Ukraina er landet vi angrer på at vi aldri dro til tidligere. Renate Sandvik (36) frykter at krigen skal legge den ukrainske kulturarven i ruiner.
Reiseblogger og arkeolog Renate Sandvik (36) har besøkt seks verdensdeler, over hundre land og utallige byer. Ukraina-rundturen hun tok i 2016, er en reise hun aldri glemmer.
– Dessverre har jeg bare vært der én gang, sier hun. – Det angrer jeg på nå.
Mens mediene viser oss bilder av et krigsherjet land, husker Sandvik Ukraina slik det var for bare kort tid siden: rikt på kultur, natur og historiske monumenter.
– Da jeg dro dit, visste jeg ikke helt hva som ventet meg – og ble svært positivt overrasket, sier hun. – Byene var storslåtte og fulle av praktfull, fargerik arkitektur og historiske monumenter. Landsbygda var preget av grønne rullende åser, gressende dyr og hus fra en annen tidsalder.
Nå står den rike kulturarven i det mangfoldige landet i fare for å bli lagt i ruiner.
Stolte av landet sitt
For få måneder siden ville Renate Sandvik ha anbefalt å reise til Ukraina uten å blunke. I Europas største land, nest etter Russland, fikk hun med seg alt en turist kan drømme om.
«Landet byr på alt fra helgeturer til for eksempel hovedstaden Kyiv eller vestlige Lviv med spennende sightseeing, mat på gode restauranter og kulturelle kvelder i teatret eller operaen, til backpacking rundt i landet, vandreferie i Karpatene eller skitur til det store skianlegget i Bukovel», skrev Sandvik på bloggen sin i 2017.
Mye av landets kulturliv ble undertrykt i sovjettiden, men etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina forsøkt å finne tilbake til røttene sine. Sandvik skjønte fort at ukrainerne var et folk som var glade i og stolte av landet sitt.
– Allerede da vi gikk inn for landing i Kyiv, hang alle på flyet hodene nærmest ut av flyvinduene, og applausen runget da flyet endelig landet, husker bodøværingen. – Det var nok mange som var glade for å komme trygt hjem.
Opprøret i Kyiv
Noen år før, i 2013, brøt store demonstrasjoner ut i Kyiv: Den daværende presidenten Viktor Janukovitsj hadde utøvd maktmisbruk og korrupsjon, innført nye lover som begrenset folks frihet, og droppet en planlagt EU-avtale til fordel for tettere kontakt med Russland.
Det sivile opprøret, som fikk navnet Euromaidan, varte til 2014 – og minst 113 liv gikk tapt.
– Jeg skulle gjerne reist tidligere, men plutselig kom Euromaidan i 2013 og den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014 og gjorde landet utilgjengelig en god stund, forteller Renate.
Brått på mange kom også den russiske invasjonen i februar i år, selv om vestlige lands etterretningstjenester hadde advart flere ganger om Putins planer. Fram til da var Ukraina en attraktiv destinasjon – en perle som for flere av oss var uoppdaget.
En kulturarv i fare
Ukraina bugner av kulturminner. Hele sju av dem befinner seg på UNESCOs verdensarvliste – og Renate Sandvik besøkte tre av disse da hun var i Ukraina.
– I tillegg til det flotte historiske sentrum av Lviv, besøkte jeg St. Sofia-katedralen med sitt fantastiske interiør, og det storslåtte Grotteklosteret i Kyiv, forteller hun.
– Borgen i byen Kamyanets-Podilsky gjorde også inntrykk. Den ligner et eventyrslott, sier Sandvik.
Hun er utdannet arkeolog og har en særskilt interesse for historie og kulturarv.
– Et land på et område med en slik lang historie som Ukraina har, har naturlig nok en rik kultur og en stor kulturarv. Mange av disse byggverkene, monumentene, museene og gjenstandene befinner seg i og rundt Kyiv, som nå er omringet av russiske styrker.
Hun forstår hvor viktig kulturarven er for ukrainerne – og er bekymret for kulturminnene som står i fare for å gå tapt:
– I den akutte fasen av krigen tenker man naturlig nok mest på menneskene som blir rammet. På lengre sikt er det også viktig å tenke på folkets og nasjonens bindemiddel, nettopp landets kulturarv. Kulturarven er på mange måter det som definerer et folk, det som gir dem røtter. Ved å ødelegge og viske ut landets kultur og historie, ødelegger man også dets identitet, mener Renate.
