Minneord Bjørnar Karl Oksfjellelv

Kjæreste pappaen min

Det er ufattelig vondt at du er borte, og vi må fortsette livene våre uten deg. Du har vært svært viktig for oss alle sammen, så savnet er veldig stort.

Den siste tiden var det nok litt tungt å være deg. Du hadde vært mye plaget med flere ting de siste årene, og helsa di var ikke den beste. Like fullt var du alltid i godt humør når vi møttes. Du hadde alltid ditt lure smil på lur. Det er slik vi kommer til å huske deg. Det er slik de fleste kommer til å huske deg. Han Bjørnar, som alltid smilte, flira og kanskje hadde noe tull på lager. Vi har en endeløs liste med gode minner og gode historier.

Du vokste opp på en fjellgård ved Bleikvatnet, og du har selv sagt at oppveksten din var fin. Dere var en stor søskenflokk, og mange andre slektninger bodde nært. Da du var liten var det nok nesten som et lite tettsted der frem til stedet ble fraflytta på 1960-tallet. Jeg koser meg alltid når jeg kommer til Oksfjellelva. Du har fortalt mange fine historier derfra, og det er alltid en egen ro rundt det. Så snart du kom oppover dit vandret du mye rundt. En gang da vi var ganske små og var på ferie der, så kom du plutselig og hentet oss og sa vi måtte bli med. Da hadde du sett en hel røyskatt familie i en steinrøys like ved. Vi satt lenge og så på aktiviteten blant dyrene, og jeg husker veldig godt ditt glade ansikt sammen med oss der.

Min eldste datter er veldig fascinert av Sannan inne i Oksfjelldalen. Hver gang vi kommer dit pleier hun å si: ‘’Morfar ha vøre sjukt heldig som vaks opp her!’’ Det er veldig fint der oppe, og jeg har alltid pleid å ta mange bilder fra alle mulige kanter slik at jeg kunne vi se deg etterpå. Hver eneste gang hadde du noen nye historier fra her og der og hvilke opplevelser du bar med deg derfra. Alltid hadde du nye historier. Det er nok fortsatt mange du aldri rakk å dele med oss. det virker som du hadde uendelig mange gode historier fra oppveksten din.

Hver gang jeg er på tur på Slegda pleier jeg å stå å se ned mot Grønndalen. Da du var liten onna dere mye der, og du har fortalt mye om hvor det var mye gress, hvor dere hadde hesjer og hvor foret ble lagret. Du fortalte også hvor du sto og fiska da du hadde sneket deg bort fra oppgaven din med blant annet å gjete dyra. Du var veldig glad i å fiske og du benyttet enhver anledning til det. Ikke gikk du lei heller, i alle fall ikke så lenge du så fisk. Da kunne du stå i timevis.

Fiskegleden hadde du alltid med deg, og vi har spist mye fisk du har dratt opp gjennom oppveksten min. Etter at helsa ble dårligere og du ikke kom deg selv på fiske, ble du glad som et lite barn når noen andre kunne fortelle gode fiskehistorier eller komme med fisk til deg. Da lyste du opp.

Da jeg var tenåring, skulle jeg lære deg engelsk. Du var en ivrig elev, men resultatet ble vel heller litt tynt når det gjelder hva du lærte. Om det var meg eller deg det sto på, kan vi vel deles om. Et ord lærte du i alle fall og husket til det siste, og det var ordet ‘’fish’’. Skulle du huske et ord, så måtte vel det være det riktige.

Du og jeg har hatt noen skikkelige kosestunder med god mat, bare du og jeg. Blodmat. Det var det bare vi som likte, så det var vår kosemat. Når du sa: ‘’Marte, kom å sjå i steikovn’’, da visste jeg at det var blodmat på gang. Det var tider det!

Jeg gikk mine første Vargtrekk sammen med deg. Hvor mange år vi gikk husker jeg ikke, men vi gikk i alle fall tre år på rad. Du gikk ikke så mye på ski ellers, så skiene var nok bare på Vargtrekkdagen disse årene. Grunnen til at jeg husker at det var tre år på rad, er at du hadde veldig gode ski tredje året. Det var kanskje et litt kinkig føre, men dine ski satt som spikret. Mange spurte hva du hadde smurt med, og svaret var det samme til alle: ‘’Nei, d grei eg ikkje å minnes, d e tre år si eg smort skian’’. Mange rista litt på hodet og du flira godt.

Du har vært en ivrig dreier og du har tilbrakt mange timer i snekkarstua. Der har du laget mye fint. Mange fat – store og små, med og uten stett, boller og skåler i alle mulige størrelser – både med og uten lokk. Smørkniver og tre spader til både smått og stort. Kamkakekjevler ble du en mester på etter hvert. Kjevlene dine er solgt både vidt og bredt. Mange har ting som kommer fra din snekkerstue, og det meste solgt for en veldig billig penge. Broren min pleier å si at det var godt gjort de gangene du klarte å selge noe med fortjeneste! Det var ikke derfor du lagde ting, du lagde det for at du likte det.

Du har alltid vært nevenyttig, du kom fra ei slekt med mange flinke håndverkere. Det finnes mange spor etter ditt arbeide rundt omkring. Alt som kommer fra snekkerstua di, og i tillegg har mange bygg og oppussingsprosjekter dine hammerslag. Du var flink til å snekre, og gjorde ordentlig arbeid. Det du ikke brukte tid på, det var stillasbygging. Da brukte du gjerne enkle materialer, og minst mulig spiker. Du bygde vel aldri et stillas som ikke raste sammen, og du datt ned. Heldigvis skadet du deg sjelden. Det var bare å bygge opp igjen, og lagde du det mere solid andre gang? Neida, samme opplegg.

