Eivind Leirskar mottok nylig en pris fra Kulturminnefondet for sitt arbeide med å bevare Oppigarden på Jamtjorden. Han er også aktuell etter utgivelsen av praktboka om Oppigarden, som ble ført i pennen av Harald Brygfjell og Dag Brygfjell.
– Hva gjorde at du ønsket at historien om gården skulle komme mellom to permer?
– Dette er noe jeg har tenkt på i mange år. Under oppveksten i Korgen var det aldri prat om at pappa hadde postrute mellom Hemnesberget og Korgen, først med hest, så med egen bussrute. Jeg ønsket at dette skulle komme på trykk, og spurte Harald Brygfjell om han ville skrive. Han hadde nok lyst, men det var først når han fikk hjelp fra Dag at det ble realisert en bok. Det er jeg veldig glad for, og at det ble mye mer enn bare den historien. Brevene og bilagene til både pappa og bestefar har vært tatt vare på, så der har det vært mye historie å finne.
– Er det spesielle historier fra Jamtjorden som har vært overraskende også for deg?
– Det var helt nytt for både meg og Harald som faktisk vokste opp på gården, at min bestefar var på fiske i Lofoten og hadde buer der. Han var også på ulike martnan og solgte båter, og han var første formann i Korgen Meieri og var tydeligvis en gjev kar som var med på mye. Det er rart at denne historien aldri har blitt fortalt. Faktisk var «hele» Leirskardalen på Lofotfiske, dette måtte vært fritt for mannfolk og mye å gjøre for kvinnene.
– Du har opp gjennom årene tatt rede på mange av bygningene på gården, hva har vært motivasjonen?
– Det begynte på 80-tallet, jeg hadde ferdig nyhuset i 1979, og tenkte å sette i stand det Gammelstua. Det ble søkt om hjelp fra myndighetene, men den gang var liten eller ingen hjelp å få, jeg ble egentlig rådet til å rive, men fikk hjelp til å ta vare på buret. Det var ikke før Øystein Dyrlie kom til Hemnes det ble fart. Hans hjelp har vært alfa og omega for å ta vare på og restaurere det som var gammelt. Dessverre var noe allerede revet, kjøkkenet var blant annet dobbelt så stort. Jeg har jo mye «makkel», om ikke bygningen hadde blitt tatt vare på hadde jeg jo ingen steder å oppbevare dem, det er gamle senger og ting fra gamle dager.
– Du fikk en pris fra Kulturminnefondet under lanseringen av boka, hvordan føltes det?
– Det var helt uventet å få en pris. Plutselig gikk Dyrlie fram og tok ordet. Dette må være noe som han har fått til sammen med sjefen i Kulturminnefondet.
Både historiene fra riktig gamle dager og restaureringen som er gjennomført er rikt dokumentert i boka som nylig ble lansert.
Eivind om Hemnes
– Hva er det beste med Hemnes?
– Naturen! Jeg har hytte i Bleikingan, det har blitt litt vanskeligere å komme seg nå når ryggen svikter litt, men på skuterføre kommer man seg. Jeg har gått veldig mye i fjellene opp gjennom årene, så naturen er nok det beste vi har.
– Hvilken hemnesværing fortjener en stor bukett blomster? Hvorfor?
– Jeg kunne selvsagt gitt den til et kvinnfolk, men jeg må nok dele buketten mellom Harald Brygfjell og Dag Brygfjell for at de fikk skrevet og utgitt denne boka.
– Du får endre en ting i Hemnes. Hva?
– Vi har hatt en humpete vei i Leirskardalen. Nå ble noe av det ordnet i høst, så om vegvesenet får penger nok til å holde veiene våre i god stand hadde det vært flott.
– Smul sjø eller evig snø. Hva er din favorittplass i Hemnes?
– Bleikingan! Her har jeg hatt hytte bestandig. Den ble satt opp allerede i 1923, og jeg har restaurert og restaurert. Før i tiden gikk vi over fjellene, det var en tur på 5-6 timer. Det var så trivelig på den tiden at vi ville ikke hjem igjen. De jeg vanket med var eldre enn meg, men vi hadde det veldig morsomt sammen.
