I en årrekke har fungerende sogneprest i Hemnes, Hans Christian Håland, delt av sine personlige opplevelser på Facebook. Det være seg oppussing eller andre, mer trivielle episoder som skiturer, som kanskje ikke helt ender slik det var planlagt, til glede for alle leserne.
Det sies at når det regner på presten drypper det på klokkeren. I Hemnes kommune fortoner dette seg slik at når det regner på presten, da både små byger og litt større stormer får både klokkeren og menig mann ta del i dette, gjennom prestens humoristiske selvopplevde historier på Facebook.
Meddelssom og ujålete
Etter en rekke delinger den siste tiden, både gressenkemann-erfaringene Hans Christian har gjort seg, samt historien om å gjenerfare opplevelsen av å tisse seg ut, har Avisa Hemnes fått audiens hos Presten i Korgen kirke. Bak altertavlenes hemmelige rom belyser han, for oss og leserne, denne måten han setter ord på det som kanskje de fleste andre helst vil beholde i mørket for seg selv. Den 193 cm lange presten er en meddelsom og ujålete hemnesbeboer fra Mandal. Hans Christian avvæpner det å tråkke litt feil, eller snuble litt i livet, og setter sine finurlige ord på dette til glede for leserne.
Hans Christian Håland på Facebook 23. januar:
Det har plutselig gått opp for meg at jeg er under overvåkning. Vår selvgående støvsuger varsler ektefellen hver gang den brukes, så hun har total kontroll på alt husarbeid 1500km unna. Hva annet får hun med seg? Har hun andre apper også? Kjøleskap, komfyr, frys, tv, dette kan ha uanede konsekvenser. Jeg må ta meg sammen og avslutte slaraffenlivet.
– Har du alltid havnet i slike situasjoner som du beskriver på Facebook?
– Jeg har nok ikke det mer enn andre, men i yrket som prest treffer jeg veldig mange folk. Det å være prest er sammensatt, og jeg har en veldig variert arbeidshverdag. Jeg har tenkt at jeg må kunne være litt frimodig og dele litt av opplevelsene mine, ellers blir alt så pinlig når det blir tidd stille om slike ting som vi alle kan oppleve fra tid til annen. Det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig, så jeg har valgt å dele slike ting for å ha en liten motvekt til alt alvoret i livet, deler Hans Christian med glimt i øyet.
Lite selvhøytidelig
– Hva er tanken bak at du deler disse historiene?
– Jeg får jo utløp for alt det alvorlige ellers i mitt virke, og så tenker jeg det fint å vise at man har selvironi. Det kommer nok med årene. Livet blir som det blir, så må man ta det derfra, og ikke være så selvhøytidelig, poengterer han.
– Ligger det en fortellertrang bak dette, eller en tanke om å folkeliggjøre presten?
– Nei, jeg har nok ikke vært det så bevisst, men jeg har tenkt at dersom jeg skal dele noe på Facebook, må det være noe som jeg selv kunne hatt lyst til å lese. Så er det jo så uforpliktende, man skriver bare noe når man selv vil det, nevner Håland.
Den åpenhjertige presten sier at han ikke vil bruke Facebook bare til en plass hvor det skal vises frem skrytebilder og prestasjoner, men å dele noe som er artig å lese for andre.
– Ja, jeg deler også noen skrytebilder av familien og fjelltopper man har vært på og sånt, det skal sies, men stort sett er det andre ting jeg legger ut. – Og siden jeg ikke er så kjapp i replikken er det fint med skriving, for da kan jeg bruke litt tid. Så er det jo som med fiskehistorier, man trekker jo ikke ifra, ler Hans Christian.
– Men jeg skriver heller ikke noe som ikke har skjedd eller ikke er sant, legger han til.
Samfunnsaktuell
Håland fletter ofte inn litt allmennkunnskap, samfunnsaktuelle ting eller historiske personer, og får frem en ekstra dimensjon i sine humoristiske skråblikk på livets erfaringer som motorfrelst prest.
19. april 2021:
Bare sånn helt teoretisk, hvis man skulle klare å skjære over ledninga til vinkelsliperen når man egentlig skulle skjære over ei list av metall, hva gjør man da? Bare sånn teoretisk.
20. april 2021:
En reddende engel i skikkelse av Erling Brygfjeld forbarmet seg over meg og min vinkelsliper i går kveld og reparerte den på to minutter. Jeg gråt først en skvett av fortvilelse over egen udugelighet og fikk derfor prøvekjøre Mercedesen som trøst. Så nå vurderer jeg hvilket annet elektrisk instrument jeg med troverdighet kan sage over ledningen på. Dessverre kjøpte jeg nylig en batteridrevet sirkelsag, men den gamle stikksaga har jo ledning. Kanskje jeg må sage litt med den for å få plass til den nyinnkjøpte loftstrappluka.
