Fredag 12. november kunne vi i en av Norges største aviser lese følgende: «Onsdag kom nyheten om at Oslo innfører massetesting i skolene. – Det må ryddes opp, byrådet kan ikke drifte utdanningsetaten omtrent som en barnehage, sier Aina Stenersen (Frp) etter at Dagbladet avslørte vaksinebønn over SMS for flere måneder siden». I 2018 beskrev Sylvi Listhaug oppførselen i norsk politikk som en barnehage.
Hvis man gjør rette googlesøk, får man opp utallige eksempler på slike beskrivelser.
Ikke en helt uvant måte å beskrive et miljø med kaos, lite kontroll, lite seriøsitet, manglende kompetanse og noe som ikke kvalifiserer til et kvalitetsstempel. Hårsårt? Ja kanskje, men en beskrivelse og en måte å utrykke seg på kan lett bli en «sannhet» når det gjentas mange nok ganger, spesielt når det kommer fra mennesker med makt. Dette har ikke vært noe jeg har reflektert mye over før, men under den pågående matpakkediskusjonen fikk det plutselig en mening.
«Jobber du i barnehage? Er ikke det slitsomt? Hvordan klarer dere det? Det hadde jeg aldri klart… Jeg hadde blitt gal… Er det en høgskoleutdannelse? What?? Fins det en masterutdannelse? Er det virkelig noen som har valgt dette? Er det pedagogikk? Trenger vi det?»
Dette er utsagn og spørsmål som vi i barnehage stadig blir møtt med…
Vi utdannet oss ikke til barnehagepedagoger fordi det ville gi status og anerkjennelse. Vi har fått høre i festtaler og under pandemier, at vi er uunnværlige, verdifulle og har samfunnskritiske funksjoner, men når alt kommer til alt, møter vi oftere holdninger som sier «dere passer jo tross alt bare barn». «Lukter det dritt? Da er det vel bare å bytte en bleie? Er barnet trett? Da skal det vel sove? – Hvor vanskelig kan det være?» «Hva er feil med planen fra i fjor, den fungerer vel i år også?» Dette er utdrag fra kommentarer i en facebookgruppe som diskuterer profesjonen vår. I Hemnes kommune.
Innleggene i facebookgruppen drar de ansattes argumentasjon i tvil flere ganger.
En elektriker påpekte for oss at sikringsskapet var for gammelt, og var en sikkerhetsrisiko. Jeg hører hva han sier, men er det virkelig slik det er? Er dette tillit eller mistillit til fagpersonen? Overfører man dette til en annen profesjon kjenner man fort at det skurrer, men når det handler om fagfolket i barnehage kan hvermannsen stille seg til doms over faglig argumentasjon, og mene de vet like godt. Om ikke bedre.
Og ja, foreldrene har rett til å mene noe om barnehagen, de skal mene noe om barnehagen, men de bør også lytte, spesielt når det berører deres barn.
I hele landet skriker barnehageansatte om at nå må man våkne, grunnbemanningen er kritisk lav, og at det daglig velges bort oppgaver som er lovpålagte, for å sørge for at barna i det minste skal oppleve trygghet. Hvorfor har vi ikke hørt dette før? Spør mange. Joda, dere har hatt mulighet til å høre, men kanskje ikke lyttet godt nok. Og ja, barnehageansatte er i likhet med lottomilionærer, ikke som andre. Vi er stolte, og har en uovervinnelig tro på at det blir bedre, bare vi kommer oss over denne kneika. Vi biter tennene sammen og bretter opp ermer, så klarer vi det nok. – Etter jul blir det bedre, til høsten blir det bedre. Vi vil i alle fall ikke skremme foreldrene, det er viktig at de er trygge på at barna har det godt. Og for guds skyld vi må ikke gi foreldrene dårlig samvittighet, hvilket jeg fikk beskjed om da jeg forsøkte å beskrive situasjonen. Så ja, vi har nok ikke sagt høyt nok ifra. I redsel for å bli beskyldt for å ikke gjøre jobben vår godt nok, prøve nok, eller kunne eget fag, mens nye oppgaver, krav om planer og evalueringer har kommet på løpende bånd uten endring i bemanningsnormen. Men nå prøver vi å heve stemmen, og si tydelig ifra. Er det noen som vil høre?
I Hemnes har vi valgt å se på mulighetene med de ressursene vi har, for å sikre barnas beste i barnehagen. En av de oppgavene som vi bruker mye tid på, er ikke beskrevet i noen lover eller dokumenter vi forholder oss til. Å gjøre innkjøp for storhusholdning, drive internkontroll for oppbevaring og servering av mat, for- og etterarbeid knyttet til tre måltider for et tyvetalls barn pr avdeling. – Vi lærte ikke noe om det i utdannelsen vår heller. Dette valget har vi ikke tatt for å frarøve barna noe, men for å gi barna mer. Vi har funnet en løsning som bidrar til mindre stress i barnehagehverdagen, som letter litt på ressursmangelen, den som alle barnehageansatte nå er i ferd med å sette ord på, og løsningen gir oss mer tid med barna. En løsning vi ikke hadde tenkt på selv, før den ble innført under korona.
