Krigsutbruddet 9. april – mobilisering 10. april 1940.
Å våkne til radionyhetene om tysk angrep på flere norske byer tidlig på morgenen 9. april 1940 var et sjokk for alle.
Alle ble tatt på senga, styresmaktene, forsvaret, endog utenriksministeren.
Å angripe et nøytralt land var uhørt.
At engelske flåtestyrker straks var på pletten med landstridskrefter like etterpå, fikk folk til å anse krigen som et oppgjør mellom Tyskland og England, og som egentlig ikke gjaldt oss. Tyskland og England ville gjøre opp seg imellom på nøytralt land, som om det var en fotballkamp.
Med denne holdning møtte også soldater til mobilisering i Mosjøen. På dette tidspunktet tenkte ingen på at dette også var en tysk okkupasjon av Norge, og langt mindre var det noen som visste at denne okkupasjonen skulle vare i fem år. Snarere var holdningen at krigstilstanden snart ville være over.
Vanskelig oppgave
Norske og britiske tropper sør for Trondheim kapitulerte 3. mai og 4. mai kapitulerte 1.300 nord-trøndere.
Tyskerne (Sorko-bataljonen) startet marsjen Værnes-Narvik 4. mai. Deretter var det bare Helgelandsbataljonen, I/IR 14), med støtte av britiske tropper, som skulle hindre, eller forsinke, Sorkobataljonen å komme general Dietl til unnsetning i Narvik.
General Fleischer ba Helgelandsbataljonen å holde ut og sa: «Aldri har en viktigere oppgave vært lagt på en norsk bataljon».
Oppgaven var håpløst vanskelig. Tyskerne hadde luftherredømmet, og de norske soldatene hadde lite å forsvare seg mot de tyske flyene, de tyske soldatene besto av veltrenede yrkessoldater fra bergjegertroppene i Østerrike med bedre våpen enn de norske soldatene.
Moralen blant de norske soldatene ble stadig mindre etter gjentatte mislykkede trefninger med fienden. Soldater begynte å rømme, desertere, uten at det ble hindret. Da Helgelandsbataljonen hadde trukket seg tilbake til Mosjøen var den redusert fra 800 til 600 mann.
På Finneidfjord og i Mo var det grupper av soldater som nektet å adlyde ordre, og ble derfor avvæpnet.
Grunnen til den sviktende moralen og kampviljen skyltes dårlig ledelse. Da Helgelandsbataljonen ble mobilisert på nytt et par uker etter at den kom fra nøytralitetsvakt i Finnmark, var mange spredd for alle vinde, ingen av de oppsatte kompanisjefer møtte og det var stor befalsmangel. Yngre og utrenet befal fikk lederstillinger som de ikke var kvalifiserte for å utføre, skjønt enkelte mot alle odds gjorde en meget sterk innsatts
Helgelandsbataljonens innsats under felttoget har i ettertid fått et dårlig rykte, og soldatene beskylt for å være feige. Tar man seg tid til å studere forutsetningene som Helgelandsbataljonen hadde for å stoppe den tyske Wehrmacht, finner man lett grunnene til at det gikk som det gikk.
Radio, aviser og rykter
Mobiliseringsordren ble kunngjort over radio, men radiostasjonene var noe av det første okkupasjonsmakten skaffet seg kontroll over, og dernest avisene. Dermed fikk man ikke noen meldinger om krigens gang, og i hvert fall ikke om noe som satte okkupasjonsmakten i et dårlig lys.
Ryktene ble mange, og det var nok lett for at ei fjær ble til mange høns. Mange nyheter ble formidlet over telefon. Riksnettet ble sikkert avlyttet av okkupasjonsmakten, men det fantes et utall av telefondamer som velvillig hjalp til med å spre nyheter, og de som mottok dem følte seg betydningsfulle, om de visste noe. Det vanlige spørsmålet når man møttes var: «Har du hørt noe nytt»?
Alle radioer ble tidlig under krigen inndratt og oppbevart under lensmannens tilsyn. Noen klarte å få tak i illegale radioer, slik at de under kunne avlytte BBC i London. Dette var en farlig geskjeft, og mange ble arrestert av den grunn.