Hans Christian deler også erfaringer fra eget liv når han står på prekestolen, men den sindige presten man møter i kirken er også ei motvekt til det som man får innblikk i når man entrer sosiale mediet Facebook.
Selvironisk.
Ei historie som har fått mye oppmerksomhet i det siste er denne som Hans Christian delte 14. januar i år. Den har frembragt nesten nitti kommentarer og nærmer seg fire hundre «likes»:
«Jeg har ikke tisset i buksa siden tidlig barndom, men i vinter fikk jeg dessverre gjenopplivet en fortrengt erfaring. Årsakene til ydmykelsen var flere, ikke minst overdreven kaffedrikking, koronahygiene, bilmangel og fremskreven alder. Det hele startet med bilmangel, min sønn skulle til Mo og trengte bil, den andre bilen var beslaglagt av en av søstrene, så han kjørte meg til kontoret på Hemnesberget. Der har vi en utmerket kaffemaskin som ble flittig benyttet før jeg tok beina fatt seinere på dagen til sørgesamtale i et hus beliggende en snau kilometer unna. Uten å gå på do først. Samtalen var hyggelig og fin, kaffe og kaffemat ble servert, og ved avgang kjente jeg at et behov begynte å melde seg. Men med hygieneregler i tankene tenkte jeg at jeg ikke skulle infisere husets toalett med eventuelle virus og satse på å nå tilbake til kontoret. Etter bare å ha tilbakelagt noen meter ble det klart at det kom til å bli utfordrende. Veldig utfordrende. Diverse kriseplaner blir vurdert. Er det en skjermet hage i Parkveien/Myraveien som kan benyttes? Dessverre er alle trær blottet for blader og snøen vil avsløre all aktivitet i lang tid etterpå. Å bli observert av husets innvånere mens man vanner hagen deres, eller en forbipasserende bil, det er lite ønskelig. Utvilsomt er alle beboere langs veistrekningen klar over hvem som er fungerende sogneprest i Hemnes for tiden. Farten økes, ripsbusker og frukttrær saumfares, det er intet skjermet sted overhodet i hagene langs Parkveien/Myraveien, jeg klandrer hageeierne en smule for det, bare observer selv. Farten økes til springmarsj, dessverre er det oppoverbakke hele veien, løping og gjenkniping fungerer ikke samtidig, viser det seg. Kranen begynner å åpne seg, når det først pipler fram viser det seg helt umulig å skru igjen, det fosser ut, ny fartsrekord, til og med uten bil, settes i bakken, heldigvis er Herren nådig og lar det være fritt for spaserende folk nedover bakken og i korridoren opp til toalettet. Da kunne man jo bare gravlagt seg selv i skam og skjensel. Framme viser det seg at det er svært lite igjen, det meste er sugd opp av påkledningen som levner liten tvil om hva som har skjedd. Resten av tiden tilbringes innelåst på toalettet uten hensyn til andres behov i bygningen, før min sønn ankommer med bilen og en får sneket seg inn i passasjersetet med en plastpose som mellomlag. Sønnen formanes grundig om aldri å nevne dette for noen overhodet. Så heldigvis er derfor hendelsen kun kjent i den mannlige delen av kjernefamilien, og sogneprestens rykte er uplettet på Hemnesberget.»
– Tror du skrivetrangen har noe med at du er navnebror til H.C. Andersen?
– Hehe, nei det tror jeg nok ikke, men jeg har jo vært vant til å være fortellende, og være en offentlig person på godt og vondt, svarer han.
Oppussing
– Du deler en del gode og morsomme historier rundt oppussing av huset, er det en spesiell grunn til det?
– Oppussing er jo ikke mitt fagfelt, så jeg må jo bare prøve. Og det med ulikt hell… Jeg er nok ikke så redd for å utlevere meg selv, uttrykker den jordnære presten.
– Får du mange tilbakemeldinger fra folk rundt innleggene dine?
– Ja, folk kommenterer det, og alle tar det positivt, klargjør Håland.
Timing er viktig når man skal være en så offentlig person som presten er, og Hans Christian sier at det tenker han på når han skriver noe, han går ikke rett fra en sørgesamtale og publiserer en morsom anekdote når han kommer hjem.
– Det er viktig å finne en balanse der, og ha respekt for folk, stadfester han.
