Johnny Risjord (56) har lagt bak seg årene med rus og kriminalitet. Nå jobber han med å hjelpe andre, og brenner for å bruke naturen som terapirom. Selv har han funnet sitt lille paradis på Finneidfjord.
Johnny Risjord er omringet av fjell og skog. Det er sånn han helst vil ha det, naturen nærmere enn det travle og urbane.
På Finneidfjord har han og familien begynt å finne seg til rette, etter å ha bodd der et år. Før det bodde de i Sør-Troms i 13 år, men Johnny er opprinnelig fra Rana. Det var der de tunge opplevelsene startet. De som skulle føre til at livet hans ble vanskelig i så mange år, og som gjør at han nå sitter igjen med diagnosen kompleks PTSD, eller posttraumatisk stresslidelse.
– Det skjedde mye tungt i oppveksten. Jeg hadde en god del opplevelser det ikke var rom for å prate om, begynner Johnny.
Han synes det er vanskelig å vite hvor man skal starte, og hva han skal ta med. De mange detaljene går han ikke inn på. Han vil heller fokusere på hans oppgjør med fortiden.
– Søskenbarnet mitt døde i 5. klasse. Han hadde gått i samme klasse som meg helt fra begynnelsen, og da han døde var det som om en stor del av livet mitt ble revet bort.
Det ble hans første tydelige opplevelse av at det ikke var rom for å prate om de vanskelige tingene.
– Jeg har store hulrom, rett og slett fravær av minner opp gjennom årene. Det er nok et overlevelsesinstinkt som har tatt over.
En form for protest
– Det var mye utenforskap, mye tungt. Bestefaren min døde i 1980, da var jeg 15 år. Det var fortsatt ikke rom for å snakke om det. Det vanskelige og tunge skulle skyves bort og ikke anerkjennes.
Det var da de virkelig store nedoverbakkene startet for Johnny, som da havnet inn i småkriminalitet og rus.
– Det var vel en form for protest. Et rop om hjelp. Jeg var rotløs og følte meg alene, og rusen ble som en trygghet i galskapen.
Det var ikke bare nedoverbakker for Johnny på den tiden. Han gikk kokkeskole og hadde diverse jobber opp gjennom årene.
– Jeg rigget mye opp og ned til konserter i Oslo. Men det var vanskelig å stå i arbeid. Jeg fikk også mine to første barn på den tiden, de er voksne nå.
Johnny forteller at han var mye fraværende i livet til guttene, som nå bor i Rana.
Oppgjøret
I 2006 tok Johnny de første skrittene mot å bli rusfri. Det året var siste gang han slapp ut fra fengsel. Rusrelatert vinningskriminalitet. Samme året traff han sin nåværende samboer.
I 2007 flyttet de fra Oslo til Helgelandskysten, og i 2009 tok Johnny det store oppgjøret med psykisk helse og rus, og greide å bli helt rusfri.
– Jeg var rett og slett lei. Jeg ville ikke ha det sånn lenger, sier Johnny.
Johnny trengte ikke avrusning. Det hadde blitt mindre og mindre rus de siste årene, det han trengte var behandling.
– Det handlet om å se på mønster som hadde dannet seg. Språkbruk, kommunikasjon.
Etter behandlingen tok Johnny utdannelse i tverrfaglig miljøarbeid innen rus og psykisk helse. Han begynte å jobbe med å hjelpe andre i 2010.
– Jeg begynte med frivillig arbeid. Det er en måte å inkludere seg selv i samfunnet igjen og jeg har tro på det som en del av veien til å bli frisk. Nå kan jeg bruke min kunnskap og erfaring til å hjelpe andre.
Bruker naturen
Johnny jobber fortsatt med seg selv, men nå går det mer i vedlikehold og forebygging.
– De som sier de ikke har slitasje på psykisk helse, lyver, tror Johnny.
– Det er lett å gå seg vill i eget hode. Jeg tror ofte det handler om mangelen på å bli sett og hørt. Man blir gående med de negative tankene sine, og det tærer på selvbildet og selvfølelsen.
Selv finner han mye terapi i naturen.
– Jeg liker å bruke naturen. Plukke bær og sopp, gå turer og sykle. Slik sett har jeg det som plommen i egget her.
Det var tilfeldigheter som gjorde at Johnny og familien havnet på Finni. Samboeren hans kjente han som leide ut huset, og det passet Johnny fint at han slapp å bo midt i byen.
– Jeg har et mål om å sykle minst 90 turer i 90 dager. Da sykler jeg til nordenden av denne siden av Hemneshalvøya, det blir vel 16-18 kilometer. Det gjør jeg gjerne før dagen begynner, med musikk på ørene. Det har hatt positiv virkning både fysisk, psykisk og åndelig.
Han tror det kan være gunstig å bruke naturen på mer profesjonell basis også.
– Jeg har mer tro på å dra ut og tenne et bål sammen, enn å sitte inne på et kontor og prate om psykisk helse. Rundt bålet blir fokuset flyttet, og samtalen flyter gjerne lettere. Neste gang får du kanskje vedkommende med deg en tur på kafé.
Vil fortsette å hjelpe
Han er bekymret for hva som har skjedd med den psykiske helsen til befolkningen under korona.
– Det har blitt enormt mye ensomhet og psykisk uhelse. Jeg savner en sosial dugnad der man prøver å hente inn noe av det gapet som har oppstått.
Seminar om ensomhet: – Poenget er å komme seg forbi dørstokkmila
Nå er Johnny erfaringskonsulent/koordinator i Bikuben RBS. Der får han bruke erfaringen sin både personlig og faglig.
– Målet mitt er å fortsette og holde på med det jeg tror på. Vi mennesker er ganske like, vi har bare ikke alle lært å snakke samme språket. Kommunikasjon kan bli et hinder istedenfor hjelp.
– Jeg vil være med å løfte hvordan man jobber med psykisk helse. Slik det er i dag kommer hjelpen med forslag, istedenfor å spørre «hva trenger du?». Og utendørsterapi burde vært mye mer brukt. Spesielt her i Hemnes kommune vil jeg oppfordre til å bruke naturen, sier Johnny mens han gjør seg klar til dagens sykkeltur.
Sykkelantrekket er på, og hodetelefonene henger klare rundt halsen. Han går med på en liten fotoseanse før turen. Det er tydelig at han kunne ha snakket om dette temaet i mange timer, om ikke dager, men med ønske om en god tur er samtalen over for denne gang.
