17. – 19. april 1940
Etter ordre fra distriktskommandoen i Harstad ble Feltbataljon I/IR 14 (Helgelandsbataljonen/Sundlobataljonen) stilt til disposisjon for Trøndelag under ledelse av oberst Getz. Transporten sørover skjedde med busser og andre kjøretøy i perioden 17.-19. april 1940.
Disiplinen i bataljonen var god, befal og menige var kamplystne og utålmodige etter å komme av sted. Alle synes å ha hatt et optimistisk håp om å få bli med på å drive fienden ut av Trøndelag. Slagord som «17. mai feirer vi i Trondheim» og lignende var alminnelig å høre. – Ammunisjon var det ikke overflod av. Ved avreisen fikk soldatene 20 skudd pr. mann, 200 skudd til hvert maskingevær. I en norsk bataljon var det 2 stk. 91 mm. bombekastere, (I en tysk bataljon 6 stk. og dessuten 9 stk. 50 mm. bombekastere).
26. april 1940
Helgelandsbataljonen var kommet i stilling ved Tiltnes gård, på østsiden av Snåsa. Alt var gjort klart i stillingene og det var satt ut vakter. Tyske speidere ble observert, uten at disse oppdaget nordmennene.
27. april 1940
Ved vaktskifte kl. 04.00 ble det observert tyske soldater som rykket frem langs veien og jernbanelinjen, og det ble straks slått alarm. Tyskerne kommer!
Uten å oppdage den norske stillingen gikk tyskerne gikk rett i fella. På 200 meters avstand åpnet Helgelandsbataljonen ild med håndvåpen og mitraljøser. Tyskerne trakk seg tilbake i skjul gjennom grøfter til ny stilling og rigget opp bombekastere. Det utviklet seg etter hvert til en heftig ildgivning fra begge sider. Det er antydet at tyskerne mistet 12 soldater og fikk mange sårede. Moralen var fortsatt god, to soldater og en sersjant rømte under slaget. De fikk nervesammenbrudd, men kom senere tilbake til sin avdeling. Ellers ingen tap.
Etter at helgelendingene hadde vunnet slaget ved Tiltnes, ble det merkelig stille og rolig. Dagene etter ble brukt til utbedring av stillingene.
Tyskerne ventet på forsterkninger.
2. mai 1940
Like over midnatt mottok bataljon I/IR 14 (Helgelandsbataljonen) den nedslående ordre pr. ordonnans, at bataljonen snarest skulle returnere til Mosjøen.
En bataljon østerrikske bergjegere (II/137, Sorkobataljonen) ble fløyet fra Danmark til Værnes med ordre om å fortsette landeveien (Riksvei-50) nordover til Narvik for å støtte general Dietl som var kommet i store vansker. Det var denne styrken IR 14-styrkene stadig måtte trekke seg tilbake for nordover.
3. mai 1940
00.45 fikk oberst Getz ordre fra general Fleischer i Harstad om at Helgelandsbataljonen/Sundlobataljonen straks skulle trekkes ut og transporteres mot Mosjøen. – I ettertid kan man vel trekke den slutning at dette var i siste liten, ellers hadde vel bataljonen blitt kapitulert 4. mai kl. 14.00 sammen med Nord-Trønderne.
01.00 tok Getz kontakt med jernbaneledelsen i Grong, og ga ordre om at det skulle settes opp et tog for transport av Helgelandsbataljonen til Mosjøen.
01.15 ringte Getz til Sundlo, og ga ham ordre om å samle bataljonen for transport nordover med jernbanen.
02.00 ble det rekvirert et nytt tog fra Grong for å lette retretten nordover.
05.00. De norske avdelinger sør for Trondheim undertegnet kapitulasjonen.
I Nord-Trøndelag undertegnet oberst Getz kapitulasjonen den 3. mai, men med virkning fra 4. mai 1940 kl. 14.00.
Med dette, la oberst Getz siste hånd på dagsbefalingen for 3. mai 1940 med denne ordlyd:
«Da England og Frankrike, av oss ukjente grunner, har oppgitt forsøket på å støtte oss i vår kamp, og i natt uten varsel har trukket sine tropper ut av Namsos, står vi i dag alene ovenfor de samlede tyske stridskrefter – allerede omgått i flanke og rygg av tyskere på den linje de engelske og franske tropper skulle holde. Uten mulighet for hjelp utenfra og alene med ammunisjon for en slagdag uten fly og luftvern, samt andre nødvendige våpen, vil videre kamp bare føre til total tilintetgjørelse, uten å fremme noe militært mål.
