Solveig Bygdåsmo deler sin historie om sorgen hun bærer som etterlatt etter selvmord, og livet ett år etter at broren hennes valgte bort livet. Solveig deler tanker om åpenhet og å finne sin måte å sørge på, og ber dem som strever i mørket om å si ifra til noen.
Solveig Anita Bygdåsmo (24) tar imot Avisa Hemnes en januarkveld. Hun har tent lys i stua, og har fyr i ovnen. Kontrasten er stor i forhold til verden der ute, hvor kong vinter har lagt sitt kalde hvite teppe over Korgen. Om varmen som møter avisa kommer fra lysene og vedfyringen, eller fra det fine mennesket som har åpnet døren for oss, vites ikke, men ro, åpenhet og ærlighet fyller rommet.
Åpenhet er viktig
Det har gått et år siden Solveig fikk besøk av presten, med beskjed om at hennes kjære bror hadde gått bort. Han hadde valgt å forlate livet på årets første dag, bare 26 år gammel. Å snakke om det vonde, snakke om sorg og savn, men også det fine, de gode minnene og le sammen har vært viktig for de etterlatte, forteller lillesøster Solveig.
– Vi har ulike utgangspunkt og opplevelser den første tiden etter hendelsen, og det har vært viktig å dele det med hverandre, få ut tankene, bearbeide sammen og være der for hverandre, sier den åpenhjertige tjuefireåringen.
Den første tiden etter at Sindre døde, og frem til begravelsen var storfamilien samlet døgnet rundt for å støtte hverandre. Nå har et helt år gått, og de har vært gjennom både høytider og andre merkedager, som bursdager. Det har vært et tøft år for familien til Sindre, og de øvrige etterlatte.
Å finne sin måte
– Hvordan har livet ditt vært det siste året?
– Jeg var tidlig tilbake på jobb, det var vel den femte eller sjette januar. Det var rett for meg. Jeg måtte ta tilbake hverdagen, og har fantastiske sjefer og kollegaer som har latt meg være meg. Det har vært rom for å ha dårlige dager der jeg må gråte litt, og det er rom for latter og glede når det trengs. Det har betydd utrolig mye for meg, beretter Solveig.
– Jeg har jo en jobb på Prix hvor jeg møter mye folk, og mange spurte meg i starten «hva i all verden gjør du her nå?» – Man er så forskjellige, og noen trenger lengre tid hjemme for seg selv før de kan gå ut i arbeid igjen etter å ha opplevd noe slikt. Man må få gjøre det på sin måte, poengterer hun.
Har jeg sørget nok?
– Hvordan har du arbeidet for å bearbeide sorgen?
– For meg var det slik det måtte bli, komme meg på arbeid og møte folkene som «er hverdagen min». Jeg har og hatt god terapi i å gå turer ute i naturen. Så har jeg musikken da, jeg hører jo på musikk hele tiden, og har funnet mange tekster som treffer. Dem kan jeg finne frem når jeg kjenner på den stemninga, formidler sangfuglen.
Den unge damen erkjenner at hun også har lurt på om hun har sørget nok, og rett, selv om hun har funnet sin måte å både bearbeide sorgen og finne tilbake til livet etter bror.
– Jeg har fått høre det flere ganger, at jeg tar så lett på det. Og da begynner jeg å lure på om jeg ikke sørger nok? Selv om jeg har sorgen med meg hver dag, og tenker på Sindre hele tiden. Tårene triller ofte, og jeg har tunge dager, nevner Solveig ærlig og ser ned på hendene sine.
Skal man prestere også innen sorg? Finnes det en rett eller gal måte å sørge på? Kan man måle hvor stor en sorg er? Og hvem har definisjonsmakten over noens sorg?
Vi funderer litt sammen på slike spørsmål, lillesøster Solveig som har så mange spørsmål om storebror i tillegg, og avisas skribent. Stillhet.
Kriseteam og nærmiljø
– Hvilken oppfølging har dere etterlatte fått?
– Vi fikk oppfølging fra det kommunale kriseteamet ei stund. De lovte at de skulle fortsette å kontakte oss både etter et halvår og ett år, men jeg personlig har hatt tre-fire telefonsamtaler, og så ble det brått slutt. Jeg hadde ikke behov for å bli fulgt opp mer, så for min del gjorde det ikke noe, klargjør Solveig.
