Hvor går grensen mellom den erklærte menneskeretten til ytringsfrihet, og diskriminering? Bør alle meninger som ikke passer inn i normen sensureres? Hva skal til for at en ytring skal straffeforfølges? Vi har snakket med en politijurist.
Avisa Hemnes har skrevet noen saker med homofili som tema, og nevnt den kommende prideparaden i Korgen en rekke ganger. Vi har mottatt mange positive tilbakemeldinger, og særdeles få negative. I andres kommentarfelt har det til dels vært mer hett, og diskusjoner om ytringsfrihet, krenkekultur og kanselleringskultur lever i beste velgående.
Hvor går grensen?
Hvor går grensen fra det som er nedfelt som en av menneskerettighetene i FN’s verdenserklæring: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser», til at en meningsytring diskriminerer eller sprer hets?
Dersom muligheten til å ytre sine meninger fritt snevres inn til kun det som passer inn i normen, er den kanskje ikke så fri? Og hva har skjedd med terskelen for å bli krenket?
Kan denne ha blitt for lav, og at med den enorme muligheten til å spre sine meninger på nett, for alle, har kanskje også folks evne til å la seg krenke vokst proporsjonalt?
Med sosiale mediers inntog har alle fått muligheter til å spre sine meninger, og nå et publikum bredere enn før, på tvers av landegrenser. Alle har «tilgang til en mikrofon» som kan brukes til å spre tanker rundt hva de måtte ønske, det være seg meninger rundt seksuell legning, hudfarge, religion eller politikk. Amnesty International nevner på sine nettsider at man skal kunne poste sin mening på Facebook, være uenig med dem som styrer landet og delta på en fredelig demonstrasjon uten å bli straffet for det. Men selv om retten til ytringsfrihet er anerkjent av alle verdens land blir fortsatt mennesker straffet, forfulgt og drept bare for å si sin mening.
Sanksjoner og sensur
I noen tilfeller vil sanksjoner være det som stopper folk fra å si sin mening. Slike sanksjoner kan i sosiale medier være at man blir ekskludert fra grupper, at følgere forlater den som har ytret sin mening, eller snur ryggen til bokstavelig talt. Kanselleringskulturen har vært kjent i noen år nå, og kjendiser verden over har fått kjenne på dette etter å ha kommet med meninger av det som oppfattes som kontroversielt. Noen mener kanselleringskulturen fører til sensur, og et snevrere meningssamfunn. Men har Ola Nordmann rett til å si og mene hva det måtte være, «fargelegge utenfor strekene» med vilje i alle sammenhenger og under ethvert tema beskyttet av retten til ytringsfrihet? Når ender det med sanksjoner fra lovens lange arm?
Ytringer fremsatt offentlig
Vi har vært i kontakt med en politiadvokat Kaja Agersborg Jørgensen i Påtaleseksjon Helgeland, Nordland Politidistrikt, for å få noen svar.
– Vernet om ytringsfriheten står høyt i Norge. Allikevel er denne retten begrenset gjennom et forbud mot hatefulle ytringer. Kan du beskrive når denne begrensningen trer inn, og hvor går skillene mellom retten til ytring og straff for å ha sagt noe hatefullt? Kan du gi noen konkrete eksempler på situasjoner der det har blitt vurdert som i strid med straffeloven?
– Det stilles krav om at ytringen må være fremsatt offentlig, noe som innebærer at det må være foretatt i nærvær av et større antall personer. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer. Det kreves ikke at budskapet faktisk ble mottatt av så mange personer, men det er tilstrekkelig at det var egnet til det. Høyesterett har tidligere anslått at «et større antall personer» kan være fra 20-30 personer, men at det kan variere ut ifra sammenhengen.
– Er det noen skiller i praksis rundt hatefulle ytringer på nett og i fysiske møter mellom mennesker, eller anses skriftlige ytringer som like alvorlig/ akseptabelt som verbale? Har du noen eksempler på dette?
– Hvilke ytringer som anses som hatefulle eller diskriminerende, er ytringer som er ment til å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale/etniske opprinnelse, religion/livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller nedsatte funksjonsevne. Ytringen kan være fremsatt skriftlig eller muntlig.
Med mål om å forhåne
– Er det nok at et menneske å føle seg krenket, for at utsagn skal kunne straffeforfølges? Som ved bruk av: Jævla bondetamp, jævla homse, jævla purk, jævla frp-er, jævla glimtsupporter, jævla ranværing er noen av disse «over streken»?
– Av de eksemplene du nevner vil nok «jævla homse» kunne være over streken, gitt at dette er sagt for å forhåne noen på grunn av seksuell orientering. Å benytte dette utsagnet som et generelt skjellsord er ikke tilstrekkelig.
– Hva skal til for at politiet tar ytringer opp til vurdering opp imot straffeloven, er dere avhengige av tips, eller har politiet folk som følger med ute på nettet?
– Politiet er helt avhengig av at befolkningen tipser eller anmelder slike forhold. Det vil da bli opprettet en sak, og man vil kunne foreta relevante etterforskningsskritt, for eksempel innhenting av skjermdumper (dersom ytringen er på nett), avhør av mistenkt og fornærmet og så videre.
Utover enhver rimelig tvil
– Dersom hatefulle ytringer oppdages, og vedkommende som har postet dette ikke innrømmer å selv ha postet dette, men oppgir at andre har brukt vedkommende telefon etc. Har politiet da mulighet til å få dette bevist som unndragelse av sannheten?
– Dersom en mistenkt skulle nekte for å selv ha postet en hatefull ytring på nett, men at noen andre har benyttet mistenktes bruker, vil dette kunne gjøre forholdet vanskelig å bevise. Dette fordi et forhold skal være bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil, før man ilegger en straffereaksjon. Dersom mistenkte oppgir hvem dette kan være, så kan man avhøre vedkommende mistenkte har angitt. Det finnes også andre etterforskningsskritt man kan foreta seg, men dette vurderes konkret ut ifra hvor grovt forholdet er, avslutter politiadvokaten.