Jeg har derfor i dag foreslått, for den tyske militærledelse at det skal inntre våpenhvile, og herunder forhandlinger om etablering av fredstilstand for Trøndelags vedkommende, som det er gjort for sønnenforliggende deler av vårt land
Det er min tunge plikt som fungerende øverstkommanderende i Trøndelag, å meddele, de under min kommando stående avdelinger dette.»
Togulykken ved Tangen stasjon 3 mai 1940
Toget var lastet opp med IR 14-styrkene som skulle returnere nordover til Mosjøen. Utstyr var lastet opp med mitraljøser skuddklare, og soldatene satt på åpne vogner som rygget nordover med lokomotivet bakerst. Toget var nettopp startet og kommet i en fart av 10-15 km i timen, da det ca. 300 meter nord for Tangen stasjon møtte et motgående tog. Togene flettet seg inn i hverandre med sprikende jernbjelker. De fleste reddet seg ved å hoppe av toget. En blodig ulykke hadde skjedd. Sju soldater ble drept og 30-40 kom til skade under sammenstøtet. To soldater omkom samtidig i en annen trafikkulykke.
Kampmoralen i I/IR 14, Helgelandsbataljonen ødelagt
Viljen til fortsatt å kjempe mot de tyske tropper etter å ha vunnet slaget ved Tiltnes gård var på topp, men fikk her et grunnskudd for resten av felttoget. Det vil si det gjaldt bare de fire geværkompaniene, og særlig 2. kompani, og ikke mitraljøsesoldatene og bombekastertroppen, som bevarte stridslysten til slutten og aldri sviktet.
Årsaken var kompleks. Soldatene kunne ikke forstå at Trønderhæren kapitulerte og at engelskmennene trakk seg ut. I området Snåsa-Namsos lå 7 000 allierte og 3 000 nordmenn. Ordren om å trekke seg tilbake til Mosjøen var uforståelig når man endelig hadde klart å stoppe tyskernes framrykking. Dårlig ledelse med ordrer og kontraordrer, kaos og mye rot. Til slutt kom også togulykken som skyldtes manglende koordinering med et unødvendig tap av liv og mange sårede.
Under retretten nordover ble det bare gjort halvhjertet innsats. Soldatene rømte, deserterte, under manglende ledelse, når de fikk en sjanse. Geværkompaniene smuldret opp.
Helgelandsbataljonen ble kjørt med tog til Namsskogan, idet jernbanen den gang ikke gikk lengre. Derfra førte bataljonen oppholdende strid nordover til like syd for Mosjøen hvor de gikk i stilling ved Bjørnevatn med et geværkompani, mitraljøsetropp og bombekastertroppen. Et geværkompani (2.kp) som ansås upålitelig, ble etter jernbaneulykken sendt til Mo. Det 3. geværkompaniet som også var rystet etter togulykken ble holdt som reserve i Mosjøen.
Lokalvernbataljonen og Øvingsavdelingen hører man lite til. De hadde ingen kampkraft, og ble benyttet i bakre linjer som vakter og diverse arbeidsoppdrag til støtte for de stridende. Lokalvernbataljonen hadde en slags stilling ved Trofors og skulle ta imot angrepet, idet en tropp av feltbataljonen hadde fremskutt bevoktning i Svenningdalen og sidebevoktning i Hattfjelldalen, hvor de for øvrig etablerte en fangeleir for tyskere som var tatt til fange. Så snart tyskerne fikk føling med Lokalvernbataljonen rømte den sine stillinger og dro til Mosjøen.
Vefsn 4.- 9. mai 1940
I de første dagene oppsto det store uroligheter blant soldatene. De sendte telegram til ledelsen hvor de ga uttrykk for håpløshet om å motstå fienden, og ba om svar. 6. mai kl. 11.00 ble telegrammet sendt til general Fleischer som kl. 14.40 svarte:
«Forklar bataljon Sundlo at et seigt og oppholdende forsvar av Sør-Helgeland så langt syd som mulig, støttet til ødelagte kommunikasjoner, er av den største betydning for befrielsen av Narvik-området og beskyttelse av Nord-Norge, og dermed grunnlaget for Norges politikk. Aldri har en viktigere oppgave vært lagt en norsk bataljon».
Her siteres Arnt O. Åsvang i sin bok: Det store felttoget:
Telegrammet må ses i lys av hvordan soldatene oppfattet situasjonen. De opplevde store strabaser med dårlig planlagte og hyppige forflytninger som ble oppfattet som rot fra ledelsens side. Soldatene manglet i stor grad informasjon om hva som skjedde utenfor sitt område, ikke minst om fienden, og dannet seg sitt eget bilde av situasjonen på grunnlag av rykter og egne antakelser. De hadde ved selvsyn sett mengder av materiell forlatt på Grong av engelske og franske soldater i deres hastverk med å trekke seg ut 3. mai, noe de oppfattet som svik. At oberst Getz hadde kapitulert i Nord-Trøndelag 4. mai anså de som forræderi.
