Hvordan er det å vokse opp i Hemnes kommune som skeiv? Hvordan er det å komme tilflyttende som homofil til ei lita bygd som Bleikvasslia? Vi har fått en prat med samboerparet Stein Arve Kongsdal og Petter Yksnøy om temaet.
Stein Arve Kongsdal (28) og Petter Yksnøy (29) er to unge menn som møtte hverandre på samme vis som andre folk i nåtiden – på nett, og er samboere bosatt i Bleikvasslia. De to har sagt ja til å fortelle Avisa Hemnes litt om hvordan det er både å vokse opp i lille Hemnes kommune, og å leve som «skeivt par» i ei lita bygd.
Mobbingen stoppet
– Hvor gamle var dere da dere «kom ut av skapet» og hvordan ble det mottatt?
– Jeg var fjorten. Og fra den dagen stoppet mobbingen som jeg hadde vært utsatt for, deler Stein Arve som er oppvokst i Bleikvasslia.
– Alle syntes visst det var innafor, og det var det jeg selv trengte for å slutte å bry meg om det som ble sagt. Familien tok det stort sett fint, men ikke alle, fortsetter han.
– Jeg var rundt tretten-fjorten jeg og, og det gikk egentlig greit. Det var ikke noe problem, men det kom overraskende på noen som sa de ikke hadde sett det for seg, meddeler Petter som opprinnelig kommer fra Levanger.
Stein Arve forteller at han etter dette har vært totalt upåvirket av kommentarer.
– Hvor mye skal du la deg diktere? Som annerledes må du kanskje være sterkere. Det er ikke noe som setter meg ut, men det igjen har kanskje vært en forsvarsmekanisme som har kostet litt, og som påvirket meg i 10 år. Jeg er en veldig bestemt fyr, og kan bli fort sint. Jeg orker ikke så mye tull.
– Hvordan har det vært å vokse opp som skeiv i Bleikvasslia og Hemnes kommune?
– Jeg ble i alle år kalt ting som «jævla homo», men fra den dagen jeg kom ut tok det slutt, så det gikk som planlagt. Jeg bestemte meg for at de ikke lenger skulle få kunne bruke det mot meg, forteller Kongsdal.
– Sa du noen gang ifra om mobbingen? Til lærere eller de hjemme?
– Lærerne fikk lite med seg, og de ble bare unnskyldt, hjemme sa jeg vel ifra et par ganger, men det var vondt å si det som ble sagt til meg, så jeg holdt for det meste stilt, svarer han.
Huskjøp
De to unge mennene bor i en enebolig i Gruva i Bleikvasslia. Før de flyttet inn der bodde de ett og et halvt år på Levanger, og hadde først hatt en periode i Bleikvasslia aller først da de ble kjent. Avisas utsendte tas imot og tilbys kaffe. På et pledd i sofaen ligger en sammenkrøllet pelsvenn og sover. Det er katten Lily.
– Hun er den eneste dama som får bo her i huset, ler Petter og Stein Arve.
Saken fortsetter under bildet.
– Hva gjorde at dere bosatte dere her og ikke i Levanger?
– Det ble for tøft for meg uten familien, innrømmer Stein Arve
Paret sto mellom å kjøpe seg leilighet på Mo, eller hus i Bleikvasslia.
– Da var jeg solgt. Det ble Bleikvasslia, selv om jeg egentlig ikke hadde noen som helst planer om å flytte tilbake hit, jeg hadde ingen interesse av å bo her, vennene mine var flyttet herfra oppgir Stein Arve.
– Nei, det var jeg som ønsket det, jeg hadde rukket å bli glad i plassen, skyter kjæresten inn.
– Her har vi frihet, og det er ei trivelig bygd, legger han til.
– Ja, jeg har ikke angret ett sekund. Og vi har verdens beste naboer også, smiler Stein Arve.
– Hvordan har det vært å komme hit som voksen tilflytter?
– Jeg synes det har vært helt greit. Jeg jobber i et konservativt yrke og har aldri opplevd å få noen kommentarer der. Jeg sitter på kontoret hos Fineide transport, og har tidligere også arbeidet hos Johansen Maskin, sier han.
– Når folk sier ting kan man ikke legge så mye i det når de ikke sier det direkte, jeg ser ofte komedien i det, og er veldig lite selvhøytidelig på det der, fortsetter han.
Sikker på seg selv
– Får dere noen kommentarer som følge at dere er to menn som bor sammen?
– Jeg har fått noen tilbakemeldinger, men de er bare positive. Når man er sikker på seg selv, slik som jeg er i forhold til dette, så påvirker det ikke en så besatt om noen skulle mene noe om meg eller oss. Jeg identifiserer meg ikke først og fremst som homofil, det er så mye mer med meg som person som er mer interessant, poengteres det på kav trønder.
– Jeg har tatt utdannelse som mekaniker og dyrket interessene mine helt uavhengig av seksuelle preferanser, og har aldri hatt noe behov for å skille meg ut på noen måte, og være en sånn stereotype av det som folk gjerne ser for seg en homofil er.
Petter ser på samboeren sin. Kaffekoppene fylles, og praten går lett. De er ærlige, og følte at det var viktig å si ja til praten med lokalavisa.