Hun har mottatt henvendelser fra LEVE lokalt, og fra andre som har opplevd å miste noen nær i selvmord. Det har hun opplevd som trygt og fint. Hun vet det finnes mange hun kan nå om hun trenger å snakke med noen, og den øvrige familien har fått sin oppfølging.
– Hvordan har det vært å være etterlatt i et lite samfunn som Korgen? Kommer folk og snakker med deg, eller opplever du at folk unngår deg?
– Jeg har opplevd litt av begge deler. Men jeg har stor forståelse for dem som unngår oss, det er vanskelig å snakke om, sier den empatiske jenta.
– Det er vanvittig mange som har tatt kontakt, mange gjennom sosiale medier, og mange som har kommet bort til meg og snakket med meg eller bare sagt at de tenker på meg. Når det skjer slike ting, blir mannen i gata berørt. Også dem som man kanskje ikke har tenkt på som noen bekjente eller nære. Det er fint at folk tenker på oss, og jeg har blitt kjent med mange nye folk i ettertid. Det er flott, ytrer hun og smiler.
Saken fortsetter under bildet.
Tårer er ikke farlige
Solveig opplever at mange sier «jeg skal ikke spørre deg om noe, men vit at jeg tenker på deg». Det oppfatter hun ofte som om folk egentlig har behov for å spørre litt, vite litt.
– Da bruker jeg å si at de bare skal spørre, så kan jeg heller si ifra om jeg ikke vil svare. Vi kommer lengre med åpenhet, og det er ikke farlig om man må felle en tåre, ytrer hun stødig.
Solveig har et eget «Sindre-bord» i stua. Der tenner hun lys hver dag for å minnes sin elskede bror. Blant lys, blomster og en kopp med teksten «verdens beste bror» er ei bok med tittelen «De siste minnene» stilt opp. Bildet av en smilende Sindre på elgjakt preger fremsiden.
– Hvordan var det å feire jul uten Sindre?
– Det var veldig vanskelig. 1. juledag var grusom, da var det akkurat et år siden vi sist var samlet til julemiddag alle sammen. Vi samlet oss denne gangen og, for å være ilag. Så dro jeg til Vega etter det, for å feire resten av jula sammen med Emil, kjæresten min, oppgir Solveig.
Et år har gått
På årsdagen, 1. januar, etter at Sindre valgte å avslutte livet, var hun også på Vega sammen med kjæresten.
– Da hadde jeg ikke lyst til å være her hjemme alene. Det var en tøff dag, men det var fint å kunne dra bort og bare være meg i litt andre omgivelser. Det er litt godt at det første året nå har gått. Det minner oss samtidig på hvor fort tiden går, sier hun ettertenksomt.
Solveig arbeider jevnt og målrettet med å finne lys i mørket. Spørsmål uten svar, bunnløs sorg. Endeløse strømmer av tårer, og følelse av skyld. Det har vært mye av så mye, og Solveig har måttet finne sin måte å sørge på, og bearbeide det som ingen ønsker å måtte bearbeide. Tapet av sin eneste bror.
Saken fortsetter under bildet.
– Hva har endret seg i livet ditt etter dette?
– Vi snakket sammen hver dag på telefon, jeg og Sindre, og har alltid vært nære hverandre. Jeg har mistet en følgesvenn og en trygghet. Samtidig føler jeg at jeg har blitt sterkere, jeg vet jeg ikke får en telefon fra ham igjen, ikke en eneste samtale, og jeg må bare leve med det….
Solveig blir stille en liten stund før hun fortsetter:
– Jeg må akseptere det slik det er, selv om det er tøft og trist. Det er brutalt. Livet er likevel greit, selv om jeg har tøffe dager innimellom, og det kjentes ganske så håpløst ut for et år siden.
Gode minner
Unge frøken Bygdåsmo savner broren hver dag. Når hun vil minnes Sindre tar hun frem bilder og videoer.
– Gjerne snapvideoer med tullete filter. Da må jeg le også. Vi må leve på de gode minnene, de tunge dagene må vi ta når de kommer, og da må vi bare snakke sammen. Det er terapi i humor og prat, alvor og hverdagsprat. Det har vært redninga mi, at jeg visste at jeg hadde mange rundt meg å gå til, deler Solveig.
