I løpet av det siste halvannet året har et knippe voksne damer fra østlandsområdet «funnet kjærligheten» til lille Bleikvasslia. Eva Pauline Flodberg og Anna Hafnor er to av dem.
Damegjengen har kjøpt seg bolig i bygda og rett og slett satset på en ny og annen tilværelse enn den de kom fra.
– Totalt er vi nå blitt seks damer fra østlandsregionen som har flyttet hit opp til Bleikvasslia, forteller Anna.
– Har dere noen forbindelse med hverandre fra før av?
De to damene smiler, og svarer unisont ja til det.
– Egentlig gjennom Anne Geitanger, og kurs som hun har holdt her oppe, forteller Eva.
– Er det slike kurs som har ført dere hit?
– Ja, det er det. Vi var sammen på et kurs som het «Naturens mange verdener», og vi vandret mye i naturen her oppe og kjente på energien i naturen her, smiler Eva.
– Det er rett og slett naturen og området her som har «forført» oss, fortsetter Anna.
– Selve kurset, «Naturens mange verdener» er en type utviklingskurs der man blir nærmere kjent med seg selv, via naturen. Det er på en måte ikke oss og naturen; vi er en del av naturen. I kurset får man kjenne på lag i seg selv og rundt seg selv, legger hun til.
– Ute kommer man i kontakt med noe annet enn hva man gjør når man sitter inne. Der kommer i alle fall jeg i kontakt med noe som er større enn en selv, smiler Eva Pauline.
– Livsfokuset er også noe vi har felles, da vi alle er i kontakt med et spirituelt øko-samfunn i Italia som heter Damanhur. Der er vi alle knyttet til en meditasjonsskole, og det er gjennom dette at vi har blitt kjent med hverandre, forteller Anna.
Bergtatt
– Av dere seks, er det fortsatt noen som ikke er flyttet til kommunen helt permanent?
– Ikke enda. Ei av oss, Liv Astrid Jæger, bor sånn cirka «halvt om halvt» her oppe og i Fredrikstad. Selv kjøpte jeg hus her og flyttet hit i juli i fjor, forteller Eva.
– Jeg kjøpte dette huset her i «sentrum» i slutten av mars for snart et år siden, sier Anna.
Kari Mette Hinna Josefson kom til Bleikvasslia i februar i fjor, og har startet i jobb som lærer ved Korgen sentralskole.
– I «gjengen vår» har vi også ei dame som nå har solgt huset sitt i Hurdalen. Hun har kjøpt hus «i Gruva», og skal bare ordne de siste formalitetene før hun flytter hit, fortsetter hun.
– Anne Geitanger, som var kursholder på det kurset som førte oss hit, har vært her et par år allerede. Hun er på sett og vis herfra, og har hatt hytte her i hele barndommen, så hun er godt kjent, fortsetter hun.
– Var dere alle seks her på dette kurset?
– Nei, men vi har vært her noen ganger samtidig og andre ganger til ulike tider, da det har vært flere kurs som vi har deltatt på, sier Eva.
– De siste årene har jeg bodd i en bobil sommerstid og i India om vintrene, fortsetter Anna.
– En sommer for et par år siden kjørte jeg gjennom området, på Villmarksveien. Jeg visste at Anne bodde her, så jeg «snoket litt rundt» og ble fullstendig bergtatt. Jeg husker at jeg parkerte innunder Kjerringtinden og bare satt der og ble helt sånn «wow», fortsetter hun.
– Jeg ble nærmest «starstruck» av det fjellet, og ble stående parkert ved foten av den i tre dager og omtrent bare satt og så på den, ler hun.
– Så var jeg her på kurs i oktober 2020, og på ny igjen i januar i fjor. Og da var vi en større gjeng her for å se om vi skulle kjøpe den gamle direktørboligen, men det slo vi fra oss. Så, i mars for et år siden var vi tilbake her en mindre gjeng, og da ble jeg igjen og kjøpte dette huset, smiler hun.
– Jeg var her for første gang sommeren 2020. Da var jeg vertskap på Rabothytta i august, og området oppe i Okstindene er bare helt magisk, ivrer Eva Pauline.
– Selv om mye natur her er ødelagt av oppdemminga av Røssvatnet, er det fortsatt mye urørt natur her, og man merker at ting har fått lov å leve og at det er intakt, fortsetter Anna.
– Det er absolutt noe annet enn Lillehammer og indre Østlandet, ler Eva.
En ny tilværelse
– Tar dere alle på en måte «farvel» med det gamle livet nå?
– Jeg er førtidspensjonist, og har derfor muligheten til det. Dessuten er ungene blitt voksne og klarer seg fint på egenhånd, sier Eva.
– I tillegg er det kanskje litt billigere å leve av pensjonen min her oppe. I alle fall boligkostnadene, smiler hun.
– Jeg hadde jo kjørt forbi dette huset helt siden oktober i 2020, og stadig kikket på det. I mars bare gikk jeg og banket på hos han som eide det, og lurte på om det var til salgs. Og det var det heldigvis, ler Anna.
