Den 24. februar startet Russlands invasjon av Ukraina, da Russland igangsatte angrep på nabolandet. For Anna (37), Dmytro Mykytiuk (37) og døtrene Kateryna (20) og Krystyna (7) ble det også starten på en livsomveltende reise.
Kharkiv er den nest største byen i Ukraina, og sammen med døtrene bodde Anna og Dmytro i ei blokkleilighet i åttende etasje. Der fikk de nærmest «orkesterplass» til starten på det som nå snur opp ned på livene til millioner av ukrainere, samt endrer Europa for mange år fremover.
– Hvordan var det for dere? Hadde dere forlatt Kharkiv og kommet dere av gårde før selve invasjonen startet?
– Nei. Vi la oss for å sove på kvelden den 23. februar. Omkring klokken fem på morgenen våknet vi av noe bråk, som vi først trodde var fyrverkeri. Det hender seg at det brukes av folk som feirer et eller annet, smiler Anna.
– Da vi reiste oss ut av sengene og kikket ut av vinduet, så vi at det var bomber det dreide seg om. Kateryna var hos venner, og vi ringte hverandre for å diskutere hva vi skulle gjøre. Dmytro løp for å hente bilen i garasjen, mens bombene mer eller mindre fløy over hodene på folket i byen. Vi pakket i 20 minutter, satte oss i bilen og kjørte avgårde. Det er begrenset hva man klarer å få med seg i en slik situasjon, forteller hun videre.
– Det var allerede veldig mye trafikk, og vi kjørte med min søster til foreldrene våre, som bor 50 kilometer utenfor Kharkiv. Der er det, i alle fall på en måte trygt. Etter dette kjørte vi til min svigermor som bor 80 kilometer utenfor Kharkiv. Der overnattet vi i to netter, før vi kjørte videre mot den polske grensen, hvor det var over to mil med køer ved grenseovergangen. Vi ventet i et døgn der, men bestemte oss for heller å krysse grensen til Moldova, der det var mye mindre folk, legger hun til.
Ukjente stilte opp
– Min mann, Dmytro, fikk ikke lov til å reise ut av Ukraina, men han «dyttet oss» videre og sa at vi måtte reise uten ham. Det ville vi ikke, men han insisterte på at vi måtte det. Jeg er gravid, og han mente at vi måtte komme oss i trygghet. Det ble mye gråting på oss alle fire, men vi valgte til slutt å dra hver vår vei. Det var fryktelig vondt, sier Anna.
– Turen vår videre gikk gjennom Moldova, Romania, Ungarn og Østerrike før vi havnet i Oslo og Norge. Der ble det ei overnatting, før turen gikk videre og endte opp her på Hemnesberget, forteller hun.
– Hvordan ordnet dere det med husrom og mat underveis?
– Under hele turen tok folk mot oss. Ukjente folk som hjalp oss med overnatting, mat, penger og klær. Helt frivillig og uten betaling. Det var en slags Frivilligsentraler som hjalp oss med å få kontakt med folk som kunne hjelpe oss underveis. Disse står gjerne ved grensene for å ta imot folk og hjelpe dem med å finne det de trenger av transport, kontakter neste land og avklarer der, forklarer Anna.
– I Romania bodde vi hos en familie som selv hadde familie i Østerrike. De ringte dit og avtalte at de skulle ta imot oss. Hele turen vår ble en flukt uten noe konkret mål i «sikte». Vi visste ikke hvor vi kom til å ende, legger hun til.
– Så det er egentlig veldig tilfeldig at dere har endt opp her på Hemnesberget?
– Ja, det er det virkelig. Hemnes kommune hjalp oss med billetter fra Oslo og hit, og vi er veldig takknemlige for måten vi er blitt tatt imot, sier Anna.
– Vi bor i ei flott leilighet, vi får mat og klær, smiler hun.
Tolk Natalia Jaskiv forteller at de fortsatt har mye klær, leker og utstyr igjen etter innsamlingsaksjonen hun selv var med på å gjennomføre tidligere i vinter. Givergleden var stor, og det var rett og slett ikke plass i bilene til å få alt av gårde til Ukraina.
– Nå har vi et lager som er til god nytte, både for barn og voksne som kommer hit til kommunen, uten særlig mye mer enn det de har i en koffert, forteller Natalia.
Lite, men fint
– Dere kommer fra Kharkiv, en by med to millioner innbyggere. Hvordan er det å komme til et så lite sted som Hemnesberget?
Både mor og datter ler litt, og avslører at de nok ser litt forskjellig på det.
– Jeg synes det er veldig beroligende, smiler Anna.
– Det er kanskje litt vanskeligere for meg, som var ei aktiv jente i hjembyen, sier Kateryna.
– Det er lite folk her, lite å gjøre, og kjenner ikke særlig mange, legger hun til.
– Men det er veldig fint å være her, uansett, smiler hun.
– Det er veldig fin natur her, og så liker vi mentaliteten hos de vi møter. Det er fint at folk er så snille og støtter oss, og det er veldig fint å møte. Tankesettet hos folk synes jeg er bedre her enn hjemme i Kharkiv, sier Anna.
– Og tryggheten her veier kanskje litt opp for det som mangler i tilværelsen?
– Ja, det gjør det. Mannen min er veldig rolig fordi han vet at vi er i trygghet og at vi får den nødvendige hjelpen, sier Anna.
– Så dere har jevnlig kontakt med ham?
– Ja, vi ringes og bruker internett. Det hender seg at vi ikke får kontakt med ham, og da blir vi selvsagt bekymret for at noe skal ha skjedd, forteller den vordende trebarnsmora.
– Heldigvis er det som regel bomber og kampene som har ødelagt sendere og nettforbindelsen, og det tar gjerne litt for å få gjenopprettet det slik som situasjonen er, sier hun.
Venter nummer tre
I august venter altså familien forøkelse. Da skal Anna og Dmytro ha sitt barn nummer tre, og denne gangen blir det en gutt.
– Det går heldigvis veldig bra med svangerskapet, og jeg får all den hjelpen jeg trenger. Jeg har allerede hatt kontakt med både gynekolog og jordmor her, og alt ser fint ut, sier Anna og smiler.
– Vi håper bare nå at Dmytro også kan komme seg hit. Jeg har sagt med ham at jeg vil nekte å føde uten ham, forteller Anna med en liten latter på lur.
– Han må bare komme hit, legger hun til.
– Hva tenker dere om det å skulle reise hjem engang, nå som Kharkiv mer eller mindre er en helt ødelagt by?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Infrastruktur, barnehager og skoler, sykehus er ødelagt, forteller Anna.
– Vår bolig står fortsatt, men stort sett alle hus rundt oss er ødelagte. Jeg tror ikke at jeg kan reise tilbake slik det ser ut nå, selv om jeg kjenner at jeg ønsker meg hjem til Ukraina i fremtiden. Det er hjemlandet mitt, avslutter Anna, som altså er ei av de tre første som kom til Hemnes fra et invadert Ukraina.
Smilene er til stede gjennom hele intervjuet, og når også øynene. Det vitner om at håpet og troen på fremtida fortsatt lever i beste velgående, selv hos dem som har vært så tett på striden…
