De var seks søsken, tre av hvert som levde opp. Anna var yngst. Ho var født 20. mai i 1906 på husmannsplassen i Kalneset, på andre siden av elva, Røssåga. Vi ser husene fra bakken bak kirken i Korgen. De to søstrene til Anna dro til hovedstaden da de var 15 år. Fikk seg jobb og ble der resten av livet. Anna dro til Nord-Trøndelag og fikk arbeid på en gård. Det var kjent at Anna var glad i dyr, så det passet henne godt.
Men skjebnen er lunefull. Hun ble ikke lenge der på den gården. Moren hennes ble syk, veldig syk. Det var nervene. Etter hvert ble hun sengeliggende.
Anna måtte reise hjem, og overta småbruket sammen med broren Ole. Hun pleide sin syke mor til hun døde. Etter morens død, ble Anna og broren fortsatt på småbruket.
Nå er det vei rundt elva, så det er lettere å komme seg til Kalneset. Mens Anna bodde der, rodde de over elven. Hun var en kløpper til å ro. Min mor, Laura Tverrå, pleide å kjøpe fløte hos henne. Da kom hun roende over elven og leverte den. Husker godt at hun gjorde seg til, og laget grimaser og fikk oss unger til å le. Hun hadde gebiss, som hun snudde opp ned i munnen. Da så hun ut som Dagros, kua si som hun sa. Vi holdt på å le oss fordervet. Anna var litt av en skuespiller. Hun var med både i sketsjer, skuespill og sangkor. Hun var også notesterk. Spilte gitar og leste mye, som det kulturmenneske hun var. Etter hvert som årene gikk, ble det for mye for Ole og Anna. De avviklet gården og flyttet til Nordfallet. Med sentralskolen som nærmeste nabo. Borti det strøket hadde også undertegnende sin bopel. Jeg ble en hyppig gjest hos Anna og Ole.
Søsteren Marie pleide å være hjemme hver sommer. Hun var nå blitt en dame på 80 år. Var kommet på en liten ferie til Anna. Ole var i mellomtiden gått bort, så det var bare dem to igjen.
Jeg hadde bil og tok dem med på kaffe turer. Så var det en dag det var så fint vær så jeg sa: Kanskje vi skal ta oss en tur på Kløbben? Det ville de. De hadde bodd under Kløbben som barn. Det var deres fjell, som Marie sa. Så dro vi. Jeg hadde med kaffekjel, kaffe og ved til bålet. Da det er kjemisk fritt for ved på Kløbben. Vi svingte av ved Holmslett gård og kjørte langt opp i lia, da det går en bilvei sånn halvveis. Så begynte turen til fots. Det gikk kjempegodt oppover lia, det var ikke snakk om å snu.
Etter hvert kom vi opp til vannet. Jeg lagde bål og kokte kaffe. Begge damene stor koste seg. Vi spiste og drakk mye kaffe. Vi kastet Skøthella. Det var Marie sitt påfunn, en lek fra barndommen. Vi ble lenge der oppe.
Hadde jeg hatt sovepose og mat skulle jeg ha overnattet, sa Marie. Tror det var hun som koste seg mest på Kløbb-turen. Vi kom oss velberget heim. Snakket med dem dagen etter, var spent på om de hadde «gangsperræ» etter gårdagens tur. Det hadde de, men det spilte ingen rolle. Turen var strålende, var de enig om.
Det ble mange små turer på meg og Anna, etter Marie var reist heim. Tiden gikk, jeg merket nok at Anna var begynt å spørre om igjen. Hjemmesykepleieren var hos henne ofte. Så kom dagen da sykehjemmet ble hennes andre hjem. Det taklet hun ikke i det hele tatt. Jeg jobbet i første etasje, men greide ikke besøke henne ofte nok. Hun ville bare hjem. Det var så trist å se henne slik. Nå er hun borte. Men Kalneset står der enda, så vidt det er. Vinduskarmene er råtten. Håper og tror at det blir en ordning på det i løpet av sommeren, med dugnad og kommunen i bakhånd.
Er så vidt kommet i gang med det prosjektet. Har tro på det!
