De siste dagene har vi vært vitne til skremmende hendelser i verdenspolitikken, der en stormakt i realiteten klargjør for invasjon av et naboland.
Krig og ufred er ikke noe nytt i verden, heller tvert imot. Verden endret seg allikevel etter 2. verdenskrig, gradvis begynte mer siviliserte løsninger ved forhandlingsbord å erstatte metoden med å slå hverandre i hjel. Samtidig dukket det opp ulike samarbeidsløsninger, FN, Nato, Warszawapakten, EU og mange flere, blant annet blant de nordiske landene. Å prate løste overraskende mange problemer, og da jernteppet gradvis smuldret opp og forsvant helt med Sovjetunionen i 1991 trodde nok mange at verden mer eller mindre var ferdig med primitiv krigføring blant nasjonalstatene.
De siste par tiårene har i stor grad bekreftet dette, der det har vært krig har en nokså samlet verden vært enige om sanksjoner og handlinger. Det har betydd økt velstand over hele kloden, og ikke minst, økt trygghet.
I Norge har vi hatt et velfungerende demokrati siden 1945. Det har stadig blitt bedre og mer inkluderende, noe vi tar som en selvfølge. Slik har det vært i land etter land, stadig litt bedre. Helt fram til de siste årene, nå har ulike hendelser ført til at flere nasjonalstater har gått i feil retning, og blitt mer totalitære.
Vi ser opposisjonelle som blir kastet i fengsel og dømt for latterlige ting de umulig kan ha gjort, eller det som verre er, drept. Vi ser parter med ekstremt ulikt styrkeforhold, og der manglende allianser ikke gir de svake mulighet til å forsvare sine rettigheter. Om vi ser tilbake i historiebøkene er dette ikke noe nytt, men noe de fleste av oss håpet forble i historiebøkene.
Det som skjer ute i verden kommer til å påvirke oss alle, enten vi vil eller ikke. Vår viktigste oppgave er å ta vare på og bruke demokratiet, det er slik vi bevarer og videreutvikler det best. Og så må vi nok også godta å ta kostnaden med å stå opp mot maktmisbruk, selv om vi kan profittere på å se en annen vei.
Forhåpentligvis er et steg tilbake bare en påminnelse om at vi skal den andre veien. Og ikke minst, en påminnelse om at samarbeidsløsninger, dialog og fellesskap løser de fleste problemer i verden langt bedre enn de primitive alternativet.