Hemnes Kunstforening arrangerte sin første kunstutstilling på Lapphella på Hemnesberget på Våryrlørdag. Det ble fullt hus fra åpning til slutt.
Det meldte regnet meldte avbud, og skyene lot solen titte frem mellom sine maleriske formasjoner. Folk fra hele kommunen krøp frem fra vinterdvalen og ut på Våryrdagen på Hemnesberget og på Lapphella for å fylle sansene med estetiske inntrykk på kunstutstilling.
Fylt til randen
Lapphella Kulturarena var fylt til randen, og toner fra Igor Kill fylte det som måtte være igjen av tomrom, og satte prikken over i’en for en sanselig opplevelse.
Inne i kulturarenaen smiler Hilde Sletten, nestleder i Hemnes Kunstforening, bredt med et glass boblende festbrus i hånda.
– Dette har gått over all forventning, det er bare fantastisk, stråler hun!
– Det har vært masse folk her helt fra åpninga, og det selges bilder. Det kunne ikke vært bedre! Og lokalene viser seg å være enda mer egnet enn først antatt. Det er som å komme inn til ei ny utstilling for hvert rom man går inn i, fortsetter Sletten.
Saken fortsetter under bildet.
Bjørg Langseth, som var en av de fire utstillerne kan fortelle at det har vært en del jobb før de var klare for utstilling. De øvrige utstillerne var Tore Furuhatt, Harald Christensen og Anne Marie Skjæran.
Veggene i de fire ulike rommene har blitt lerret som presenterer todimensjonal kunst med mange ulike uttrykk. Det er farger og svart-hvitt, det er trykk og det er maleri, det er tegning, olje og akryl og definitivt kvalitet. Veggene veksler mellom å tilby øynene figurative motiver og mer abstrakte. Hvert rom har sin egen sanselige meny.
– Ja, det er litt jobb før man kommer så langt, men det er veldig gøy, deler kunstneren fra Bleikvasslia.
Inspirasjon i alt
Bjørg har laget noen av bildene sine den siste tiden, og noe er laget for en tid siden. Hun bruker mange forskjellige teknikker, og både trykk og penselbruk er noe dama kan, og har vist gjennom en årrekke allerede.
– Hvor henter du inspirasjonen fra?
– Tja, si det, ler hun.
– Det er så mye som kan inspirere! Dagliglivet får jeg si, smiler hun.
Hun forteller at noen av bildene er malt med oljemaling på håndstøpt papir, og når hun ikke har modeller tilgjengelig bruker hun dokkene sine.
– Og bilder må ha litt humor, sier hun og smiler sitt varme smil, med hodet litt på skakke.
Et av bildene viser en rytter med mange fjes og farger.
– Ja, vi er vel alle litt sånn, maskeryttere med mange fjes, og på søken etter hvem vi er, forklarer hun om bildet. Tankene kan vel treffe alle og enhver.
Saken fortsetter under bildet.
Folk går rundt i lokalet, store og små, noen under meter’n lange, noen nærmere to, men alle like interesserte. De går fra rom til rom, snakker med kunstnere og hverandre. Myser med øynene, går nærme og går litt unna. Her skal alle inntrykk suges inn med både zoom og seks-syv sanser i bruk.
Entusiasme i alle rom
– Dette er bare fantastisk! Utbryter Svein Hammer, som også er medlem av Kunstforeninga. Han og Erik Nilsson sitter og beundrer maleriene til Harald Christensen.
– Lokalene er som skapt for utstilling, og det er jo så fantastisk når man kommer inn, for det oppleves som mye større enn når man står ute, fortsetter han. Nillson nikker og slutter seg til den utelukkende positive opplevelsen på Lapphella.
– Dette er rett og slett fantastisk, ja!
Musiker Thorleif Larssen sitter og tar inn inntrykk, etter å ha underholdt de fremmøtte med sang og gitarspill.
– Hva synes du om utstillingen?
– Her er det jo veldig mye forskjellig. Mange ulike uttrykk, men kvaliteten er topp, det er ikke annet å si! Konstaterer musikeren med et bredt smil.
Saken fortsetter under bildet.
Larssen er fornøyd med å få være bidragsyter med musikk på arrangementet.
– Så bor jeg jo like ved, sier han og peker i retning trehusbebyggelsen, så det er jo kjempelettvint.
