Krigen Sund-Finneidfjord 11.-14. mai 1940
Danske Tage Ulrich Holten Ellinger var utdannet zoolog og hadde arbeidet ved «Institut Pasteur» i Paris. Han var ikke utdannet offiser, men fulgte et fransk feltlasarett til Finland under vinterkrigen. Derfra hadde han kommet som frivillig til Norge, hvor han kom til Gudbrandsdalen. Der traff han daværende oberst Otto Ruge, og av ham fikk han kapteins rang i en bataljonsstab.
7. mai 1940. Vi hopper inn i Tage Ellingers vidløftige ferd 7. mai 1940. Tidlig på morgenen kom Tage og hans venner, fenrikene Karl, Andreas og Viggo med båt fra Rørvik til Sandnessjøen. Der skulle de bare ha en pause før ferden gikk videre til Bodø, men så skjedde det at de traff overlege Bagge. Han telefonerte på deres vegne til den norske stab i Mosjøen og ba om instrukser. De gikk ut på at Tage og hans venner skulle melde seg i Mosjøen.
Etter at de hadde spist en herlig middag med familie Bagge, skjedde det noe høyst forbausende. Politimesteren kom og ba Ellinger ta kommandoen over to store motorskøyter som var lastet med våpen og ammunisjon. Skøytene var ført nordover av en viss flyløytnant Meyer, men var blitt etterlatt i Sandnessjøen med mannskap og last uten nærmere ordre.
Det viste seg at de to skøytene «Heimen» og «Herold» inneholdt 80 tonn rifler, maskingeværer og ammunisjon. Tage, Karl og Andreas gikk om bord i «Heimen» og Viggo tok kommandoen over «Herold». Så seilte de til Mosjøen.
8. mai 1940. Den lille eskadren nådde fram til Mosjøen ved daggry 8. mai 1940.Tage Ellinger meldte seg for forsvarssjefen, oberstløytnant Nummedal, ved ankomst til Mosjøen. Forsvarssjefen foreslo at de skulle spise middag med nestkommanderende, major Sundlo, men det ble ikke tatt noen avgjørelse om skøytene og lasten. Tyskerne var nå bare seks kilometer fra Mosjøen. Sjefen sov middag og måtte ikke forstyrres.
Da sjefen kom, foreslo Ellinger at han skulle føre skøytene videre til Mo i Rana. Dette syntes Nummedal var en god idé, og utstedte en skriftlig ordre om at Tage Ellinger skulle overta et kompani som var under reorganisering i Mo i Rana og rekognosere en stilling sør for denne byen. Skøytene skulle også ta med fru Skår og hennes to små barn til Sandnessjøen.
Da skøytene endelig kom av gårde, sto tyskerne like utenfor byen. I Holandsvika tok skøytene inn last av våpen og ammunisjon som kom dit med lastebiler fra Drevjamoen. Nervepinnende var det at den tunglastede «Herold» sto på bunnen, men «Heimen» klarte å slepe den av grunn.
9. mai 1940. Skøytene kom til Sandnessjøen utpå morgenen, og ble lagt i dekning i ei lita bukt. Etterpå ble det et besøk innom den tidligere omtalte overlege Bagge. Hos politimester Aslaksrud fikk den danske Tage Ellinger utstedt norsk pass.
Da skøytene la til kaien, ble de møtt av væpnede sivile med nasjonalfargede armbind. Politimester Aslaksrud og lensmann Berlinghaug, som var gammel løytnant, fortalte at de hadde 60 frivillige fra skytterlaget, men bare 10 rifler og svært lite ammunisjon. Lensmannen ba om å få en av fenrikene som sjef for de frivillige, og våpen og ammunisjon til den tapre lille flokken.
Dette syntes kaptein Ellinger var fornuftig, og de losset to maskingevær, 50 rifler og rikelig med ammunisjon. Karl ble igjen på Nesna og fikk ordre om å overta kommandoen i Nesna.
10. mai 1940. Ankomst av de to store skøytene til Mo i Rana ble årsak til noe nervøsitet blant de norske soldatene på kaien. De trodde skøytene hadde tyske soldater.
Da Tage Ellinger overlot sin ordre til kommandanten som bodde på Hotell Meyergården, foreslo denne meget omsorgsfullt at Tage først skulle sove ut i ei god seng, men allerede etter to timer ble han vekket. Det var kommet melding om at et tysk sjøfly hadde landsatt 14 mann ved Sund, og at ruteskipet DS «Nordnorge» var på vei inn Ranfjorden med tyske tropper om bord.
