Språket vårt bærer preg av gamle tradisjoner, noen mer åpenbare enn andre. På spinnekurs på Baklandet grendehus i november ble opplevelsen av å miste tråden om til nysgjerrighet rundt språklige uttrykk som kommer fra håndverkstradisjonen. Og fra én ullen tanke ble en tekst vevd sammen i ettertid.
Seks damer møtte opp på gammelskola på Baklandet for å lære seg spinning, ei helg i november. Spinning med stort sett én pedal, og ett hjul, altså ikke av den sorten som foregår på sykkel, men på rokk. Marit Langeland fra Leirfjord, tidligere lærer og nåværende sauebonde og eier av katte- og hundepensjonat, var hyret som kursholder.
Gammel tradisjon
Å spinne garn av ull er en gammel håndverkstradisjon som ikke lenger holdes i hevd i enhver husholdning. Ull er en råvare som ble utnyttet i større grad av bøndene selv før, og å holde noen sauer på hver gård var noe man gjorde for å ha tilgang på råvaren, så vel som til mat. I dagens husholdning er størsteparten av klærne man eier av kjøpt slag, man er ikke lenger avhengig av å produsere dem selv gjennom strikking, toving, veving eller sying.
Langeland øste i løpet av kurshelgen av både sin ullkunnskap, og historiekunnskap rundt bruk av ull og rokk, over kursdeltakerne.
– Konene til fiskere hadde som oppgave å spinne ull som skulle brukes til å veve seil til fiskebåtene. De kunne være så store som nitti kvadrat, og da krevdes det mye garn. Hadde det ikke vært for sauene, hadde det nok ikke vært mye lofotfiske, da det var ull som ble brukt til klesproduksjonen, i tillegg til seil, fortalte hun.
Saken fortsetter under bildet.
Fra handling til ord
Langeland snakket om ullen som beholder varmende egenskaper selv i våt tilstand, og at ei tønne med ull hadde vært brukt som redningsvest i gamle dager. Ull har vært GULL for nordmenn.
Selv om mange av de gamle tradisjonene har havnet i glemmeboka, ligger det fortsatt mye igjen i ordboka. Mens kursdeltakerne gjentatte ganger opplevde å miste tråden, mens ønsket var å spinne videre, slo tanken om å veve sammen en avissak om stoffet, journalisten på kurset.
For å få litt bakgrunnsstoff til å nøste litt opp i dette, samt få flere eksempel på ord og uttrykk fra håndverkstradisjonen som er i bruk i dag, slo jeg på tråden til Berit Oksfjellelv. Hun hev seg entusiastisk over litteraturen for å hjelpe den spinnende journalisten å finne pålitelige kilder, og ikke bare presentere oppspinn.
Effektivt «ring en venn»-hjelpemiddel
Berit lette i bøker mens vi snakket, hun hadde ikke problemer med å holde tråden. Hun kunne med boken «Prikken over i’en» av Kjell Ivar Vannebo foran seg, forklare litt om uttrykket «å være lett på tråden». Et uttrykk som vi kunne være enige om ikke er ladet spesielt positivt, verken ved lokal eller nasjonal bruk. I boka kom det på det rene at uttrykket, ifølge Vannebo, har vært forklart på to måter: den ene forklaringen kommer fra en som spinner eller vever lett og løst/sjuskete. Den andre forklaringen er at «tråden» i uttrykket forbindes med klær –og dermed kan det å være løs på tråden oppfattes som å være ivrig etter å kaste klærne. Uttrykket har også i sin tid blitt forsterket med uttrykket «uten en tråd» som betyr å være naken, forklarer Oksfjellelv.
Den engasjerte håndarbeids- og ord-entusiasten, som for tiden er bosatt på Nesna, delte så at uttrykket «holde stikk» sannsynligvis kommer fra tyske «Stitch halten» som det har vært foreslått har kommet fra at tøy som var så sterkt at det gav godt feste, eller godt hold for stingene. Dermed blir uttrykket brukt om for eksempel uttalelser som er til å stole på.
Være vrang og ha knute på tråden
– Å være vrang kommer også fra håndarbeidstradisjonen, noe som jo betyr å vise frem den mindre sjarmerende siden, den som man ikke egentlig viser andre, opplyste Berit videre.
– Og å få knute på tråden kommer fra brodering. Det er jo ikke så gunstig, verken der eller andre steder, ler hun.
Berit kunne videre fortelle at det i litteraturen kunne være noe vanskeligere å finne ord og uttrykk fra de kvinnelige håndverkstradisjonene, som om brodering og sying av bunader, i motsetning til industri og eksempelvis båtbygging.
– Årsak er at det stort sett er menn som har skrevet bøkene, oppgir Oksfjellelv.
Berit avslørte også at ordet tekst kommer fra gammelnorsk, textr eller texti, som igjen kommer fra det latinske ordet sammenføyning eller vev. Vel, kanskje ikke så overraskende, vi vever jo sammen mer eller mindre ulne tanker til noe litt større, kanskje mer strukturert og helhetlig når vi skriver. Språket vårt har definitivt blitt påvirket av håndtverkstradisjoner.
