Torsdag 16. april – torsdag 9. mai 1940
I ukene før angrepet på Hemnesberget 10. mai 1940 var det opprettet en sivil vaktstyrke som bl. a. skulle betjene flyalarm-sirenen i tilfelle flyangrep, varsle telegrafen om hendinger og ellers registrere uvanlig ferdsel på fjorden. Det er bevart en logg over daglige hendinger oppført fra 16. april til 9. mai 1940.- Fra 30 april ble vaktholdet og føring av loggen overtatt av militære mannskaper.
Søndag 21. april 1940
Etter at Landvernbataljon I/IR 14 (soldater mellom 33 og 44 år) var fullt oppsatt i Mosjøen ble 1 tropp (vanligvis 40 mann) overført til Hemnesberget.
Lørdag 5. mai 1940
Den norske vakttroppen på Hemnesberget ble avløst av 1 tropp fra det britiske 1. Ind coy (1. selvstendige kompani) på Finneide.
Torsdag 9. mai 1940
Et lag på 9 norske soldater med fenrik Remmen som sjef ble overført fra Øvingskompaniet i Mo til Hemnesberget for å styrke et vaktlag som lå der. Disse soldatene gikk i stilling oppe ved prestegården.
Klokken 22.30 seilte «D/S Nord-Norge» fra Trondheim med kurs for Hemnesberget. Skipet hadde med seg 103 østerrikske bergjegere, 1 tropp bergartilleri og 1 bombekastergruppe, totalt estimert til ca. 180 mann, pluss skipsbesetning. (I enkelte skrifter oppgitt til 300 mann, men ansees i ettertid å være feil).
Da skipet passerte Sør-Helgeland ble Marinen i Harstad anmodet om å sende marineenheter som kunne kapre eller senke skipet, men det fantes ingen marinefartøyer i nærheten. Britene ble anmodet om å sende sjøstridskrefter mot skipet, de lå ved Myken fyr, og nådde ikke fram før «D/S Nord-Norge» lå ved kai på Hemnesberget.
Bestemmelsesstedet for «D/S Nord-Norge» var ukjent, men man gjettet på strategiske steder som Mosjøen, Sandnessjøen, Nesna, Mo i Rana eller Hemnesberget. På Hemnesberget gikk ryktene om at skipet hadde passert Vefsenfjorden og Sandnessjøen og senere Nesna, hvor kaptein Ellinger hadde plassert fenrik Karl Hjelvik som sjef for en gruppe på ca. 60 skytterlagsmedlemmer med våpen og ammunisjon. Da skipet også seilte forbi Nesna var det klart at bestemmelsesstedet enten var Hemnesberget eller Mo. – Alle disse tettstedene hadde vært forberedt seg på angrep fra skipet og sivile var evakuert.
Fredag 10. mai 1940
Kvinner, barn og eldre mennesker hadde forlatt Hemnesberget og stedet var bortimot folketomt, bortsett fra engelske og noen få norske soldater da «D/S Nord-Norge» kom sigende rundt Osmo-odden, heiste det tyske flagget og la til kai på Hemnesberget.
Dette skjedde ca. kl. 19.00. – (Kl. 17.00 landsatte operasjon «Rudolf» de første 12 mann på Sunds-bukta, men uvitende om hverandre).
Storkaien, der Prestengskaien ligger nå, den bakenforliggende høyden og hele stranden var besatt med engelske soldater som skjøt mot skipet. Forberedt på denne mottakelse begynte tyskerne straks egen ildgiving fra skipet, men ble kraftig beskutt av de engelske soldatene med skyts fra godt kamuflerte stillinger på bergknausen og i vinduer og glugger i de omkringliggende bygningene.
Fra skipet stormet bergjegerne, først kaien, og inntok i handgranatkamp de nærmeste husene. I denne kampen oppsto de første engelske tapene. Det norske laget lå i stilling lenger bak rundt prestegården, og beskjøt derfra fienden med sine våpen. – I den tyske beretning heter det at tyskerne også ble beskutt fra motsatt side av fjorden, men pensjonert lærer, Per Fagerheim, som så det hele fra sin heim Fagerheim på Tvartforlandet, har i januar 2020 fortalt at dette ikke er riktig, det ble ikke avfyrt et skudd fra Tvartforlandet, forsikrer han.
