Despoten Putins krig mot Ukraina har skapt den største flyktningkrisen i Europa siden 2. verdenskrig. På et par uker har 1,5 millioner mennesker flyktet fra krigshandlingene, og det forventes mer, mye mer. De mest pessimistiske anslagene indikerer at opptil 10 millioner kan bli tvunget på flukt, det tall det er vanskelig å forholde seg til.
Dette skjer altså i Europa, i 2022, i et demokratisk land. Fordi noen har slått opp. Ukraina ville ha andre venner enn Russland, slik de aller fleste medlemsland i den gamle Warszawapakten allerede har valgt. Årsaken burde være innlysende, pakten, som var en motpart til NATO, hadde til hensikt å beskytte medlemmene mot ytre fiender. Deres eneste militære handlinger skjedde imidlertid mot stater som forsøkte å komme seg ut av pakten. Med slike venner trenger man ikke fiender.
Venner har imidlertid flyktningene fra Ukraina. De nærmeste nabolandene har åpnet grensene, og resten av Europa følger med. Det hele skjer så fort at de ordinære kanalene med mottak og et planlagt «opplæringsløp» er delvis forlatt, de som har kjente eller slekt kan reise til dem. Det oppfordres også til at private som har mulighet til å gi plass til flyktninger åpner sine dører.
I et gammelt ordtak heter det at der det er hjerterom er det husrom. Vi nordmenn sitter helt øverst i velstandspyramiden med store arealer, både innendørs og utendørs. På kort sikt bør det derfor være mulig å ta mot ganske så mange i nød. Spørsmålet er hva som skjer på lang sikt.
Om vi forsøker å sette oss inn i flyktningenes sted forstår vi kjapt at de helt sikkert ønsker en snarlig retur, til et fritt Ukraina. De trenges også tilbake når landet skal bygges opp igjen, forhåpentligvis som et fritt og uavhengig land i Europa – et land som får bestemme hvem de vil være venner med selv.
I Hemnes har de første flyktningene allerede ankommet. Dette er personer som over natten ble dratt ut av et greit, forutsigbart og trygt liv til det stikk motsatte. Vi både håper og tror at det blir godt mottatt i lokalmiljøene, også om det etter hvert viser seg at det ikke bare blir noen eksotiske få, men faktisk mange.
Krigen kommer til å prege Europa i lang tid, og trolig også verdensøkonomien. Da kan det være greit å ha demokrati og rettferdighet øverst på lista, så får vi tåle at prisen for dette må vi alle spleise på.