Soldater fra IR 14 har i ettertid blitt beskyldt for dårlig stridsmoral under felttoget i 1940. Men var det slik, og i tilfelle hva var årsaken?
Et tilbakeblikk til nasjonsbyggingen etter 1905. Norge skulle stå på egne bein. Det norske flagg skulle på stang, men etter 1930 har det stadig blitt lenger mellom flaggstengene.
Panserskipene «Norge» og «Eidsvold» ble anskaffet etter 1905, kanonene «Aron», «Josva» og «Moses» i Oslofjorden, hele Forsvaret ble opprustet. Drevjamoen ble kjøpt inn som ekserserplass for IR 14 og utbygd med kompanibrakker for Vefsn, Rana og Salten, foruten en rekke skytebaner. Ut 1920-årene ga det status å ha utført militærtjenesten, og i gamle album er det bilder hvor familiens sønner er avfotografert i stram giv akt iført uniform med Kragen ved sin side.
Norge holdt seg nøytral under 1. verdenskrig og unngikk å komme med i krigen. Det samme ble prøvd i 2. verdenskrig, men dette ble ikke respektert av de krigende parter.
Utover 1930-årene sank forsvarsviljen stadig i befolkningen. Det oppsto politiske grupperinger som direkte motarbeidet Forsvaret, og bevilgningene til Forsvaret holdt ikke tritt med utviklingen ellers i verden. Omkvedet var, ingen krig. Norge skulle være nøytral og tvister skulle løses ved forhandlinger.
Helgelandsbataljonens beordring til nøytralitetsvakt i Finnmark i desember 1939 var upopulært blant soldatene, de var forespeilet kun en kort repetisjonsøving. Mange hadde planlagt å delta i Lofotfisket, men da Stortinget forlenget tjenesten til 60 dager, anså soldatene dette som et svik fra Forsvarets side. Helgelandsbataljonen i Finnmark ble avløst av Saltenbataljonen, og dimittert i Mosjøen i mars 1940 og deretter spredd for alle vinder.
Da Norge ble angrepet 9. april 1940 var verken befolkning eller Forsvaret rustet for motstand. Ingen forsto hvorfor Norge ble angrepet, vi var jo nøytrale uten fiender, ikke en gang utenriksministeren trodde på noe angrep på Norge før det smalt i Drøbaksundet.
Ved angrepet på Norge 9. april ble Helgelandsbataljonen innkalt på nytt med frammøte i Mosjøen 10. mai 1940. Storparten møtte, men ingen av kompanisjefene som hadde vært på nøytralitetsvakten i Finnmark møtte. Dette følte soldatene som et svik. I stedet fikk de uøvde kompanisjefer av lavere grad uten ledererfaring. Det oppsto mye rot under oppsettingen av bataljonen med ordre og kontraordre. Regimentsstaben i Mosjøen var liten og overarbeidet med stell og vask av de tidligere nøytralitets-soldatenes uniformer og 2000 ulltepper. Stemningen var på et lavmål, men til slutt var Helgelandsbataljonen ferdig oppsatt og på hjul mot Snåsa. Der ble de stilt under kommando av oberst Getz, sjef for IR 13.
Den første trefningen mot tyskerne skjedde ved Tiltnes gård på østsiden av Snåsa 26. april 1940. Tyskerne mistet mange soldater, Helgelandsbataljonen ingen falne. Stridsmoralen nådde toppnivå. Soldatene skjemtet med at 17. mai skulle de feire i Trondheim.
Men deretter begynte nedtellingen av stridsmoralen for alvor. Den 2. Mai 1940 trakk de engelske og franske styrker (7000 mann) seg ut av Nord-Trøndelag via Namsos. Samme dag meddelte sjef for 6. Divisjon, general Fleischer, til sjef for IR 13, oberst Getz, at Helgelandsbataljonen skulle trekkes tilbake, og ba om at det straks ble rekvirert jernbanetransport tilbake til Mosjøen.
Dette tok soldatene som en stor svik fra ledelsens side, ville ikke ledelsen kjempe, hvorfor skulle da soldatene kjempe. De kunne like godt stikke av, og flere og flere gjorde dette.
3. mai 1940 kl. 05.00 undertegnet norske avdelinger sør for Trondheim kapitulasjonsavtale med tyskerne.