Kaptein Tage Ellinger skulle straks overta sin nye kommando og settes inn mot tyskerne på strekningen Finneidfjord-Sund. Han fikk tildelt to geværtropper, en tropp fra kompani 1 i Korgen og en tropp fra det opprørske kompani 2 som tidligere var sendt til Mo, men lå i Dalselv og ble med derfra, en tropp til Andreas og en tropp til Viggo. Dessuten en tropp med tre coltmitraljøser under kommando av korporal Kristoffer Brandt. Alle tilhørte IR 14. Det var 34 mann i mitraljøsetroppen med korporalene Pedersen fra Børja, Velfjord, Ole Alfheim fra Sjona og Magnus Næss fra Bodø som gruppeførere. På Finneidfjord sluttet fenrikene Roald Kolstad og Arnulf Raae seg til styrken med 20 menige og to sersjanter. Kaptein Ellinger fikk dermed en styrke på ca. 120 mann med ordre fra kaptein Ørnulf Dahl om å lede denne styrken mot Sund for å stoppe fienden.
Styrken ble sendt fra Mo til Finneidfjord med buss, hvor de tok kontakt med major A. C. M. Mey, sjef for det engelske «1. selvstendige kompani», som var gått i stilling på Finneidfjord. Han sluttet seg straks til Ellingers soldater for å nedkjempe 14 tyske soldatene de hadde fått rykte om var landsatt med sjøfly på Sund.
11. mai 1940. Den norske og britiske styrke nådde fram til Lakshusneset kl. 03.00. På veien overrumplet de tre tyske marinesoldater som straks overga seg og ble tatt til fange. Ellinger ga ordre om å stanse framrykkingen så soldatene fikk spise frokost. Den eksentriske Ellinger inviterte også de tre tyske fangene til å spise frokost sammen med ham, og startet med å si at de ikke måtte tro at han ikke visste at de tilhørte en gruppe på 14 soldater på Sund. Fangene så forbauset på hverandre og sa: «Aber nein, Herr Kapitän, wir sind 400». Ellinger visste tydeligvis ikke at DS «Nordnorge» hadde landsatt tyske soldater på Hemnesberget kvelden før. Deretter ble fangene transportert til Finneidfjord.
Kaptein Ellinger og major May dro fram til skogbrynet for å rekognosere det åpne landskapet fram mot Sund, og ble enige om å angripe tyskerne, tross stor underlegenhet. Den norske styrke skulle ta venstre fløy og britene den høyre. Med mørke uniformer var det vanskelig å rykke fram usett i den hvite snøen, og den eneste dekning var i veigrøftene. Ellinger sendte en skipatrulje på en sersjant og ni soldater på en omgående bevegelse dekket av skog for å komme opp i høyden bak de sterkeste tyske stillingene. Avtalen var at de skulle starte skytingen så snart de norske og britiske soldatene kom fram i åpent lende, men man hørte ikke noe til patruljen og begynte skytingen. Det varte ikke lenge før tyskerne skjøt med alt de hadde og Ellinger og May måtte trekke seg tilbake. Skipatruljen var blitt oppdaget, og i stedet for å skyte overga de seg og ble tatt til fange. Dermed var stormangrepet kvalt i fødselen. To mitraljøser ble brakt i stilling og tok huset hvor tyskerne hadde sitt hovedkvarter under ild (huset til Bjørnåli). Der ble mange tyskere drept. May besluttet å trekke sine tropper tilbake til Finneidfjord og besette stillinger der. Ellinger regnet med at tyskerne ville gå til motangrep og inntok en forsvarstilling i Lakshusneset, vesentlig basert på mitraljøsetroppen hvor moralen var ypperlig.
12. mai 1940, første pinsedag. Tidlig om morgenen trakk Ellinger sine tropper tilbake til Sæteren. Karl hadde da returnert fra sitt oppdrag på Nesna og overtok Viggos tropp. Den ble sendt opp i høyden for å hindre tysk framrykking gjennom et dalsøkk som gikk til Sund. De nådde frem ved middagstider. Ordren var å komme tilbake til Sæteren hvor alle skulle samles kl. 20.00. Resten av styrken inntok sine tidligere stillinger i Lakshusneset hvor de fra de høye bergene i Branna kunne observere hva som foregikk på Sund. Der kunne de se at fem tyske sjøfly landsatte tropper og utstyr. Utpå ettermiddagen rykket tyskerne fram mot begge stillingene. Mot stillingen i Lakshusneset brukte tyskerne sine tunge bombekaster og mot stillingen i dalsøkket ovenfor Sæteren kom ca. 100 tyske soldater. Matforsyningen fra Finneidfjord hadde sviktet totalt, men da alle tropper som avtalt var samlet i Sæteren kl. 20.00, fikk de endelig et måltid mat og fortsatte deretter marsjen til Finneidfjord.