– Barn tar det veldig fint, da jeg jobbet i barnehagen en periode, fikk jeg en del spørsmål om jeg hadde kjæreste, og da jeg svarte hva han het godtok de det med en gang. Det er lett med barn, de tar det slik det blir servert. For onkelungen min er det helt vanlig at jeg har en guttekjæreste, og for naboungene er vi som kjøttkake, helt vanlig, uttrykker Stein Arve.
– Foreldrene her oppe har gjort en god jobb, enes de.
Nærgående spørsmål
Det er bare femti år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Mye har skjedd siden da, men som homofil skiller man seg fortsatt ut i det norske samfunnet, noe som kan være utfordrende. De som lever slik, kan sågar oppleve at folk mener de har rett til å vite intime detaljer om dem.
– Det er mange som spør hvem som er dama i forholdet. Men nå er det engang sånn at vi er homofile, og dermed ikke er så interesserte i damer, men menn….
– Og hadde de enda stoppet med det spørsmålet….. Petter drar på det før han fortsetter.
– De spør jo da videre om hvordan vi gjør det på soverommet, sier Petter med et sukk.
– De seksuelle preferansene i de tusen hjem har vi ikke noe med, om man er heterofil eller homofil eller noe annet, – så lenge det er snakk om samtykke er det en kontrakt mellom de to som gjør det, uttrykker de to samstemt. Det er viktige tanker de deler, disse to.
Katten Lily tar seg en liten, nøktern hilserunde på den fremmede i stua før hun kryper opp i fanget til Sten Arve for å få litt kos.
Sårt og jævla offentlig
– Tenker dere at det fortsatt er like store psykiske utfordinger/påkjenninger for dem som er homofile i dag, som før?
– Det er nok helt individuelt for dem som står i det. Man er jo gjerne nervøs, leter etter seg selv og er ikke helt sikker på hvem man er. Å komme ut av skapet kan vært tøft, det blir så sårt fordi det blir så jævla offentlig. Da er det viktig å ha noen å stå støtt sammen med, belyser Petter ærlig.
– Det har jo en del med hvordan man tar ting, man trenger jo ikke dra krenkekortet. Å møte folk med humor, bli en del av samtalen isteden for og ikke bruke tida di på dem som ikke er greie med deg. Så er det essensielt å ha noen å diskutere med. Petter er ikke min første kjæreste, men den første som utfordrer meg, og det liker jeg, smiler Stein Arve.
Petter ler. Han forteller at det diskuteres alt fra politikk til meninger, prinsipper og moral. Stemninga er god.
Saken fortsetter under bildet.
Et samfunn uten merkelapper
Parets høyeste ønske er at vi en dag skal komme dit at det er ingen som spør om legning, at ingen trenger å nevne slikt. Et samfunn der det bare er helt vanlig uansett hvem man elsker, og at aksepten har kommet dit hen at kjærlighet får være kjærlighet, uten at det i neste setning skal forklares med seksuelle preferanser. Et samfunn der merkelapper som definerer og begrenser mennesker er avleggs.
– Det er mange som tenker de må leve opp til en gitt måte å være på når de er enten homofil, eller heterofil. En del endrer seg veldig etter å ha kommet ut, og det kan jo enten være for at de tenker de må leve opp til en «gitt standard», eller at de i lengre tid har undertrykt den de egentlig er, sier Yksnøy ettertenksomt og paret fortsetter:
– Vi liker dessuten uttrykket skeiv bedre enn homofil, det virker mindre snevert. Vi er jo alle ulike, litt skakke og skjeve på hver vår måte. Heterofile er jo heller ikke like, og mange av dem kan også slite psykisk, så det har ikke noe med legning å gjøre nødvendigvis om man får slike utfordringer. Dem som sliter med å fortelle sin livshemmelighet kan ha det tungt, og da sliter det på psyken. Jo lengre du holder det inni deg, jo verre blir det gjerne.
Klaustrofobisk følelse
– Finn ett menneske først, start smått, ikke gjøre noe stort ut av det, men fortell. Møter man motgang blir man tøffere, men det har mye å gjøre med hvordan man tar det. Det er en klaustrofobisk følelse å ikke få være seg selv, og det i seg selv kan være et frø til en depresjon, gjør Kongsdal kjent.
Når det gjelder Pride tenker gutta at det er et viktig arrangement for mange, men at det ikke er noe for dem.
– Vi har ikke noe ønske om å skille oss ut, vi vil bare være oss. Men vi kunne selvfølgelig gått i tog for å støtte andre, og få andre som synes det er vanskelig til å bli mer komfortable. Noen er veldig redde for å bli «outa» dersom de deltar. En viktig del av ytringsfriheten er at man har like rett til å holde kjeft også, forfekter de to.
– Jeg tror nok ikke jeg hadde gått i pridetog som ung heller, jeg er mer opptatt av at jeg får leve som jeg selv vil og det trenger ikke andre uttale seg om eller bry seg så mye med, nevner Stein Arve videre.
Lever et helt normalt liv
– Vi lever et normalt samliv, med middagslaging og snømåking, ler de og peker ut på takraset og snøskavlene som omgir huset i Gruva.
– Så til dem som synes det er vanskelig å fortelle at de er skeive: se til oss, kom hit til Bleikvasslia! Her er det ingen som sier noe negativt, poengterer paret.
