I dette diktet beskriver Anders Martin Jæger Skreslet krigens grufullheter, og om sorg og reduser.
1. Det bygdes i Vesterfjellet en vei for den tyske armè.
Den bygdes av Nordmenn og fanger som ei mer sitt hjemland fikk se.
2. De Jugoslaviske fanger og Nordmenn sto sammen i kampen den gang.
I mot Hitler og hans tyske tyranner og mot Quisling som styrte vårt land.
3. Det blev på Fagerlimoen i Korgen en større massakre til slutt.
Hos Gestapo der fantes ingen nåde og et 40-talls fanger ble skutt.
4. I stekende sol måtte fangene ligge med ansiktet ned i den glohete sand
og høre på en brølende satan av en tysk kommandant.
Han gikk rundt med pistolen i sin hånd og ve den fange som ikke lå stille.
Med ham gikk det temmelig ille.
Han fikk et skudd i nakken,
og reiste seg aldri mer i fra bakken.
5. I mot kveld fikk fangene reise seg opp.
Mange var det som svaiet og knapt kunne gå.
Over 30 ble så plukket ut og delt opp i puljer.
Disse ble ført ut av leiren som om de var dyr,
stilt opp mot berget bak gjerdet,
og overlatt til bødlene med sine gevær.
Disse sto der og ventet klar til dyst
da den tyske SS-offiser ropte «ild»,
var det den tyske mauser som holdt den
siste tale til de utslitte Serbiske fanger.
Var det fanger som ikke var død momentant,
se det besørget selv den tyske SS-kommandant.
Salvene og skrikene fra Fagerlimoen de hørtes av mange,
i den ellers så stille og vakre midtsommernatten.
(Dette er noe som aldri må glemmes av de jugoslaviske venner i Korgen)
6. På Luktvannets strand
ble der også massakrer den gang.
Så er fortalt av troverdige menn,
den største kosen, den hadde Gestapo,
den gang de fangene hengte i leiren i Osen.
7. Brutaliteten de stadig utviste
et kolbestøt var ofte Gestapos taktikk,
og var ikke fangene litt snare inn porten,
et støvelspark det hendte av vakten de fikk.
(Det så jeg så ofte da jeg kjørte forbi)
8. De fanger som døde i leiren
de fikk ingen kiste,
men lagt på en båre
og dekket med granbar og kvist,
Det var det grønne baret fra den norske gran,
som det eneste liksvøp for fangene da.
(Det så jeg så ofte da jeg kjørte forbi)
9. Båren ble båret på medfangers skuldre,
til graven der oppe på bakken.
Fulgt av vakter i tårnet og porten.
Graven var stor, ja vær ikke bange,
for der var det plass for så mange.
Og sangen fra de fanger som på gravlunden sto,
var det vakreste kor til avskjed med en avliden bror.
(Det hørte jeg ofte, men da måtte jeg vente før jeg kjøre forbi)
10. I Serbia går mang en sørgende mor,
mang en søster og bror
med en sorg så ufattelig stor.
En sorg over alt det vonde som hendte i landet her nord.
11. Graven var stor, det kan jeg av selvsyn bevitne.
Jeg var selv nedi den og reddet en hund,
som var falt eller hoppet derned.
Dens band, som var langt, hadde viklet seg fast
i tresko, kvister og en avbrukket arm.
Vakten i tårnet, han sto som forstenet
og kikket en annen vei.
Han vendte ryggen til graven, hunden og meg.
Det var det kun vakten, Benoni og meg som visste.
12. Krigen er slutt og fangene fri.
De vender tilbake til sine hjemland.
På stasjonen står mange og venter,
venter på sin mann, bror eller venn.
Mange scener blir utspilt.
Mange tårer, der faller til jord.
Noen blir glade, men andre må vende,
sorgfull tilbake til sitt hjem.
Blant disse er Mira, med sin lille datter,
Vesna, ved hånden.
De speider etter sin Mica, men ser han ingen steder.
«Er ikke Mica blant dere»?
Han rister sakte på hodet og sier:
«Dessverre. Mica sover i Norges jord.
Jeg satt ved hans leie, og her er hans siste ord:
«Hils min mor, Mira og lille Vesna, som aldri sin pappa får se»
Hans navn finnes blant mange, på en støtte på en grav i Norveska et sted.
Etterskrift:
Anders Martin Jæger Skreslet, født 10. januar 1918, død Påskedag, den 12. april 1998. Anders giftet seg 1939 med Agnes Trones (1912-1985). Hennes søster, Reidun Trones, var gift med Hans Brendmo, far til Arnfinn Brendmo.
Anne Marie Myklebust, gift 1985 med Arnfinn Brendmo, fikk dette diktet av Anders Skreslett, og under «Klemetspelet» i 2019 ga hun Harald Brygfjell en kopi.