Alle snakker om strømprisen, og alle ønsker å gjøre noe med den. Det er forståelig, alle kjøper strøm, og alle påvirkes av usikkerheten prisvariasjonene gir.
Fram til 1991 bestemte politikerne prisen på strømmen. Siden da har prisen blitt styrt at tilbud og etterspørsel, en markedsbasert pris. Det har fungert godt fram til i år, og gitt oss forholdsvis stabile priser, samtidig som produsentene har fått solgt sin produksjon til greie priser. Dette har skapt store inntekter for eierne, som i all hovedsak er offentlige, altså meg og deg gjennom stat, fylkeskommuner og kommuner.
I fjor fikk vi et unntaksår, og prisene var rekordlave. Det skapte problemer for de kommuner som har gjort seg avhengige av inntektene fra kraftprodusentene, deriblant Hemnes. Som forbrukere fikk vi regninger fra kraftselskapet på små hundrelapper, det var få grunner til å spare på strømmen, eller investere i energiøkonomisering.
I år er alt snudd på hodet, prisene, da spesielt i sør, er rekordhøye, og gjør et uforholdsmessig stort innhogg i privatøkonomien. Nå kommer forslag om makspris og å kutte utenlandskabler. Dette kan isolert sett se logisk og fornuftig ut, ser vi historisk og samfunnsøkonomisk på det blir svaret noe helt annet.
Høyere kraftpriser fører til kraftig økning i offentlige inntekter. Disse inntektene overstiger merkostnadene kundene får, rett og slett fordi Norge både kjøper og selger kraft til og fra utlandet. Det er opp til politikerne å bestemme hvordan disse merinntektene skal fordeles, og senest i budsjettforliket mellom regjeringspartiene og SV ble utbyttet fra Statkraft økt for å finansiere velferdsgoder. Disse pengene kom fra de økte kraftprisene, med en maksimalpris vil det bli mindre til fordeling, mindre til velferd. Politikerne kan også velge å gi alle husstander tilskudd når prisene er høye, slik de allerede har vedtatt.
Morgendagens kraft som er nødvendig i det grønne skiftet har en høyere pris enn produksjonskostnadene for vannkraften. Kostnaden ligger vesentlig høyere enn de foreslåtte maksprisene, dermed blir ikke investeringer i ny kraftproduksjon lønnsomme. Skal vi få kraftutbygging må det derfor finansieres av andre penger, penger som i dag går til velferd gjennom skoler, sykehus eller veier.
Det vil koste å rigge kloden og landet for framtiden. Det er opp til politikerne å fordele kostnadene, å redusere inntektene vil forsterke kostnadene.
