Fredag 15. mai 1940 startet som en vanlig dag på Valla. Morgenstellet i fjøset var unnagjort, og husets folk var samlet foran radioen for å høre de siste hendelser om krigen som var kommet svært nær.
Blant annet var flere takstein på våningshuset knust av prosjektiler fra skuddvekslingene på Sundsbukta og Hemnesberget.
Spenningen var stor og ryktene mange, så en del folk hadde dratt oppover i bygda og på hytter da de anså fjorden som en potensiell arena for krigshandlinger.
På gården Moen var seks personer pluss en noe tilårskommen elghund, «Vikk», samlet foran radioen. Hunden var etter hvert begynt å bli mannevond. Dersom det kom fremmede, eller naboer til gårds, var det knurring og flekking av tenner, så hunden måtte bestandig være i bånd, eller være under kontroll av husets folk. – Altså et dyr ingen ville ha nærkontakt med, men en svært god hund på elgjakt.
Mens de satt og lyttet på radioen hørtes plutselig tre smell. Lyden kunne likne på noen som sto og slo på veggen meg ei slegge, og kom fra øversiden av huset der bislaget var.
Far reiste seg og gikk ut via kjøkkenet og åpnet ytterdøra. På trappa sto to tyskere, begge med geværene i skuddstilling som sikring. Før noen fikk sagt et ord kom plutselig hunden settende mellom beina til far, og rett mot løytnanten som ledet laget. – Det gikk et sukk fra alle tre på trappa, kanskje mest fra far som så foran seg uante konsekvenser. – Men forstå det den så kan. Denne gang var det ingen knurring eller flekte tenner, nei. Det var som om det var gamle kjente hunden traff. Den logret og tilkjennega at dette var riktig storveies besøk å få. Etter at alle fire hadde blitt snust på, la hunden seg ned og tittet på alle med beundring i blikket. De var kommen ned fra Vesterfjellet og hadde krysset Røssåga ved Trongmoen og deretter fortsatt gjennom skogen til de så husene her på gården. De tilhørte en feltpolitiavdeling underlagt SS.
Ved hjelp av fingerspråk og noen norske/tyske gloser ble det klart at det var beliggenheten til kaiet, og veien videre til Hemnesberget de var ute etter å få vite. Marsjen hadde tydeligvis vært strabasiøs, for de ba om «Wasser». Jeg tror de fikk et glass melk hver, noe de satte stor pris på. Mens de satt på trappa og drakk melka lå hunden mellom dem og ble klappet og klødd og hadde det storveies.
Da de gikk snudde løytnanten seg mot far og sa mens han så utover Valla og Bjerka: «Vallabotn – verdens ende»!
Denne udramatiske, men noe pussige historien ble etter hvert kjent i nabolaget. En vittig sjel mente at hundens navn måtte skrives om fra Vikk til Vidkun, og med mellomnavnet Quisling. Verre og verre ble hunden mot nabober og sivile, men desto hjerteligere i kontakt med tyskere i uniform som det etter hvert ble mange av på Valla.
Epilog
Senere under krigen kom min tante heim og kunne fortelle at hennes mann, lærer på Valla, Arthur Eilertsen, var blitt arrestert og sendt i fangenskap. Sorg og uvisse preget henne, og lite ble sagt om krigen og tyskerne i særdeleshet. – Plutselig kom Vidkun fram og glefset henne over leggen. Stor oppstandelse og dødsdom umiddelbart avsagt. Men hvordan?
Gårdens våpen var gjemt unna og gravd ned, så gode råd var dyre. Det ble tatt kontakt med en av tyskerne som var forlagt her i huset med forespørsel om han kunne tenke seg å være bøddel?
På melkerampa kunne man lese to dager senere en papirlapp forfattet av kjente, og der sto følgende:
VIDKUN QUISLING SKUTT AV TYSKERE.
BEGRAVET I MØKKADUNGEN PÅ MOEN.
LITE SAVNET OG ENDA MINDRE ELSKET.
SKOGENS KONGE.
NORGES KONGE.
PS! Det ble ingen represalier selv om far mente at noen tyskere måtte ha sett lappen og kunne forstå hva som sto der.
