Etter to år med unntakstilstand ble det endelig skikkelig 17. mai i et «koronafritt» Norge.
Barna har mistet to år med årets store kollektive festdag. De fleste husker nok godt hvor viktig og minnerik 17. mai var da man liten, inntrykk som sitter resten av livet.
Årets feiring ble for mange preget av det som skjer utenfor Norges grenser, og som en kraftig påminnelse om at friheten og selvstendigheten vi feirer slett ikke er noe vi kan ta for gitt. Måten vi markerer vår nasjonaldag på blir omtalt og forundrer folk utenfor Norge. Barna er hovedpersonen, mens andre land heller benytter slike dager til å vise fram våpenmakt og hyller sterke menn som har erobret eller frigjort, det siste alt etter hvem som skriver historien.
På tross av dette er det flere som kritiserer feiringen, at det blir for mye navlebeskuende og nasjonalistisk. Noen ganger kan det være greit å sjekke navlen, og selv om nasjonalisme gjerne benyttes som et skjellsord så behøver det ikke være riktig.
Nasjonalismen var opptakten til demokratiseringen av nasjonene, til at det ble folkestyre. Det ble et viktig verktøy for nasjonsbyggingen slik vi kjenner den i dag. Dette er samme mekanismen som gjør at vi bryr oss litt mer om det som er oss nært eller skaper følelser, familien, bygda, kommunen, landsdelen eller verdensdelen – og i dag ikke minst, hele kloden.
Dette betyr selvsagt ikke at vi skal ønske all nasjonalisme velkommen. Det handler i stor grad om dosering, for mye av noe blir galt, uansett hvor godt det smaker med litt. I Hemnes ser vi dette i både vennlige og morsomme utspill mellom tettstedene, men også gjennom mistenkeliggjøring mot «de andre» når ting ikke går helt slik man ønsker. På Helgeland ser vi det når ting skal lokaliseres, da samles man i geografiske grupper som står mot hverandre, uavhengig av generelt kunnskapsnivå eller politisk tilhørighet.
Vår oppgave i media er å fortelle og forklare, spørre og grave. Vi er svært heldige i Norge, vi har verdens mest frie presse, som kan og skal stille spørsmål. Det er viktig å bruke denne friheten, både som medieaktør, og som leser. Å lese spørsmål og svar du ikke liker skaper ny kunnskap. Det er slikt som skaper framskritt.
