– Det er mye hardt arbeid, men det er artig og det er verdt det!

På musikklinja ved Mosjøen videregående skole «kryr det» av talentfulle Hemnes-ungdommer.

Vi traff åtte av disse i musikkrommet på skolen. En glad og livlig gjeng med elever fra alle tre skoletrinn. Martine Falmår fra 3. klasse, Andreas Målvatn fra 2. klasse, og førsteklassingene Leona Yibrah Nilsen, Oliver Bang Skreslett, Erik Drage, Pia Konstanse Sørensen, Carmen Nygård Tustervatn og Aksel Gabriel Svartvassmo.

Førsteklassingen Julie Kvitnes og 3. klassingene Anneline Varpen og Silje Kristin Fjelldal var ikke til stede på skolen denne dagen, og det betyr at det i alt er 11 ungdommer fra Hemnes kommune på musikklinja i Mosjøen for tida.

Siden Elisabeth Ødegård som nå er rektor ved Hemnes kulturskole, etter eget utsagn var den første fra Hemnes som var elev ved linja, har hundrevis av Hemnes-ungdom trått skoene her.

Mye arbeid, men artig

– Hva var det som gjorde at du valgte musikklinja?

– Jeg ville ha noe annet enn kun vanlige studier, og har vært ganske interessert i musikk veldig lenge. Så det var vel en kombinasjon av dette, sier Martine, som er avgangselev og rødruss i år.

– Så det å søke seg til musikklinja er ikke noe man gjør fordi det er en «lettere» vei til studiekompetanse?

– Nei, nei, ler en nærmest unison gjeng.

– Det er den mest krevende linja her på skola, sier Oliver.

– Du har jo studiefagene samtidig som du har musikkfagene. Du må både øve på flere ting, og gjøre flere ting, utdyper Erik.

– Plutselig har du ei hel uke der du har konserter, øvinger, prøver, og ja, alt. Det er hardt arbeid, fortsetter han.

– Dere har nettopp hatt en runde med konsert. Hvordan var oppkjøringa og gjennomføringa?

– Det var artig, men slitsomt, forteller Aksel.

– Vi får jo mye erfaring av det også, så det er veldig kjekt, fortsetter han.

Med musikk, dans og drama får elevene generell studiekompetanse. Det betyr at de kan søke de fleste studier ved høyskoler og universiteter i Norge og i utlandet.

Fellesinteressen

Musikken er den selvsagte fellesnevneren som har ført disse elevene hit. En felles interesse, som også kan gi arbeidslyst og energi.

– Jeg føler at man kan få et skikkelig driv i de andre fagene også. Når du brenner så mye for musikken, er det fint å vite at du får holde på med nettopp det. Det gjør at det blir artigere å holde på med de andre fagene også, forteller Andreas.

– Det blir i alle fall litt enklere, når man får noen avbrekk fra studiefagene, legger han til.

Å studere på ei musikklinje innebærer kan hende en del ekstra innsats. Her lærer du musikkutøvelse, både individuelt og i samspill, og får en solid utdannelse innen musikk, både praktisk og teoretisk. Du kan også videreutvikle dine kunstneriske ferdigheter.

– Jeg er en tettstedkar, og kunne aldri tenkt meg å bo i by

– Er det slik at man bør være flink på et instrument for å søke seg hit til musikklinja?

– Dersom man har en liten tanke om at musikk kan være artig, så vil det bli bra på for deg på denne linja, uansett hvor flink du er fra før, sier Leona.

– Det er ingen forventninger til at man skal være kjempeflink fra før av. Alle er på forskjellige nivå, og det blir tatt hensyn til, og tilrettelagt for ditt nivå. Lærerne er flinke til å passe på dette, sier hun videre.

Vil videre med musikk

– Er det noen av dere som virkelig kjenner at musikk skal være leveveien i fremtida?

Det nikkes rundt bordene, og det ser ut til at hele gjengen har en tanke om at det er dit de vil. Det gjelder også avgangselev Martine, selv om hun penser en litt annen vei i sine videre studier.

– Jeg skal studere reiseliv i Oslo, avslører hun.

Alle de andre forteller at de ikke har noen planer om å «hoppe av» musikklinja. De har alle søkt seg videre til neste år.

– Og så håper jeg på å få et år på folkehøgskole etter tredjeåret her, slik at jeg kan holde på med bare det jeg trives med. Etter det er håpet å komme seg på universitet, da fortsatt innen musikk, for det er det jeg brenner for, smiler Andreas.

Alle har sitt hovedinstrument. Erik spiller gitar, og det samme gjør Andreas, som i tillegg liker å synge. Oliver spiller piano, Carmen fløyte, Leona saksofon og Pia spiller bass.

Martine synger, og har altså stemmebåndene som hovedinstrument.

Aksel synger også, og sier selv at han «knoter» litt på data.