3. mai 1940 undertegnet oberst Getz kapitulasjon med tyskerne med virkning fra 4. mai kl. 14.00. (7.000 allierte og 3.000 norske soldater mot 1.000 tyskere).
Disse hendinger fikk varige skader på viljen til å bekjempe tyskernes senere framrykking.
Soldatene hevdet ofte senere under felttoget at dette er ikke vår krig, det er et oppgjør mellom de allierte og Tyskland. Dette var en av grunnene til at så mange soldater stakk av.
3. mai 1940 kl. 01.00 hendte jernbaneulykken ved Tangen stasjon som kostet 7 liv og 25 hardt sårede soldater. Soldatene skyldte på rot og dårlig ledelse. En påstand som ofte ble brukt, og dessverre må erkjennes berettiget i mange tilfeller under felttoget.
Saken må sees i lys av, at stormaktene, England og Frankrike, førte sin krig mot tyskerne, uansett hva som tjente de norske ønsker og behov. For de tyske troppene i landet var saken like grei, de sloss primært mot engelskmennene. Det finnes flere eksempler på manglende koordinering mellom de allierte og nordmennene, og det hendte at de allierte trakk seg ut av striden uten først å underrette sine norske brødre.
Den sviktene stridsmoral skyldtes i hovedsak dårlig norsk ledelse. Da de erfarne kompanisjefer fra nøytralitetsvakten i Finnmark ikke møtte til mobilisering 10. april 1940, ble de erstattet av yngre befal med manglende kompetanse og erfaring i ledelse. Mange ledende stillinger ble dekket av garnisonsbefal med administrativ erfaring, eller av ledere fra det sivile liv med tidligere befalsutdanning. Soldatene, særlig i Helgelandsbataljonen, hadde erfaring fra nøytralitetsvakten i Finnmark, og fant seg ikke til rette med en ustødig ledelse, som ga ordrer, og ofte like etterpå kontraordrer.
I løpet av den oppholdende strid med tilbaketrekninger fra Trøndelag til Mo i Rana smuldret Helgelandsbataljonen opp til det halve. I Mo i Rana gjorde soldatene mytteri og det samme skjedde på Finneidfjord. De var lei krigen og ville ikke mer.
Krigslovene var iverksatt fra 9. april 1940, som blant annet ga meget streng straff for dessertering. De fleste soldater hadde nok dette i blodet, men de så jo stadig at rømming ikke fikk noen konsekvenser. Befalet sviktet når det gjaldt å gjøre soldatene kjent med konsekvensene av å stikke av fra tjenesten. Noen få unntak fantes, bl. a. kunne man i ettertid konstatere at nesten ingen av soldatene som tilhørte maskingevær- og bombekaster-troppene rømte. Årsaken var at sjefen, løytnant Pedersen, ofte hadde gjort sine soldater kjent med konsekvensene av å rømme fra tjenesten.
Etter krigen var det annonsert utdeling av «Deltagermedaljen 1940-45». Det var mange som ikke meldte seg, kanskje av redsel for straffeforfølgning dersom de hadde forlatt sin avdeling på ulovlig vis, eller at de av andre grunner ikke ønsket medaljen. På 1980-tallet ble det igjen mulighet for å få medaljen, og da var det mange som ønsket å få medaljen i forståelse av at eventuell foretatt rømming var foreldet.
Et særtrekk ved disse soldatene var at de helst ville vært på Lofotfisket. Ved mobiliseringen søkte så å si alle fritak på grunn av Lofotfisket, og det samme skjedde da tiden på nøytralitetsvakt i Finnmark ble forlenget. Å miste Lofotfisket og dermed årsinntekta ble sammenliknet med deltakelse i krigen som de følte var bortkastet, og som de mente de var dømt til å tape.
Nå, 80 år etter krigen, med detaljerte opplysninger om alle hendinger under krigen tilgjengelig, er det naturlig å konkludere med at helgelandssoldaten verken var dårligere, eller bedre enn andre norske soldater. Påstanden om at helgelandssoldaten fremsto med dårligere moral og stridsvilje enn andre soldater skyldtes mange forhold, bl. a. at deres befal manglet kunnskap om ledelse, samt en rekke hendinger, forhold og omstendigheter som oppsto under felttoget.
