Årets Klemetspel har premiere 18.august. Barnas øvinger til spelet startet opp torsdag kveld, og det ble både spagat og sang på første kveld med regissør Ada Einmo Jürgensen på plass.
På menighetshuset sitter det en flokk barn på gulvet, med regissør for Klemetspelet, Ada Einmo Jürgensen midt i blant dem. Hun er nå i gang med sitt femte spel om samen Klemet Persson, som skal spilles på Jamtjorden 18.-21. august.
Bli kjent
– Hva har dere gjort på deres første øving her i kveld så langt?
Noen heiser på skuldrene, andre svarer stille at de har bare øvet litt.
– Spør henne! Sier et av barna og peker på Ada.
Ada ler litt før hun svarer:
– Vi har testet ut litt forskjellig, sett litt på hva vi kan, som å slå hjul og liknende. Så bruker tiden til å bli litt kjent.
Det er bare to av barna som er til stede som har deltatt på tidligere Klemetspel, resten er førstegangsreisende på Klemetspelreisen.
Det er tid for pause, med saft, frukt og kjeks.
– Hva synes dere om den første øvingen?
– Artig, kommer det stille fra noen
– Spennende, svarer andre litt mer tydelig.
Sjefen i spagat
Noen spiser frukt, andre knasker kjeks eller danser litt, mens andre igjen øver seg på å slå hjul. Det siver frem et rykte om at Ada kan gå i spagat. Hun feier det hele bort som en liten bagatell:
– Ja, men tenk så mange år jeg har hatt på å øve på det, smiler den dansende og allsidige regissøren.
Saken fortsetter under bildet.
– Vi har øvet litt på å klappe sånn her, sier en, og demonstrerer med å klappe rytmisk mot gulvet med håndflatene.
Ada samler flokken. Det er tid for en lek i ringen, en teaterlek, forteller hun. Før hun beskriver hva som skal skje. De skal sende en klapp rundt i ringen. Her er det konsentrasjon som gjelder, og barna må øve seg på å følge med på hva de andre gjør, ellers går leken i stå.
– Slik er det når man spiller teater, man må følge mer på hva de andre sier og gjør, se på hverandre, for å vite når det er man selv skal si og gjøre ting, belyser Ada før de skal sende den første klappen.
– Alle skal jobbe for at det skal bli bra, og vi hjelper hverandre. Vi skal gjøre hverandre gode, og supergode, vi er et lag, poengterer Einmo Jürgensen videre.
Samarbeid
Latteren brer seg når klappen stopper opp. En ny sjanse til å ta den imot og sende den videre blir lansert, og klappen går videre i raskere og raskere tempo mens barna øver på å følge med på sidemannen. Helt til den igjen går i stå, og latter fyller menighetshuset.
En ny variant med å sende en klapp gjennom rommet, er neste, og så blir det en runde med en variasjon av blindebukk, hvor den som har bind for øynene skal gå etter lyden uten å se. Barna må øve seg på å være stille når det ikke er de som skal lage lyd, ta imot instruksjoner og holde konsentrasjonen oppe. Det visuelle og det auditive spiller like store roller, så sansene må skjerpes.
Motor i sangen
leder for Klemetspelet, Tor-Petter Aanes, kommer inn. Det er tid for sangøvelse. Barna settes i en sirkel med hver sin stol, og får så beskjed om å reise seg.
– Hold hendene der beltet er, og host! Sier Aanes.
Barna tester, hoster, og noen sier at de ikke har belte.
– Kjenner dere noe? Fortsetter han.
Tor-Petter forteller at det de kjenner er motoren i sangen. Den trenger man til å synge sterkt og høgt.
Saken fortsetter under bildet.
Barna tas med i øvelser om å synge både som man er sint, høyt og veldig stille, før det er på tide med første Klemetspel-sang. Den om beksømsko.
Aanes bruker litt tid på å forklare begreper som beksømsko, hælbeslag, bygdefolk og gamper før han lærer barna første setning og melodien på den. Barna gjentar. Barnestemmer fyller menighetshuset og hvert menneske tilstede.
– Hvis vi tenker at lyden i sangen går til ti, og det dere sang nå var fem, så skal vi nå skru opp til lyd sju, gir Aanes beskjed om før han setter i gang en ny runde med beksømskorefreng.
Observasjon
Ada sitter bak i rommet og følger med.
– Jeg observerer mest på dette stadiet, jeg må finne ut hva barna kan, og etter hvert skal det velges ut noen til å være Klemet sine barn, og resten skal være bygdebarn, kommenterer regissøren. Hun smiler og følger nøye med. Tor Petter og barna er i gang med en ny sang. Den om molta. Barna tar ny tekst og melodi kjapt. Den auditive hukommelsen er det ikke noe å utsette på, og moltetekst ljomer ut samstemt fra barnekoret. Journalisten takker for seg, og tar med seg «Vi har molta, vi har molta…» i hodet på vei ut av menighetshuset. Det er snart 18. august og premiere.