Solveig fastholder at det skal være rom for alle å si at man har en trasig dag. Alle. Ikke bare dem som har opplevd å bli etterlatt etter selvmord.
Spørsmål og skyldfølelse
– Visste dere at Sindre hadde det så tøft?
– Nei, vi hadde ingen anelse. Det er umulig å se det på folk at de er så syke. Han var gjennom et samlivsbrudd høsten 2020, og vi vet han tok det tungt. Men han sa det gikk greit. Når jeg spurte ham kunne han dra litt på det, men ville ikke svare noe mer når jeg fulgte opp med spørsmål om hvorfor det bare «gikk greit», sier Bygdåsmo om sin tre år eldre bror.
Stillhet.. bare blafrende stearinlys og vedfyringens stille sus høres.
– Han hadde hjerteproblemer i desember 2020, og var mye på sykehuset da grunnet betennelser, men hva som var årsak til at han valgte det han gjorde vet vi ikke. Kanskje hadde han mye mer vondt enn vi oppfattet. Han hadde feiret nyttår sammen med en kompis, og alt virket fint. Jeg har lurt på om det har skjedd noe i de få timene etter det, før han tok sitt eget liv. Men det blir bare spekulasjoner. – Som tanken om jeg kunne gjort noe mer, spurt litt mer, eller ringt litt oftere, så det prøver jeg å legge bort, det hjelper ikke, og jeg får aldri svar. Jeg pleier å si at jeg er født med dårlig samvittighet, så tankene dukker nå opp innimellom. Da er det godt vi er så gode til å snakke sammen i familien. Det er veldig bra at vi har hatt den åpenheten hele veien, fastholder Solveig.
– Og det hadde nok ikke hjulpet om jeg hadde spurt en ekstra gang, legger hun stille til.
En bønn om åpenhet
Solveig håper at åpenhet rundt selvmord, og det å være etterlatt etter selvmord skal få være med på å forebygge at flere velger denne veien, fremfor å søke hjelp ut av mørket. Hun håper at flere tar mot til seg og viser seg sårbar ved å be om hjelp til å finne frem til lyset og livet igjen.
– Man må si det til noen når man ikke har det bra. Om det er til noen nære i familien, venner eller profesjonelle, er ikke så nøye, men det er lov for alle å be om hjelp. Det er ikke skammelig, om det enten dreier seg om kjærlighetssorg, annen sort eller man har gjort noe dumt, man må ikke bære på det alene, da blir det mørkt, slår hun fast.
Mental helse er på agendaen som aldri før, men som samfunn har vi fortsatt en lang vei å gå. Selvmordsstatistikken er dyster, og vitner om at selvmord og egenskade var underliggende dødsårsak for 639 mennesker i Norge 2020. 639 individer som ikke maktet å leve lenger. 467 av dem var menn. FHI har ikke delt tallene i dødsårsakregisteret for 2021 enda.
Saken fortsetter under bildet.
Sindre er alltid med
– Jeg er glad man ikke vet hva morgendagen bringer, og jeg tenker vi må bli flinkere til å tenke sånn. Det er bare det som er her og nå vi har, og det må vi sette pris på. Vi må nyte hverdagene litt ekstra, meddeler Solveig.
– Har du blitt flinkere til det nå etter Sindre døde?
–Ja, jeg har nok det. Det har blitt litt mer reellt nå enn før, svarer hun oppriktig.
– Så har jeg Sindre med meg hver dag, og kan tenke etter en sangopptreden at dette hadde han likt. Det er en fin ting å tenke, uten at man trenger å være overtroisk eller noe, belyser Bygdåsmo og avslutter:
– Jeg en fantastisk kjæreste som stiller opp for meg og som ofte sier at nå hadde Sindre vært stolt av meg. Så har vi heldigvis Sindre sine barn, som er to små kopier av ham. De har vi nær oss nå, da de har flyttet til Vesterli. Jeg prøver å se dem så ofte jeg kan, og ta dem med på ting.
Solveigs åpenhet smitter, hun lyser ro og godhet, broren har satt spor i henne både før og etter sin død. Nå kan Solveig få sette spor hos leserne, med sin bønn om åpenhet rundt mental helse.
