Verden er slett ikke sort-hvit. Det er svært sjelden at den ene siden i en konflikt har alle feil mens den andre siden er uskyldsren. Dette ser vi helt fra sandkassenivå og opp til øverste nivå blant supermaktene, noe vi dessverre har fått se så altfor tydelig den siste uka.
Også i sandkassa hjelper det godt på å ha gode venner til å forsvare en som er underlegen i kraft og makt når en blir utsatt for urett. I voksenverden organiserer man seg bort fra å stå alene. De aller fleste er medlem av mange ulike organisasjoner som skal gjøre hverdagen litt enklere, enten det er et idrettslag, fagforening, huseiere, svaksynte eller religiøs tilknytning for å nevne noen. Hensikten er for de fleste selvsagt, man står sterkere sammen, og oppnår mer.
I sandkassa og på skoleplassen var det allikevel ofte noen som ble stående alene, uten venner. Nettopp slik føler nok ukrainerne på, når et av verdens mektigste land forsøker å rulle krigsmaskineriet sitt over dem. De har gjennom mange år forsøkt å få venner, både gjennom medlemskap i EU og NATO. Manglende medlemskap gjør at ingen kan gå inn aktivt på deres side, selv om viljen er til stede. Dette er en situasjon Europa ikke har vært vitne til siden Nazi-tyskland gikk til angrep på sine naboer i 1939, både handlinger og argumenter er skremmende like.
Det ideelle hadde selvsagt vært å plassere de ansvarlige i sandkassa, uten mulighet til å gjemme seg bak sine tropper. Kanskje framtidens konflikter kan flyttes dit, når de ansvarlige ikke evner, eller kanskje mer riktig, lyster, å løse problemene ved forhandlingsbordet.
Dessverre er det nok enda langt fram til en slik løsning, istedenfor kjenner de fleste på både sinne og redsel. De umiddelbare handlingene er å hjelpe humanitært de som er ofre i denne krigen. Heldigvis ser det ut til at de fleste land åpner sine grenser for flyktningene, det gjelder også Norge og Hemnes.
Vi skal selvsagt ta godt mot de som måtte komme, men også jobbe aktivt for at de skal få vende hjem så snart som mulig, til et fritt og demokratisk land. Demokratiet vi tar som en selvfølge er ingen selvfølge, det må vi aldri glemme.