Beskjeden kunstner
Harald Christensen har dukket opp i folkemassen som dynamisk bølger seg gjennom Lapphellas kunstneriske rom. Ei tid for lavvann, ei tid for høyvann. Og ei og anna springflo, kunne det likne denne våryre lørdagen på Hemnesberget. «Harald kiosk» forteller om bakgrunn for noen av bildene, og tilhørerne har spisset ørene. Journalisten må få avklart om det er han som er mannen bak bildene i rommet, og avbryter:
– Er det du som er kunstneren?
– Nei, det ville være å overdrive, kunstner er jeg nok ikke, men det er jeg som har laget disse, sier han beskjedent før han fortsetter å fortelle.
Saken fortsetter under bildet.
Et av bildene har en dramatisk historie i seg. I ei rekke med gamle bygninger hviler en grusom historie i det ene huset. Fire personer døde der, og deriblant var det også barn. Ei mor rodde over til den andre siden ved fjellene og ba en same om å «ganne» stedet.
– Jeg og broren min har vært der på stedet og sett. Bygningene er borte nå, men tyskerne forsøkte å fyre på, uten å lykkes, belyser kunstneren. Det gispes blant tilhørerne, før de utbryter sin entusiasme over hans kunstneriske evner.
– Har du holdt dette hemmelig? Utbryter en. Og latter brer seg i utstillingsrommet.
Alle aldre
Tre godt voksne damer går rundt i utstillingslokalet og gløtter på bildene. De diskuterer, applauderer og ser enda litt nærmere på kunsten.
– Hva synes dere om bildene som er utstilt?
– Det er mye flott å se på! Men vi liker nok best disse som vi ser hva er, nikker de.
– Ja, vi er nok i en alder der man vil forstå hva det er man ser på, bedyrer Arna Solhaug (82). Så peker hun på et bilde Harald Christensen har malt, og uttrykker sin begeistring over det fine lyset i bildet.
– Ja det her av Selhorntinden skulle jo jeg ha hatt, som har vokst opp under den, sier hun.
Kulturarena for alle
Utenfor utstillingslokalet sitter en gjeng på benker rundt ei lita bålpanne. En av dem er Trond Rydsaa som er et svært engasjert medlem av Lapphellas Venner.
– Hva synes dere om utstillingen?
– Jeg er veldig glad for at huset er sånn at det kan brukes til utstilling, det er funksjonelt og kan brukes til mange typer arrangement. Som under Jazzfestivalen blant annet, det er en kulturarena, og så mye mer enn en scene, belyser Rydsaa.
– Ja du finner ikke en større entusiast enn ham, kommer det fra kona, Elisabeth, på sidelinjen.
Saken fortsetter under bildet.
– Vi trenger oppmerksomhet rundt bygget for at det skal brukes. Det er et sted for hele kommunen, og det er derfor det har blitt et tusenårssted, fortsetter han og peker på beviset for akkurat dette. Den uinvidde journalisten får påfyll i sin noe hullete Hemnesbergkompetanse gjennom en rask innføring i bruk av området og hva man ønsker det skal være i fremtiden.
– Vet du noe om bakgrunnen for at det heter akkurat Lapphella?
Rydsaa ler litt.
– Akkurat det er det litt uenigheter om, og spør du fire mennesker får du nok fire ulike svar på det, humrer han.
– Det har vært samisk bosetting her på 17-1800 tallet, og vi har en intensjonsavtale med Umesamisk forening, så dette er også en arena for samisk kultur. Det var bosatt 51 familier rundt fjorden her, med samisk bakgrunn, nevner han videre, og poengterer til slutt:
– Dette er en kulturarena for alle, og vi er så glade for å se at så mange har kommet på utstilling i dag.
Kunst lever videre
Journalisten tusler videre på Våryrlørdag, med mange inntrykk fra kunstnernes uttrykk med i sekken, på kameraet og i sansene. – Og det er jo det som er så forunderlig og fint med kunst – inntrykket som satte i sving kunstneren slutter ikke der vedkommende har sluppet opp penselen fra lerretet, eller blyanten fra arket – men fortsetter inni mottakeren, og den sanselige opplevelsen lever videre gjennom hver enkelt menneske sine tolkninger og tanker. Hemnes Kunstforening sin første utstilling ble definitivt en suksess, og Lapphella fikk vist seg frem som en ypperlig kulturarena.
