Vinter og snø betyr for mange mosjonister bruk av ski, men noen foretrekker likevel et fastere grep mot underlaget. Det gjelder blant annet for ekteparet Berit og Gunnar Bærland.
Vinter og snø betyr for mange mosjonister bruk av ski, men noen foretrekker likevel et fastere grep mot underlaget. Det gjelder blant annet for ekteparet Berit og Gunnar Bærland.
Pensjonistparet har i snart 10 år bodd i Korgen. De flytta hit da ei av døtrene tidligere kom hit og bor med familien i Innerenget, Leirskardalen.
Berit var i yngre år aktiv langrennsløper, mens Gunnar var mer en «sjøens mann». De jobba begge sine siste yrkesår innen for brann/ambulanse og annen helsetjeneste i Hurdal, og har alltid vært aktive friluftsfolk.
Trugestart
Som årene gikk, ble det i meste laget ski for Gunnar, og da de kjøpte seg hytte oppe på fjellet i Rendalen, meldte det seg behov for annet fremkomstmiddel, særlig med tanke på frakt at varer i veiløs vintertid.
«Det ble til at vi investerte i truger, og det fungerte helt fint.»
Gunnar trives med sine halvlange aluminiumstruger.
Trugeparene fulgte dem til Korgen, og her er det jo vært muligheter for trasking i skog og opp mot fjellet mange måneder i året.
«Så er det jo slik, at selv en garvet skiløper som jeg kjenner begrensningene etter som alderen går opp. Det er ikke alltid så greit med ski på beina. Truger, derimot, kan brukes overalt utenom bilveier, de er trauste og trygge, bærer deg i løs som i fast snø, de sitter på hardt underlag, og veier ikke all verden heller.»
Skiløpersken Berit er i ferd med å konvertere helt over til trugedronning.
Mosjon i hvert steg
En trugedag kan starte med å bestemme rute og varighet. En lett sekk med spise-drikke-saker, samt klargjøring av truger. Og staver. Til støtte og ekstra framdrift.
Korgfjellet er mest benyttet, da de her kan komme godt opp i terrenget, og det finnes romslig parkeringsmulighet.
«Her kan vi gå rolig, men med bestemte drag og armbruk, slik at kroppen merker den blir brukt. Det trenger vi sannelig, også vi litt eldre. Vi kan følge scooterspor, eller gjerne ta avstikkere ut i granskogen, der løssnøen medfører litt ekstra jobb for musklene. Herlig!»
Sier den fortsatt mosjonsivrige Berit.
Gunnar holder stø kurs, slik han var vant med i seilbåtens dager på kysten, og ved rastestedet tråkker han plass og ruller ut sitteunderlaget. Da har Berit alt funnet fram sine hjemmelagete tennbriketter bestående av avispapir med stearinovertrekk, og raskt er et lite bål i full fyr.
Snart nytes varm kakao og solide smultringer, også hjemmebakt, naturligvis.
Vi snakker kortreist bærekraft.
Videre
Matrast med lun samtale om dagligdagse saker, kanskje et streif innom lokale og internasjonale utfordringer.
Men bålet dør, og kroppene vil ha mer rørelse.
Trugeparet, med hvert sitt trugepar, tråkker seg lenger opp og inn i vakkerlandet.
Berit har imidlertid en siste hilsen:
«Det er plass til flere! Og truger kan være det rette for dem som ønsker et godt feste til underlaget. De er rimelige i anskaffelse, er omtrent uten vedlikehold, og man er, som nevnt, fri til å velge sted og rute etter værforhold og dagsform. Fri og frisk luft i kombinasjon med kroppsbruk og naturopplevelse. Velkommen i klubben!»