På grunn av den sterke engelske motstanden, ble hele det tyske forsterkede kompaniet landsatt på Hemnesberget, i motsetning til den opprinnelige planen om å landsett bare en tropp (ca. 40 mann), og bringe hovedstyrken i land på Sund, eller nærmere Finneide. I hardnakket nærkamp fra hus til hus, for det meste bare med handgranater, le hele den engelske motstanden brutt, men med følelige tap på begge sider.
Kl. 20.15 kom jageren «HMS Zulu» og luftvernkrysseren «HMS Calcutta» inn fjorden og senket «D/S Nord-Norge» ved kaien. Utstyr og ammunisjon var losset og noen sårede var brakt om bord. Den første skuddsalve gikk forbi målet og rammet en bygning på land, etterpå fulgte en salve mot skipet. Forriggen, bro og overbygg begynte å brenne. Deretter ble det avfyrt en torpedo som traff bak midtskips og eksploderte med voldsom kraft. Ammunisjon som var brakt på land og sto på kaien eksploderte samtidig.
Bakenden på skipet sank ned og skipet reiste seg med baugen rett opp for deretter å synke rett ned.
Hvor mange som fulgte med skipet da det sank er ukjent, men forpleiningspersonell, sanitetspersonell og skipsmannskap reddet seg på land som best de kunne. Skipet sank etter få minutter. Marinebesetningen ble utrustet og bevæpnet og satt inn i kamp.
Engelsk skipsartilleri skjøt mot tyskerne og granatene eksploderte i et øredøvende stakato. Tunge tyske bombekaster blandet seg i kampen på snaue 80 meters avstand. 16 bolighus tok fyr og brant ned til grunnen.
I nærkamp fra hus til hus presset tyskerne engelskmennene og de få nordmennene tilbake, noen engelskmenn forsøkte å svømme ut til de engelske skipene, men ble beskutt og noen kom på avveier adskilt fra sin avdeling.
En gruppe på 16 engelske soldater trakk seg tilbake over Myra østover og ble loset til Geitvika av Arne Bang hvor de den 10. mai sent på kvelden ble hentet av det engelske krigsskipet «HMS Zulu» og ført til Mo
Mandag 11. mai, 2. pinsedag
Like over midnatt den 10. mai var Hemnesberget på tyske hender og fronten gikk over Åsen.
Ved videre framrykking ble Wildente-tyskerne kraftig beskutt fra Sund, og de trodde det var norske tropper da de mente å ha sett et rødt og blått flagg i tåka. De var ikke kjent med at gruppe «Rudolf» allerede var landet med fly på Sundsbukta, og gått i stilling på Sund. Problemet ble etter hvert løst ved at en soldat jodlet, jodlingen ble besvart og dermed gjenkjent som deres egne.
Laget til fenrik Remmen (9 mann) ble omringet og overga seg, ble avvæpnet, tatt til fange og oppstilt for marsj til Sund, men da de ble beskutt fra Sund søkte de dekning i skogen, og det samme gjorde de tyske vaktene. Fenrik Remmen og en soldat hoppet utfor en knaus og kom seg til rømmings mot Hemnesberget, og tyskerne fulgte ikke etter. De brøt seg så inn i et naust, stjal en båt og rodde over til andre siden av fjorden. Derfra ringte fenrik Remmen til Mo, og dagen etter ble de hentet med en skjøyte.
De øvrige norske soldatene ble tatt til fange på Åsen sammen med noen engelskmenn og ført til Sund hvor de senere ble sendt med fly til Trøndelag.
5 engelske soldater hadde kommet seg over til Tvartforlandet. Der ble de av Osmo-brødrene fulgt til Bardal hvor de den 11. mai ble plukket opp av det engelsk krigsskipet «Zulu» og ført til Mo.
Ut på dagen den 11. mai var gruppe «Wildente» og gruppe «Rudolf samlet på Sund.