Du har vært en skikkelig stolt og kry morfar og bestefar. Mine barn har, som babyer, ligget i vugge som du har laget. Vugga fikk jeg da jeg bare var 16 år. Jeg kom heim fra hybel en fredag, og da sto vugga på rommet mitt. Det var ikke så unormalt at det sto heimsnekra ting rundt omkring, enten til tørk eller i påvente av henting. Da jeg spurte hvem som skulle ha denne, så svarte du: ‘’Eg tænkt kanskje eg sku ha vørte bæssfar.’’ Jeg mener du fikk beskjed om at du måtte nok vente litt til. Alle dine barnebarn har gitt deg mye glede – etter hvert som de kom.

For noen år tilbake var du og mamma på besøk hos oss. Til kaffen hadde jeg blant annet en skål med litt ulike sjokoladebiter. Jeg holdt skåla frem til deg, du så lenge på før du tok ei sjokolademus og sa: ‘’Eg tar ei røttæ!’’ Etter dette har sjokolademus endret navn heime hos oss, det blir ‘’røttæ’’.

Du har vært glad i dyr, og da særlig ekorn. Ekornene har levd godt heime hos dere. Matbudsjettet til deg og mamma var nok betydelig mindre enn det ekornene levde etter. Det har gått med sekkevis med solsikkefrø. På våren pleier de fleste å måtte feie opp litt skall etter vinterens foring. Du trengte skuffel og trillebår til å rydde unna. På det meste talte dere rundt 15 ulike ekorn ute ved huset. Det var fint å være ekorn der.

Ekorn ble liksom noe vi etter hvert forbandt med deg. Jeg har strikket noen ekorn sokker til deg, det siste paret fikk du i fjor. I dødsannonsen var det helt naturlig at det måtte være et ekorn som symbol. Da du døde, var jeg godt i gang med å strikke meg en genser. Hvilken type mønster jeg skulle ha, hadde jeg ikke helt bestemt. Genseren er nå ferdig, og den har en ekornbord oppe på bærestykke. Den vil alltid minne meg om deg.

Både jeg, og de aller fleste andre, vil alltid huske deg for ditt gode humør. Du var stort sett blid og positiv. Kraftuttrykk var sjelden å høre. Ditt kraftigste uttrykk er vel ‘’d e no asså  føruinnele’’. Da det kom, ja da var det alvor. Da var du lite fornøyd med tingenes tilstand. Folk flest har vel kraftigere eder de tyr til i kampens hete, men dette var ditt.

Du begynte å høre dårlig for mange år siden, og ble det mye folk rundt ble det bare surr for deg. En til en gikk det relativt greit. Barnebarna lærte fort at de måtte ha morfar/bestefar sin oppmerksomhet før de kunne prate med deg. Du var glad i å prate med folk, og dårlig hørsel førte til at du heller ble heime enn å dra bort uten å kunne kommunisere. Det har vært synd.

Etter et beinbrudd i fjor, har du vært avhengig av rullator. En dag sist høst da jeg skulle stikke innom deg heime da kunne du fortelle at du hadde vært ute og plukka bær. Mamma var borte, så du var alene heime. Jeg ble litt paff og måtte spørre hvordan du hadde klart det, to trinn ned fra trappa og rundt hele huset på plena til bærbuskene. Joda, du hadde løfta rullatoren ned trinnene, hengt bær bøtta på håndtaket og tatt en campingstol i kurven for å ha noe å sitte på. Jeg måtte spørre om du trodde du kunne kommet deg opp dersom du hadde mistet balansen og falt ute. Du svarte at det kunne du ikke vite sikkert, men ‘’eg trur no d’’. Med sånn optimisme tross dårlige ben, så får man gjort forskjellig.

Det er ikke så mange år siden du skulle felle ei lita gran oppe på berget ved inngangen. Den skygga for sola, så den måtte bort. Det var før rullatoren, og du hadde ei krykke for å holde balansen siden du hadde ei dårlig hofte. Da ble det å hente stige i første omgang, og så den satt opp mot berget. Så var det motorsaga, og du opp i stigen med motorsag i ei hånd og krykke i den andre. Man er da vel sjølhjulpen!

Det er vår i luften nå, og du likte å sitte ute i fint vær. Det gjør jeg også, og jeg tenker mye på deg når jeg sitter ute og nyter været. Når vi skal bake kamkake til sommeren blir det et savn at du ikke kommer og setter deg ved grua, klar til å steike. Men vi skal minnes deg når vi er i bakarhuset og baker kamake.

Det er så mange minner å se tilbake på. Jeg har mange, og barna mine har mange. Jeg er utrolig glad for at de fikk bli kjent med deg. Min yngste datter sa i talen sin til deg i begravelsen at du var helt rå. Det er et godt ord, de fleste ord blir for små når vi skal beskrive deg. Du har vært en klippe, alltid til stede og alltid med godt humør og et lunt smil om munnen. Det er slik vi vil huske deg, kjære pappa.

Tusen takk for at akkurat du valgte å være min pappa, det har vært og er en ære å være din datter.

God klem fra din datter
Marte