Hans Christian byr på seg selv, og med sitt selvironiske blikk på egen oppussingskompetanse har han mang en gang lokket frem latter med, slik som denne fra 15.august 2020:
«Noen husker kanskje Donald som malte seg inn i et hjørne på soverommet. Det var morsomt inntil i dag da jeg gjorde det samme selv. På hustaket. Siste del av taket skulle grunnes etter å ha blitt behørig pusset for hånd og rustflekkene dekket med bengallakk. Dessverre var fokus mer på å bli ferdig, på truende mørke skyer, så med ett skjønner jeg at jeg har malt meg fri for retrettmuligheter. Det tas litt lett på, det må være mulig å balansere opp på vannbordet, så jeg fortsette malingen med det ene beinet på vannbordet, og det andre på taket. Ved å prøve å sette det eine beinet på det nymalte, så sklir det rett ned, balansen gjennvinnes, det går altså ikke. Nytt forsøk ved å sette begge beina på vannbordet, da inntas en vaklende linedanserpositur og beinet flyttes raskt tilbake til den ene umalte flekken. Tredje alternativ iverksettes, rope på ektefellen. Men hverken hun eller våre to for tiden hjemmeværende barn hører noe som helst. Egentlig er jeg tissetrengt også, man får tid til å kjenne etter alt mulig når man står der i fastlåst positur. Neste alternativ er å rope så høyt at noen på Markusmoen hører det, men det forkastes, da heller falle ned enn å gjennomgå en slik skam. Hvor lenge til man blir savnet av egen familie befinnende seg under det tydeligvis lydisolerte taket? Tiden går usedvanlig langsomt når man står der slik man i sin tid måtte stå i Garden under oppstilling, bare at det var en mer verdig framtoning. Til alt hell har Ragna Vårli Håland et ærend på soverommet, hun oppdager sin skrevende far på taket og stige kommer på plass. Så er det bare å male fotbladets plass med den siste helt nøyaktig beregnede malingen, klatre ned stigen, fortrenge alt og håpe aldri noen noensinne får høre om fadesen. Og enda skal det to strøk maling på det elendige taket. Heldigvis er det helligdag i morgen. God søndag til alle om de skal i Korgen kirke eller ikke.»
Har ikke spurt om lov
– Hva sier familien din til dette?
– Nei, jeg har aldri spurt om lov, så de sier ikke så mye, men jeg har enda ikke fått oppstrekk, sier den humoristiske presten.
Hans Christian nevner gjerne sin kone Tone-Merete, og barna, men det er egen person og opplevelser han setter litt på spissen og harselerer med. Håland normaliserer og ufarliggjør det å mangle kompetanse eller tabbe seg litt ut. Han forfekter en listig og lystig måte å møte livet på gjennom aksept og ei positiv «alt ordner seg»-holdning.
- februar 2021:
«Hvi skrider menneskeheden så langsomt frem?» Henrik Wergeland hadde nok andre ting i tankene enn en saktearbeidende baderomsarbeider, dog om vi begge er teologer. Vi, nå forstått som meg og Tone-Merete, anså oss ferdige med gulvet, men så kom vår profesjonelle gulvlegger, fornøyd viste vi fram flisene vi hadde kjøpt. «Men skulle dere ikke ha gulvbelegg?» (Det skulle vi egentlig, der er for øvrig innkjøpt også, vi skal grave det ned i hagen når telen er gått og nattemørket skjuler alle gjerninger, for vi ombestemte oss, men det er litt pinlig så vi lot som ingenting.) «Nei, vi skal ha fliser.» «Men da må dere ha et dødt materiale nederst. Dere må kjøpe nye gulvplater og legge dem oppå de andre.» Stønn. All kunnskap en skal bli belemret med i denne verden. Nå har vi for andre gang bedrevet presisjonsarbeid og skåret ut huller i alskens størrelser til diverse rør rørleggeren har forsynt badegulvet med. For å avreagere, la vi taket etterpå. Men, vi skal ikke klage, etter å ha sett «Så som i himmelen» på Nordland Teater, det kan for øvrig anbefales, flott musikk og flinke aktører, så hadde presten der større problemer enn baderomsoppussing. Og Tone-Merete skal ikke på sangturne til Wien heller. Og med blikket vendt oppover mot taket er alle gulvtanker en saga blott. God kveld og god natt.
Et forbilde
– Tenker du at innleggene dine kan ha en effekt på andre?
– Jeg håper kanskje at det kan hjelpe flere til å ikke ta seg selv så høytidelig, og at det rett og slett kan være en oppmuntring i hverdagen, litt underholdning, avslutter den vel-fungerende sognepresten.
