klaging gått fullstendig i glemmeboka. Nå er det vel bare en god måned til midtsommer, men hvem bryr seg om det? Vi her i nord tåler det meste.
Sist fredag deltok jeg på Polarsirkelen friluftsråds årsmøte.
Friluftsrådet har sitt sete på Nesna, men heldigvis gikk møtet på Teams.
Medlemmene består av 6 kommuner: Hattfjelldal, Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy og Træna.
Formålet med rådet er å fremme allsidig og miljøvennlig friluftsliv i den regionen deltakerkommunene omfatter, til beste for befolkningens trivsel og helse.
Det skal jobbes med 27 prosjekt i arbeidsåret, hvorav ganske mange er relatert til kysten. Sykkeltur langs Villmarksveien har lokal interesse. Nå hevdet riktignok daglig leder at veien begynner på Bjerka, hvor han har det fra vet ikke jeg. Vi får nå se hva som kommer ut av prosjektet.
Mandagens krigsminnemarkering på Hemnesberget ble en storslagen sak. Egentlig skulle den ha funnet sted for to år siden, men vi vet alle årsaken til at den ble utsatt.
At værgudene hadde besinnet seg var et absolutt gode, ettersom store deler av markeringen foregikk utendørs, naturlig nok.
Den første halvtimen var det markering på kirkegården. Sognepresten, eller for anledningen feltprest Hans Chr. Håland holdt minnetale, og det var diverse musikalske innslag. For anledningen ble det framført en sørgefanfare, og nasjonalsangen ble framført av Hemnes mannskor.
Det er nok likevel ingen tvil om at det som blir husket best, var innslaget med sekkepipe. Da blåseren beveget seg mellom gravene for å hilse de avdøde, for så å forsvinne ut i evigheten, gjorde nok et sterkt inntrykk på de fleste av oss.
En meget stilig og gripende sekvens. Scots Guards la også ned en minnekrans.
På veien nedover mot aulaen gjorde man en stopp ved det stedet hvor de falne først ble gravlagt, før de ble flyttet oppover til kirkegården.
Dessverre fikk jeg ikke med meg alt som foregikk i aulaen, for jeg måtte spise lunch sammen med gjestene. Og la det være sagt: De som hadde forberedt lunchen, var ikke amatører. Så ble da også maten lovprist, ikke minst av gjestene.
Avdukingen av minneplaten nede på Præstengkaia ble en ganske så luftig affære, men også der gjorde sekkepipeblåseren utvilsomt et sterkt inntrykk på de frammøtte.
Så ble det hele avrundet på Torget, og la det være klart at arrangørene, og ikke minst Torbjørn Skjæran, kan være stolte av et svært vellykket arrangement.
17. mai fikk jeg være med på minneseremoniene, såvel på Fagerlimoen, som på Korgfjellet. Dessverre har krigen i Ukraina vist oss, at historien har en tendens til å gjenta seg. Det hele er bare så fullstendig tragisk.