7. mai 1940
Det ble sluppet flyveblad over Mosjøen med oppfordring fra Quisling om å følge eksemplet til de norske styrker sydpå, som hadde overgitt seg,
8. mai 1940
Ordre om at 2. kompani («opprørskompaniet») skulle sendes til Storforshei, avvæpnes og sendes på snømåking. Usikkert hvem som utstedte ordren, men kompaniet ble sendt fra Mosjøen til Mo med «D/S Helgeland».
9. mai 1940
1. kompani sendt til Korgen for å hvile ut etter kamphandlingene og togulykken i Trøndelag.
Status per 10.-13. mai 1940
De norske styrkene var da i en nærmest miserabel forfatning. Sjefen anså lokalvernbataljonen uten kampverdi. I Helgelandsbataljonen ble kompani 1 og 3 slått sammen til ett kompani på ca. 100 mann. Kompani 2 var på ca. 70 mann, kompani 4 på 60 mann og stabskompaniet på 70 mann. Ved oppsettingen besto Helgelandsbataljonen opprinnelig av 57 befal og 764 soldater. Nå var den redusert til totalt ca. 300 mann, eller omtrent halvert.
Mange var blitt sjuke under de harde påkjenningene og måtte sendes heim, andre fikk en kortpermisjon for å se hvordan det sto til heime og kom ikke tilbake, men det skal ikke stikkes under stol at atskillige var lei hele krigen og rett og slett stakk av.
Etter reorganiseringen var stemningen god. En større britisk avdeling var ventet og det kom forsterkninger ved Lokvkp2/IR 16 og et bilbåret batteri fra Bergbataljon 3.
Fienden, tyskerne, Sorkobataljonen
Etter at Helgelandsbataljonen hadde vunnet slaget ved Tiltnes gård, Snåsa, den 27. april 1940, ble det en liten pause. Tyskerne ventet forsterkninger.
Tyskerne var i ferd med å tape krigen i Narvik. Etter at tyskerne hadde erobret byen, tok de allierte, dvs. norske, engelske, franske og polske styrker, byen tilbake.
2. mai 1940 ble den østerrikske jegerbataljon II/137, Sorkobataljonen, fløyet fra Danmark til Værnes med oppdrag å fortsette landeveien (RV.50, nå E-6) nordover til Narvik for å støtte general Dietl som var kommet i store vansker.
Sorkobataljonen besto for det meste av bondegutter fra Kärten i Østerrike. Lederen var oberstløytnant August Sorko, sjef for 2. Geb. Jäg. Rgt.137. De var yrkessoldater, bergjegere fra en bataljon med lange tradisjoner og erfaring fra flere kriger, kamper i Polen og trening ved Koblenz. Bataljonen var forsterket med et batteri bergartilleri og et pionerkompani.
Fra Steinkjer 4. mai til Mosjøen brukte Sorkobataljonen sju dager og presset Helgelandsbataljonen til flere tilbaketrekninger, blant annet etter kampene i Svenningdal og Trofors. Sorkobataljonen rykket inn i Mosjøen pinseaften 11. mai 1940 uten kamp.
Da Sorkobataljonen kom til Elsfjord 2. pinsedag 13. mai 1940, synes de å ha blitt forbauset over at det ikke var vei videre. Ferja som hadde knyttet forbindelsen til Hemnesberget var senket og det var ingen vei over Korgfjellet. Den tyngre del av bataljonen måtte vente i Elsfjord til man fikk organisert båttrafikk, mens den lettere del ble sendt over Korgfjellet i djup råtten snø.
Sorkobataljonen kom til Korgen i løpet av tirsdag 14. mai 1940 og etter en kort hvil marsjerte bataljonen videre mot Finneidfjord hvor 1. Ind. dep. company og norske styrker under ledelse av kaptein. Ellinger var i ferd med å trekke seg nordover etter hardt press fra «Wildente-soldatene» fra Hemnesberget. Sorkobataljonen kom dermed ikke i strid i Hemnes kommune.
Sorkobataljonen møtte derimot sterk motstand i Dalsgrenda 17.-18. mai av en avdeling fra Scots Guard. De veltrente og fjellvante Østerrikske jegersoldater gikk over fjellene og kom bak skottene som dermed måtte oppgi striden, men striden var hard med døde og sårede på begge sider.
Fra en bataljon, ca. 1.000 tyske soldater i starten, var styrken ved passering Dalsgrenda øket til ca. 1.750 soldater
Her avslutter vi beretningen om Sorkobataljonens videre ferd nordover mot Narvik.