Enorme ødeleggelser
Russlands pågående invasjon i Ukraina har ført til store ødeleggelser. Samuel Andrew Hardy er forsker ved Det norske institutt i Roma og ekspert på ikonoklasme (ødeleggelse av kunst og symboler, red.anm.) og ulovlig handel med kulturgjenstander. Han forteller at det dessverre er vanlig at kulturminner blir ødelagt, enten målrettet eller tilfeldig, i politiske væpnede konflikter.
– Det blir gjort på alle slags måter, fra vandalisme utført av enkeltpersoner med små verktøy, til ødeleggelse med industrielt eller militært utstyr, sier Hardy.
Han deler Renates uro for den ukrainske verdensarven.
– Det har allerede blitt gjort enorm skade på historiske plasser, forteller han. – Babyn Jar, ravinen der rundt 1,5 millioner mennesker ble myrdet under holocaust og som nå var et minnested, er ødelagt. Dette skjedde i forbindelse med at Russland angrep et TV-tårn og annen sivil infrastruktur i nærheten.
Skadene har opprørt mange, blant andre Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj:
– Om de angriper Babyn Jar, hva er det neste? St. Sofia-katedralen, Grotteklosteret, St. Andreas’ kirke? spurte han i en tale til Russland og sitt eget folk etter angrepet. – Dette rakettangrepet viser at Kyiv er helt fremmed for mange mennesker i Russland. De har ingen kunnskap om vår hovedstad eller vår historie.
Ukraina har ortodokse helligdommer som er av stor betydning både i ukrainsk og russisk historie. Flere av landets kirker er på verdensarvlisten, i tillegg til det historiske bysentret i Lviv. Ifølge nettavisen Kyiv Independent er myndighetene i Lviv i gang med å fjerne unike skulpturer og glassmalerier fra gamle kirker, for å redde kulturarven fra mulige luftangrep fra russiske styrker.
Babyn Jar er ikke det første minnesmerket i Ukraina som blir ødelagt av det russiske styret. Slikt skjedde også i sovjettiden:
– Den vakre blåfargede St. Mikaelskatedralen i Kyiv, blant annet, ble revet ned av den sovjetiske administrasjonen på 1930-tallet, forklarer Renate Sandvik. – Da Ukraina fikk selvstyre på 90-tallet, ble den gjenreist. Nå er det risiko for at den kan falle igjen.
Virkemiddel i krig
– Å ødelegge kulturminner er et forsøk på å utradere noens tilhørighet og eierskap til sin egen historie og til området de bor i. Dette er et virkemiddel i krig, bekrefter Josephine Munch Rasmussen ved Norsk institutt for kulturminneforskning.
– Folkeretten tilsier at kulturminner, museer og lignende ikke skal utgjøre krigsmål i seg selv. Her har Russland egentlig en forpliktelse, men det er åpenbart ikke nok til å sikre at kulturarven ikke blir skadd i de væpnende konfliktene, sier hun.
Gjennom historien har vi sett utallige eksempler på nettopp dette – for eksempel i Afghanistan i 2001, da Taliban sprengte og ødela de monumentale Buddha-statuene i Bamiyan-dalen, og i Syria i 2015, da den antikke ruinbyen Palmyra ble ødelagt av IS.
Her i Norge har flere tatt til orde for at norske myndigheter bør gå aktivt inn for å hindre at kulturminnene i Ukraina blir ødelagt. Tidligere i mars gikk Norges Museumsforbund ut med en pressemelding der de ber den norske regjeringen om å være oppmerksomme på betydningen av kulturarven.
«Tap av kulturminner påvirker innbyggernes identitet, historie og kulturarv fordi de sier noe om hvem man er som individ og folk. Et angrep på kulturminner er derfor et angrep på identiteten og verdigheten til befolkningen, og tap av kulturarv vil prege fremtiden», heter det i pressemeldingen.
Bekymret for kollegene
Men om flere av kulturminnene blir jevnet med jorden – er det noe vi kan gjøre for å ivareta fortellingen om dem?
– Rent praktisk kan dokumentasjon i form av bilder, videoopptak og muntlig overlevering og utdanning hjelpe til med å bevare kunnskapen om et sted som tidligere har eksistert. Men når det gjelder symbolikken, ikke minst opplevelsen av å faktisk være på et fysisk sted, er det usammenlignbart, mener Sam Hardy.
Mest bekymret er han likevel for menneskene i landet, inkludert de av hans egne forsker- og arkeologkolleger, og deres studenter, som i skrivende stund fremdeles oppholder seg i Kyiv og Odesa.
– Om de overlever, vil de kunne bevare det som er igjen av historisk materiell og bruke åstedene til å spre kunnskapen til folk både i og utenfor landet, fastslår Hardy.