13. mai 1940, andre pinsedag. I Mo var det landsatt britiske styrker fra den Skotske garde under kommando av oberstløytnant Thomas Trappes-Lomax. Et batteri (tilsvarer et kompani) feltartilleri var i gang med å bygge ut en forsvarsstilling ved Stien i Dalsgrenda. Major May og kaptein Ellinger dro fra Finneidfjord for å møte bataljonssjefen, og ble oppfordret til å holde stillingen på Finneidfjord slik at man fikk tid til å bygge ut stillingen i Dalsgrenda. Kaptein Ellinger dro også til Mo for å møte den nyutnevnte forsvarssjefen for IR 14, oberstløytnant R. Roscher Nielsen. Der fikk han gitt ordre om å holde stillingen på Finneidfjord inntil Feltbataljonen, som lå i Korgen under ledelse av major Sundlo, hadde passert Finneidfjord på vei mot Mo i Rana.
Tilbake på Finneidfjord så det broket ut. Da Karl våknet, satt hans tropp oppe i skogen. De ville ikke mer. Halvparten hadde stjålet troppens bil og var på vei til Mo. Karl innhentet dem etter en mils vei og lot dem marsjere tilbake til Finneidfjord. De brukte grov kjeft og sa at dette var en krig mellom Tyskland og England som de ikke hadde noe med. En gang innringet de Karl og ropte at det var bedre å skyte ham enn å følge ham og bli skutt av tyskerne. Karl mistet ikke sinnsroen og svarte skarp: «Bare skyt, om dere tør, men dere er for feige».
Tidlig på formiddagen kom avdelingens lege, dr. Schultz, med en skriftlig ordre fra oberstløytnant Roscher Nielsen i Mo, om at avdelingen mellom kl. 23.00 og kl. 02.00 skulle besette Finneidfjord og holde stillingen mot tyskernes framrykning fra Hemnesberget slik at Feltbataljonen under ledelse av major Sundlo, som var i Korgen, kunne passere Finneidfjord på vei mot Mo i Rana. Troppssjef fenrik Karl sa at soldatene kanskje kunne gjøre alvor av å skyte ham om de fikk denne ordren. Kaptein Ellinger fikk dr. Schultz med som vitne, fikk Karls tropp stilt opp og forklarte dem hva ordren fra forsvarssjefen gikk ut på. Også dr. Schultz påla dem å gjøre sin plikt, men soldatene inntok en stadig mer truende holdning. Kaptein Ellinger ba dem som var så ynkelig at de ikke ville kjempe for sitt fedreland og sine kamerater, om å tre ut av rekken.
– Alle så nær som en mann trådte ut av rekken. Det var åpenbart en organisert motstand, og mistanken gikk mot en sersjant som tidligere hadde rømt, men nå dukket opp igjen. Ellinger ga dem ordre om å levere inn våpen og ammunisjon, men det nektet dem, om de ikke fikk garanti for at de ikke ville bli skutt som desertører. Kapteinen sa at han mente de ikke var en kule verd, og ga dem ett minutt på å lystre ordren. Alle lystret med unntak av seks soldater som sa at de var blitt tvunget av sine kamerater. De fikk slutte seg til den ene soldaten som aldri hadde sviktet.
Ved neste tropp (Andreas) gikk det likedan. Det ble ikke mer enn åtte soldater tilbake. I den tredje troppen, mitraljøsetroppen, meldte samtlige seg til tjeneste.
Den unevnelige sersjanten fikk ordre om å føre de 40 avvæpnede soldatene til Mo i Rana og melde seg for forsvarssjefen Roscher Nielsen. Dr. Schultz ble bedt om å bevitne hendelsen ovenfor Roscher Nielsen. Denne hendelsen har senere blitt referert til som «Mytteriet på Finneide».
Alt i alt hadde kaptein Ellinger 52 soldater igjen for å utføre den pålagte ordren. Kl. 21.25 ga kaptein Ellinger sin ordre. Med troppssjefene Karl og Andreas og de 15 geværmenn som var igjen av deres tropper, normalt 2×40 mann, og en mitraljøsegruppe skulle de rykke fram til Sæteren og danne en forsvarsstilling der. De to andre mitraljøsegruppene under kommando av fenrik Raae skulle ligge ved stranden utetter Hemnesveien for å dekke fremrykkingen. Da de skulle starte kom en halt skredder og vil være med. Han sa han var en god skytter, og ble utstyrt med uniform samt gevær og ammunisjon fra lageret etter desertørene. Til alt hell hadde tyskerne ingen planer om angrep denne natten. Dekket av den lille styrken ga engelske pionerer seg til å forberede sprengningen av veien like øst for Kleivneset
14. mai 1940. Kl. 02.00 var oppgaven fullført og sprengningen foretatt. Ved ettersyn kunne styrken konstatere at sprengningen var vellykket og et veldig veistykke var rast i sjøen og etterlot et gapende hull. Ved tilbakekomst til Finneidfjord ble det meldt at major Sundlo med Feltbataljonen hadde passert på vei til Mo i Rana. Det hadde vært bruk for noen tapre soldater til forsvar av Finneidfjord, men soldatene til major Sundlo ville ikke slåss.