– Jeg sa strengt tatt ha det til det gamle livet for noen år siden, da jeg ga slipp på alt på Østlandet, «tok sekken» med meg og dro ut i verden, sier hun videre.
– Jeg bannet egentlig på at jeg aldri skal tilbake til en slik tilværelse, men nå sitter jeg her da. Jeg kjenner litt frykt for det, men når jeg klarer å legge vekk den frykten så er jeg kjempeglad for å være her. Det er helt perfekt her, og vi får virkelig muligheten til å inn til seg selv, slår hun fast.
– Men hva består den frykten du har lagt vekk i?
– For å bli «fanget i» for mye ting og eiendom. Nå har jeg tatt opp lån igjen, og man blir ikke så fri som det jeg var før jeg flyttet hit. Uten gjeld føler man seg fri som fuglen, smiler Anna.
– Jeg er jo fortsatt det må jeg huske. Men det er på en litt annen måte nå, legger hun til.
Natur og næring
– Hva fordriver dere tiden med her oppe i Bleikvasslia da?
– Vi er veldig mye ute i naturen, til alle årets tider, forteller Eva Pauline.
– Og i all slags vær, skyter Anna inn.
– Men nå har vi et stort prosjekt på gang, fortsetter Eva.
– Vi har fått med oss noen lokale, og litt yngre jenter, og til sammen er vi 11 stykk som skal i gang med næringsvirksomhet her oppe. Fire lokale og syv tilflyttere, hvorav den ene fortsatt vil bo på Østlandet, forteller hun.
De fire lokale jentene som er med på næringssatsinga i Bleikvasslia er Camilla Liland, Sølvi Bente Skaga, Karoline Lillemo Solheim og Ingeborg Solheim.
– Det vi planlegger er å starte opp et opplevelsessenter med kafé. Dette skal være både for barn, unge, voksne og eldre, der tanken er å ha litt forskjellige aktiviteter gjennom uka. Også kurs er aktuelt, avslører hun videre.
– Det er for tida ganske mye møtevirksomhet, ler de to i kor.
– Her kan det også bli snakk om samarbeid med både Hemnes Turistforening og Okstindan Natur- og Kulturpark, og vi prøver å være en slags «portal» til Okstindene. Anne Geitanger tar nå kurs for å bli offisiell turguide, slik at vi kan arrangere guidede turer. Kanskje blir dert flere av oss damer som gjøre det samme, forteller Anna.
– Mange av oss har gått på diverse artige smeller gjennom livet, og funnet ting som har hjulpet oss å finne tilbake til seg selv. Meditasjoner, forskjellige typer energibehandlinger og slike ting som vi kan tenke oss å formidle videre gjennom kurs og samlinger, legger hun til.
– Dette ønsker vi å gjøre på en måte som gjør at det ikke blir «skremmende» for folk, at det blir et tilbud med lav terskel, smiler Eva.
– Dette blir uansett spennende å følge opp, for det er virkelig så mye positivitet og velvilje fra alle vi har snakket med om dette. Og det er jo helt i tråd med arbeidet som gjøres i «Mulighetsstudie Bleikvasslia». De fleste her oppe vet jo om det, for vi gjør ikke noe for å holde det hemmelig, smiler Eva.
Mens vi sitter og prater og drikker kaffe høres en lys, nesten umerkelig musikk i bakgrunnen. Den viser seg å komme fra uventet hold.
– Det er faktisk planten du sitter ved som «synger» for deg, forteller Anna.
– Alt levende har en frekvens, og det er på en måte det vi hører nå. Det er en liten «device» som klarer å omforme frekvensen fra planten og gjøre musikk ut av det, fortsetter hun.
– Det var en behagelig følelse. Er det slik at musikken endres når du flytter apparatet til en annen plante?
– Ja, faktisk! Flittig Lise her snakker alltid mye, mens enkelte andre er stillere av seg. Naturen har mye å by på. Jeg gleder meg til å teste utendørs når våren kommer, smiler hun.
Ei herlig bygd
– Hvordan har dere blitt tatt imot her i bygda?
– Veldig fint, kommer det kjapt fra begge.
– Vi er med i koret Fjellklang, og de syntes jo det var fint med god rekruttering, forteller Anna.
– Jeg må også skryte av naboene. Jeg hadde ikke overlevd uten dem, med hjelp til snøfresing og slikt, fortsetter Eva.
– Jeg synes i det hele tatt at det er veldig kjekke folk her oppe, legger hun til.
– De lurer jo på hva vi gjør her, og om vi vet hva vi har gjort som har flyttet hit, ler hun.
– Det er definitivt ikke kjedelig her, og det er lite vi savner, sier Anna.
– Jeg savner å ha sønnen min nærmere, men bortsett fra det har jeg alt jeg trenger her, legger hun til.
– Er det andre ting som har vært utfordrende med å ta et slikt steg?
– Egentlig ikke, men det er selvsagt en del venner som har lurt på hvorfor i all verden vi gjør dette. Når de har vært her, så ser de det, avslutter Eva med et bredt smil.
