Leder

Er frihetens pris for høy i dag?

I dagens avis kommer en forsinket 80-årsmarkering av krigsutbruddet, og krigshandlingene i Hemnes. Koronapandemien tok markeringen både i 2020 og 2021, så dermed ble det 82 år siden freden forsvant fra Hemnes og Norge.

Gjennom disse 82 årene har vi rukket å bli fryktelig godt vant med fred. Selv om vi i festtaler hører at vi aldri må glemme, er det nettopp det vi gjør – eller kanskje mer korrekt, tar vi freden for gitt. Det vil si, slik var det fram til Russland fant det formålstjenlig å invadere ett naboland. Plutselig ble freden litt mer skjør, en kraftig påminnelse til de fleste land i Europa.

I Europa har en håndfull land gjennom et par tusen år stort sett lykkes i å holde en eller flere voldelige konflikter gående, helt fram til 1945. Det var kamp om gull og rikdom, om areal og skatt. Grenser ble flyttet, og krigsbytter hentet. For å oppnå mest mulig inngikk man tenkelige og utenkelige allianser, både for forsvar og angrep. Det kan være greit å ha med seg i historien at 2. verdenskrig startet med at Tyskland og Sovjet delte Polen mellom seg. Ideologien legges gjerne til side når grådigheten på makt blir stor nok.

Europa etter 1945 har vært uten væpnede konflikter mellom de gamle fiendene, men skillelinjene mellom øst og vest endte i en kald krig fram til oppløsningen av Sovjet. De øvrige gamle krigerstatene endte opp i det som i dag kalles EU, og har siden lykkes i å avgjøre uenigheter ved hjelp av forhandlinger og demokrati. Deres samarbeid har knaket kraftig i sammenføyingene de siste årene, i mange land har nasjonalismen vokst seg sterkere og sterkere – og Storbritannia har etter masse turbulens forlatt unionen.

Norge har hele tiden stått på utsiden, men er medlem i forsvarspakten NATO, der de fleste av de samme nasjoner er medlem. De som mangler der kommer nå halsende etter, de vil inn i borgen. Tiden for å snakke om alliansefrihet ser ut til å ta seg en pause, men også NATO så ut til å gå i oppløsning da Trump lekte løs kanon på dekk.

Det aller beste verktøyet for å beholde fred ser i historieboka ut til å være reelt demokrati, og der en leder ikke kan sitte så lenge at han blir maktsyk eller korrumpert. Vårt beste forsvar mot en gjentagelse av det som skjedde i 1940 er samarbeid og forståelse for hverandre. Det betyr selvsagt å gi, ikke bare få – demokratiets pris er høy, men latterlig lav sammenlignet med alternativet.