Mens soldatene sov, planla major May og kaptein Ellinger forsvaret av Finneidfjord. Tysk angrep fra Hemnes kunne ventes når som helst sammen med styrkene landsatt med sjøfly på Sundsbukta. Utsiktene var alt annet enn lyse. Veien sørover mot Korgen var åpen. Det de ikke visste var at de første tyske styrker ville komme over Vesterfjellet om få timer og deretter stadig flere som var på vei mot Finneidfjord. Planen gikk derfor ut på å hindre tyskernes fremrykking fra Hemnesberget.
De norske styrkene skulle dekke sjøsiden av Sørfjorden mot Korgen. To mitraljøser ble plassert i murkjelleren under skolehuset, en mitraljøsegruppe i skogen ved jernbanelinjen med skuddfelt mot Korgen samt mitraljøser oppe på bergknausen ved jernbanestasjonen med skuddfelt i retning veisperringen øst for Kleivneset, skjønt avstanden var stor (ca. 2,4 km). Troppsjef Karl med sine 15 geværmenn var plassert på toppen av eidet med kommandopost i Samvirkelaget. De britiske styrkene skulle dekke jordene og tangen mot Hemnesberget og Veten. Alt var logisk, men kvantitativt utilstrekkelig. Ellinger hadde bedt forsvarssjef Rosher Nielsen i Mo om å få bombekastere, men de fantes ikke, og han var flau over bare å kunne gi ham to mitraljøsegrupper.
Tyskerne åpnet angrepet kl. 16.00 på ettermiddag, da en kolonne på seks lastebiler kom til syne på veien fra Sund. De hadde med seg bromateriell for bygge bro over strengningsstedet. Korporal Ole Alfheim var den første som kom i aksjon med mitraljøseild fra knausen ved jernbanestasjonen, men skjønt avstanden var stor, kunne de observere at tyskerne løp i dekning. Tyskerne svarte med bombekastere og traff så nært at han måtte skifte stilling og senere trekke seg tilbake til Ellingers kommandopost. En tysk granat traff høyspentledning i skogen, den falt ned og drepte fenrik Kolstad.
Karls geværtropp hadde gjort seg livet behagelig på Kooperativen. De hadde funnet kjøtt og mens det kokte, koste de seg med eierens løvetannvin. De mente seg trygge med engelskmennene mellom tyskerne og seg. Idyllen ble brått avbrutt av et regn av kuler slo inn gjennom vinduene. Major May hadde tydeligvis bare besatt landtangen med lette patruljer som trakk seg tilbake straks tyskerne viste seg. Karl fikk snart troppen sin ut og ga ordre om å redde mitraljøsen. Den ble båret i tre deler, og bare to deler kom frem, så den ble ikke mer brukt den dagen. Mitraljøse nr. 3 under kommando av korporal Næss kom til hovedstillingen i en sterkt beskutt lastebil med en dansk frivillig som sjåfør. Den ble beskutt av tyskerne som viste seg ved margarinfabrikken og mellom hus og trær på nordøst side av landtangen. Det var snøen som gjorde at stillingen på Finneidfjord kunne holdes så lenge mot så stor en overmakt. Granater som eksploderte i snøen gjorde ingen skade. Nordmennene hadde seks sårede, og Ellinger har berettet, «at mens han sto og snakket med sanitetskorporalen fikk denne 7 granatsplinter i ryggen. Ved dette tidspunkt kom det en løytnant og holdt foredrag for meg om at denne krigen var en sak mellom tyskere og engelskmenn og slett ikke angikk oss. Den visen kjente jeg så alt for godt».
Kl. 21.00 sendte major May en seddel til kaptein Ellinger om at han trakk seg tilbake, og ba ham følge med. Det fikk han seg ikke til, for mitraljøsegruppen arbeidet traust og etter alt å dømme virkningsfullt. Etter hvert trakk alle soldatene seg tilbake, den sårede troppssjef Karl som den aller siste. Kl. 23.00 kom det et par tyske bombefly som opererte på arenaen, og ved lyssignaler oppga de den norske styrkens posisjoner slik at kaptein Ellinger bestemte seg for å rømme stillingen. Mitraljøsene ble demontert og lagt på lastebilene sammen med ammunisjon og materiell. Den siste lastebilen ble reservert for de sårede. Olsen døde like etter at han ble lagt på bilen.
Like over midnatt 14.-15. mai var Finneidfjord besatt av tyske soldater.
Da bilen passerte Dalsgrenda var batteriene i ferd med å beskyte Finneidfjord. Bilene kjørte til lasarettet i klokkergården i Mo som tok seg av de sårede.
Her forlater vi den forunderlige danske kaptein Ellinger.