Den 9. april 1940 hadde matmel, sukker og kaffe rasjonert en tid.
Matsituasjonen under okkupasjonstiden kan deles inn i to perioder. Den første fra våren 1940 til høsten 1942 da matsituasjonen ble raskt dårligere, vare etter vare forsvant fra markedet og ble rasjonert. Den andre perioden strekker seg fra høsten 1942 til krigens slutt i 1945. I denne perioden var praktisk talt alle matvarer rasjonert. Den siste matvaren som ble rasjonert var fisk, det skjedde i november 1943.
Det ble delt ut rasjoneringskort for hver person, mens institusjoner som sykehus fikk anvisning fra forsyningsnemnder. Alle fikk et startlager og deretter fikk man varer bare i bytte mot rasjoneringsmerker som ble klippet fra rasjoneringskortet og beholdt av handelsmannen.
Stor oppfinnsomhet
Kostholdet under krigen krevde både planlegging og måtehold og har i ettertid vært en studie i armod og fantasi med store forskjeller i befolkningen. Især var barn sårbar ved ensidig kosthold, og i noen byer ble det påvist underernæring. Det oppsto mye hamstring av mangelvarer og byttehandel mellom by og land, men bøndenes avlinger og husdyr ble strengt kontrollert slik at de kun fikk beholde bare sin rasjon av korn, kjøtt, melk og smør. Det var nok ikke så lett for kontrollørene å kontrollere hvor mye kyrne melket gjennom året, om kua kalvet eller ikke. Litt tuskhandel var det nok mellom de mest attraktive vareslag. –
Oppfinnsomheten var stor. Noen klarte å få tak i en grisunge og foret den opp på avfall, kanskje fra avfall de hentet hos okkupantene. Andre klarte å fore opp kaniner eller noen høner og fikk da egg. Mange hadde en jordflekk hvor de satte poteter og grønsaker. Ellers ble det høstet inn mye bær ig skog og fjell.
Tøymangel og lite import
Importvarer var ofte av dårlig kvalitet som mel, Terboven-mel, som det ble kalt og som ikke tok gjæring. Bøndene kunne vel kanskje klare å lure unna noen kilo korn fra de kilo de var pålagt å levere til forsyningsnemnda og få det malt natterstid på ei kvern. For sukker og kaffe var rasjonene svært små og uteble ofte helt. Tobakks-kallene var stadig tobakkløs, og da i farlig dårlig humør. Ofte ble det fabrikkert surugater som kaffe-erstatning av brente erter og tobakk av egne avlede tobakksblader. Tråd ble laget av tvinnet papir, og vevd til strie.
Det var stor mangel på tøyvarer, især på finere klær til bryllup og konfirmasjon. Da gjaldt det å ha et godt byttemiddel, ellers ble det å sy opp bukte klær. Det var utrolig hva man kunne få ut av hvetemelsekk eller en gammel kjole. Noen klarte å få tak i et stykke fra en fallskjerm, den var av silke.
Oppfinnsomheten var stor for den kreative.
Forbud mot å ha radio
De tyske okkupantene to straks kontroll over NRK og aviser. Høsten 1941 kom det påbud om å levere inn alle radioer til lager kontrollert av politi og lensmenn. Bare tyske soldater og NS-medlemmer fikk beholde radioer. Å beholde radio kunne straffes med to års tukthus i Tyskland. 500 000 radioer fantes i Norge og var en trussel for okkupasjonsmakten da folk kunne lytte på de norske sendingene fra London hvor regjeringen kjempet for frigjøring av Norge. Enkelte trosset forbudet og leverte ikke inn sine radioer, eller klarte å stjele en radio fra lensmannens lager. De lyttet da i skjul på nyhetene fra London og noen ganger sammen med venner. Mange ble tatt, arrestert og ble satt i fengsel i Norge, eller sendt til Tyskland.
Blendingspåbud
Tyskerne ventet at briter og allierte skulle gjøre raid mot Norge ved å landsette fallskjermtropper. Det ble derfor påbudt at all kunstig lys skulle blendes så snart det ble mørkt. Det ble fabrikkert et eget blendingspapir, dobbelt kreppliknende papir med et svart tjærebelagt stoff i midten som hindret lysgjennomgang. Alle var nøye med å følge dette påbud av redsel for å bli arrestert, og folk kontrollerte hverandre. Det var ikke sjelden at noen kom og banket på ruten og gjorde oppmerksom på t det sivet ut litt lys gjennom en sprekk, og man var takknemlig for denne hjelpen.
Reiseforbud
Alle måtte bære på seg et Grenseboerbevis utstedt av lensmannen. Skulle man reise, f. eks. mellom Hemnesberget og Korgen, måtte man i tillegg ha reisetillatelse utstedt av lensmann eller tysk Ortskommandantur. Bussrute var det mellom Hemnesberget og Røssvassbukt, og der kunne det bli kontroll. Tyskerne og lensmann førte kontroll så ingen skulle rømme til Sverige, skjønt mange klarte å komme seg over grensen.
Vegvæsenbiler og drosjer fikk en avmålt rasjon av bensin for å holde veier istand og dekke nødvendig kjøring av lege og jordmor. – Det hendte at lastebilsjåfører kastet litt sand i kassen og kjørte da en passasjer i nød som da satt i sanddungen. En reisetillatelse fra Korgen til Hemnesberget gjaldt i 14 dager. Det fortelles om en dreng i Leirskardalen som både i begynnelsen og slutten av de 14 dagene reiste til dyrlegen på Hemnesberget for å få en halvflaske sprit til hesten som var sjuk.
Forbud mot å ha gevær
Det var strengt forbudt å ha gevær. De skulle innleveres til lensmannen, men mange lot være å levere dem fra seg. I stedet ble de gjemt på gården, eller satt godt inn med olje, solid pakket inn og gjemt i skogen.- Ble man tatt for å ha gevær, ventet streng straff.
Kontroll av jorbruksproduksjonen
En forsyningsnemnd førte kontroll med alt bonden produserte, og han skulle få beholde bare det familien trengte til livets opphold. Resten skulle leveres til forsyningsnemnda. Dette gjaldt korn, poteter, grønnsaker, antall fe, fødte kalver og lam, osv. Kontrollen ble gjennomført av utnevnte kontrollører som var pålagt å foreta kontrollen uanmeldt. Overtredelser kunne bli alvorlig både for kontrollør og bonde.