– Det er ikke alltid det blir så fint, men jeg eksperimenterer litt, og så blir det nok bra etter hvert, sier han.

– Akkurat nå er det «knot», men vi får se om jeg ikke kan få løst opp den knuten, ler han videre.

– Får dere prøvd dere på andre instrumenter også?

– Alle skal ha et bi-instrument, forteller Oliver.

– Vi må ha piano, alle sammen, skyter Erik inn.

– Og sang, supplerer Andreas.

– Det er viktig med piano, for der får vi teorien på plass, fortsetter Erik.

– Oliver, som har piano som hovedinstrument, fikk velge bi-instrument selv. Det er nesten urettferdig, ler Erik.

Sammensveiset gjeng

Skoleåret går mot slutten, og for Martine betyr det at et kapittel i livet er i ferd med å avsluttes.

– Det blir godt, men jeg kommer til å savne alle sammen her, smiler hun.

– Man blir så sammensveiset, for vi bor jo nesten oppå hverandre. Vi møtes ofte om kveldene, og det blir litt trist å dra herfra, sier hun.

– Jeg ser veldig frem til å starte tredjeåret, med tanke på at det blir en del teoritunge fag, og at det da er godt å vite at man skal videre etterpå. Det blir en «siste innspurt», smiler Andreas.

– Det blir godt å ikke være de minste på linja, og å få noen førsteklassinger «under oss», sier Leona, og hele gjengen ler samtykkende.

Samtidig er de klare over at de da blir en del av gjengen som har ansvaret for at neste års førsteklassinger trives like godt som de selv gjør. Og de anbefaler studiet på det varmeste.

– Vi har hatt hospitanter her, forteller Oliver.

– Da snakket vi mye om hvor bra det er her, og det er hele 24 søkere til neste år, så vi sa kanskje noe riktig, smile Leona.

Det normale antallet elever per klassetrinn ligger rundt 20, og så kan det variere noe fra år til år, forteller de.

Elevene forteller at det at de øver og treffes så mye sammen utenom selve skoletida skaper et veldig fint samhold og miljø på linja. Selv om det innimellom kan bli litt mye.

– Det kan også bli litt tett på hverandre, smiler Aksel.

– Man kan bli lei av hverandre av og til, men jeg tror det er god takhøyde for å si fra om det også, fortsetter han.

– Jeg føler meg mye tryggere og mer «godtatt» når jeg er her, og det er nok fordi man kjenner hverandre så godt, forteller Andreas.

– Man er den man er, og trenger ikke være nervøs for noe, legger han til.

– Uten de frivillige kunne vi ikke gjort noe

– Hvordan er det når man begynner her? Er det skummelt å begynne å spille sammen, og synge foran andre?

– Ja, litt skummelt i starten. Men hele den første uka var lagt opp slik at man skulle bli godt kjent med andre- og tredjeklassingen, forteller Leona.

– Det er veldig viktig når man skal være så tett på hverandre. Vi blir veldig gode venner og blir trygg i miljøet, legger hun til.

Hybellivets gleder

– Hvordan har det vært for dere å flytte hit og bo på hybel for å gå videregående?

– Jeg savner mamma, sier Erik og smiler. Han bedyrer også at han ikke får betalt for å si det…

– Det er fint, men litt irriterende med busspendlinga i helgene. Det er dyrt, forteller Pia.

– Selv om vi får studentrabatt, oppleves det som dyrt, og vi synes busstilbudet er ganske dårlig, legger Oliver til.

– Å flytte på hybel var litt skummelt i starten, forteller Andreas.

– Men nå synes jeg det er bra å være på hybel ei stund før jeg skal reise langt herfra. Man får «øvet seg litt», og får bedre innblikk i økonomi, mat og alt det innebærer å bo alene, og det synes jeg er kjempepositivt, fortsetter han.

– Det er kort vei hit for foreldrene om det skulle oppstå noe, legger han til.

– Egentlig synes jeg det er fantastisk, sier Erik.

– Jeg får sitte på hybelen og lese, se på TV, spille gitar og gjøre hva jeg vil. Kjempegodt, smiler han.

– Du sa ikke «høre på musikk», kommenterer Oliver.

– Ja, høre på musikk, selvsagt, svarer kompisen.

– Men ikke så høyt jeg vil. Kanskje det er det jeg savner med mamma, ler han.

Slik er det vel. Hybellivet har både sine gode og sine utfordrende sider.

– Det er godt å være litt fri, gjøre hva man vil. Særlig i russetida, ler Martine.

– Utfordringen er kanskje å ta rede på seg selv, og få stipendet til å strekke til, supplerer Carmen.

Og der forlater vi en herlig gjeng med trygge og glade studenter. Kan hende ser vi dem på scener rundt om i landet. Ja, kanskje lengre ut i verden?