Årets påske ble stort sett slik vi helst minnes de fleste påsker – «søringene» på Yr melder dårlig vær i nord mens vi sitter ute i solsteiken og speider etter skyer. Ulempen er at enkelte dermed hopper over solkremen fordi det sikkert blir den eneste soldagen, mindre farlig er det at viktige gjøremål utsettes til finværet gir seg.
Det er ingenting som engasjerer oss nordlendinger like mye som været, ja, om vi ser bort fra plassering av flyplasser, sykehus, veier, skoler og slike småting. Været forener oss og skaper samhold, kanskje værets finurlige egenskaper på helgelandshumøret bør benyttes mer aktivt for å jobbe mot felles mål?
Det er nemlig ikke bare meteorologene som gir prognoser for framtiden, det gjør også de som vurderer framtidig befolkningstall. På Helgeland ser det strengt tatt ikke spesielt bra ut, vi skal bli stadig færre. Dette skjer samtidig som bedrift etter bedrift hevdes å være nær etablering, både i Hemnes og våre nabokommuner. Selv de mest automatiserte bedrifter trenger ansatte, mennesker som primært bor i området. Helgeland trenger innvandring i forholdsvis stor skala for å lykkes, vår største knapphetsfaktor er nemlig innbyggere.
Media på Helgeland har skrevet mange gladsaker om unge som vender hjem etter utdanning eller sine første år i arbeidslivet. Dessverre er disse sakene unntakene, flyttestrømmen går fortsatt feil vei. Avisa Hemnes hadde en rekke saker om dette temaet for et år siden, «Den store folkevandringa». Temaet er enda mer aktuelt i år, aldri har det vært viktigere å finne årsaker og sammenhenger til at vi hvert eneste år mister helgelendinger sørover.
Tidligere hjalp fødselsoverskuddet mot en synlig befolkningslekkasje, den veide nesten opp for fraflyttingen. Samtidig forsvant jobber, og det ble færre medlemmer i familiene. Dermed ble det heller ikke stående tomme hus, selv om vi har blitt færre og færre i Hemnes har det aldri vært flere boenheter enn nå.
Vi bør være langt mer opptatt av hvordan vi gjøre Helgeland attraktivt enn å slåss om hvem som skal få hva og hvor. Det er svært få som velger å flytte til konfliktområder, enten konfliktene er reelle eller de er oppkonstruerte.
Felles mål og felles skjebne pleier å være en svært god motivator, det er helt normalt.