Gjennom nåløyet?
Vi kunne spunnet langt, og lengre enn langt på dette, men skulle saken komme gjennom nåløyet i redaksjonen, måtte den håndteres på rette måten. Om målet ei var å bli mønsterelev, innså journalisten at en rød tråd måtte foretrekkes, ikke for lang, men ei heller så kort at det gikk på stumpene løs. Lokale ord som «snelltrå-sjetæ» kunne kanskje med fordel utelates….
Saken fortsetter under bildet.
Nøden lærte som kjent naken kvinne å spinne, men tilbake på gammelskola på Baklandet var det ikke nøden som var motivasjonen, det var rett og slett seks påkledde damer sitt ønske om å lære seg en gammel håndverkstradisjon.
De første trådene ble vel ikke helt slik man kjenner garn til vanlig. Jevnheten var rett og slett fraværende.
– Det er jo sånn effektgarn! Utbrøt en trøstende Langeland.
Hun var en god pedagog. Damene bak de spinnende rokkehjulene kunne slå seg til ro med den forklaringen.
– Ja det kan bli tøft på ei strikka lue, stemte de i, imens de tråkket jevnt på pedalene sine.
Selvironi og konsentrasjon
Rett tempo, jevnt tråkk. Hjul spinnende mot klokka, eller med klokka, alt etter hva de hadde valgt for spinning og tvinning. En lyd som minte om barndom, og sommer hos «Mor ved Tustervatn» fylte rommet, og til tider var det bare det som hørtes. Blandet med lyden av kvinnelig konsentrasjon. Stillhet. Kun jevnlig avbrutt av selvironisk latter, eller stille bannskap. Hos noen.
– Jeg er på sytrådstadiet, lo May-Lisbeth Hoffmansfjeld-Kyllingmo, og spant i vei på en særdeles tynn tråd.
Hun mistenkte at den kunne avgå ved døden når som helst. Heldigvis ble det etterhvert lett å få tatt opp tråden igjen, og fortsette. Nytt forsøk, hjulet ble satt i gang med håndmakt, pedalen sørget for videre driv. Koordinering av bein og armer krevde sin kvinne, og innimellom gikk det av seg selv. «Rokken den går, garnet vi får….»
Fia Kristine Karlsson hadde vært på spinnekurs en gang før, og spant i vei som om hun aldri hadde gjort annet. Som ivrig strikker, hadde hun valgt seg ut å spinne garn av dekkhårene til en spælsau. Når to slike tråder tvinnes sammen blir det litt grovt, men sterkt garn.
Saken fortsetter under bildet.
Mange prosesser
– Det skal gå til strikking av ullsokker til fjøsstøvelbruk, fortalte hun. Og bonden hun bor sammen med på Millingsjorden venter muligens en overraskende julepresang under juletreet. Vi skal prøve å ikke avsløre noe.
Prosessen fra klippet saueull til ferdig tråd inneholdt mange delprosesser. Utvelgelse av mest mulig ren ull var første steg. Deretter skulle den kardes. Mellom to håndholdte karder, som likner litt store børster i tre, med metalltinner, ble ulla gredd. Rusk og rask ble fjernet, og fine små ullskyer ble til. En, etter en «tull». Det krevde litt tid, men det holdt heldigvis ikke på å rakne for noen i løpet av helga, da kursgjengen fant aktiviteten mindfullness-aktig, og fin. For å være litt moderne i språket.
Når nok «tuller» av ull var produsert, skulle det spinnes en tråd. Deretter minst en til på ei anna tresnelle, som skulle tvinnes sammen med den andre til en tråd. Så kom hespetreet inn… Ja, og da var det ikke snakk om et usympatisk kvinnemenneske som var både vrang og vrien, men et redskap for å lage hesper av garnet med. Det som da gjensto var vasking og tørking av garnet som ventet, før gjengen kunne ta med ferdig produkt hjem til for eksempel strikking.
Saken fortsetter under bildet.
Ullfilosofi
– Tenk hvor mye tid som gikk til dette arbeidet før i tida, for å holde familien med klær, spekulerte noen bak rokkene.
– Ja, og det uten lys i huset på kveldene, spant de videre på den tanken.
Dameflokken som brukte helga si til garnproduksjon, og ullfilosofi, var tydeligvis av samme ulla. Tråder av tanker ble parallelt med ulla spunnet og presentert. Praten og latteren satt løst, stemningen var overhodet ikke preget av antallet samlede hespetre på ett rom. Konsentrasjonen var inn i hampen så god på de seks (snertne)snellene som tråkket i vei med rokkefoten, og resultatet ble mange fine hesper med garn. Litt effektgarn, og noe litt mer jevnt. Kursfolket vendte hjem innhyllet i en duft av sau, med myke never laminerte i lanolin, og ny kunnskap vevd inn i kropp og sinn.