Vi blir bedt om å se til andre kommuner, nabokommuner som klarer det vi ikke klarer. På Facebook- gruppen beskriver en ansatt fra Rana det slik: «jeg smører mat til en hel avdeling, uproblematisk, og ingen lider noen nød», mens hun lengre ned i innlegget beskriver en uholdbar jobbsituasjon, der bemanningen er skåret inn til beinet, der man har fjernet en lovpålagt plantid for pedagoger… For hva? – For å rekke å drive restaurant? Men vi bes likevel om å se til andre kommuner. Hva med at andre kommuner skal se til oss?
Vi anklages for å ikke lytte til foreldrene. For det første, det var ikke barnehagene som endret vedtektene og fjernet matserveringen fra barnehagene, det var politikerne. Og hva betyr det at vi ikke lytter? Når er man hørt? Er det når man har fått det som man vil?
Hvilke andre yrkesgrupper i kommunen blir diskutert i egne facebookgrupper? Grupper hvor de ansatte er fritt vilt i en diskusjon der deres intensjoner og fagutøvelse dras i tvil? Hvem andre opplever dette i en kommune, der de ansatte oppfordres til å tenke over hva man deler på Facebook, og det helst ses at man ikke deler, eller liker en fagartikkel, for å sikre at man ikke støter brukere eller kollegaer? Det er ikke tvil, dette sliter på de ansatte.
Til SVs representant i kommunestyret, som uttaler fra talerstolen: «Jeg er for matservering i barnehagen, jeg er også for matservering i skolen, men alle skjønner at man kan ikke ta læreren ut av undervisningen for å servere mat!!!» Underforstått, det kan du gjøre med pedagogen og fagarbeideren i barnehagen…? Den som hele dagen står i undervisning når den trøster, gir trygghet, støtter Oles streben etter en venn, undrer seg over edderkoppens ferd, veileder en foreldre som strever, eller ler sammen med Per som tok på støvlene på feil fot –i dag igjen–, snakker, ser, koser, lager aktiviteter som hjelper Siri med r- lyden, s-lyden, løser konflikter, veileder kollegaer, støtter nye vikarer… Den er du villig til å ta ut av undervisning?
Til SDH sin representant: ja det fins en agenda, det er å yte det beste vi kan for barna. Hele dagen. Og barnehagen er for barna.
Til SP sin representant: Jeg hørte du hadde fått god informasjon fra et foreldremøte i Korgen, der uro og bordskikk hadde vært tema. Ja, det stemmer, men du hadde visst ikke fått med deg hele innlegget. Vær glad for at de ansatte kan sitte ved bordet og hjelpe barna med det å lære seg å oppføre seg ved et matbord, vær glad for at ansatte tør å ta temaet blant foreldrene. Temaet handlet ikke om at det hadde blitt verre rundt bordet etter at matpakkene ble innført, det handlet om veiledning og danning.
Til enhetsleder barnehage og rådmann: takk for at dere ser de ansattes utrettelige jobb, fagkunnskap og barna.
Til de ansatte: takk for at dere står oppreist i denne stormen, for at dere hver eneste dag ser alle barn, setter de først og er genuint opptatt av deres beste. Vær stolte fagfolk og takk for at dere sier ifra- dere er superhelter.
Til foreldrene, både de som støtter oss og de som tviler: kjemp denne kampen sammen med de ansatte. Barna deres trenger alle de fang, armer, ører og øyne de kan få i barnehagen. Når de ansatte sier at dette ikke er godt nok, stol på det. Vis dem den tilliten.
Det jobbes i disse dager hardt blant enkelte politikere i Hemnes for å få tilbake den gamle matordningen, der de ansatte skal gjøre innkjøp, ta imot matleveringer i store kvanta, forberede 3 måltider for dag, tilpasse til allergier, sørge for hygiene og internkontroll-mat, fordi de tror det er det dere vil ha, fordi de vil være populære blant dere, fordi de trenger flere innbyggere, fordi de velger å se bort fra alle faglige råd. Si fra og gjør det høyt, dette er barnas øyeblikk, ikke gi det til politikere.
Dersom foreldre og politikere mener vi tar feil, at tiden og ressursene vi har fått frigjort ved matpakkeordningen ikke gir så stor gevinst for barna, og at det beste for barna er at maten tilberedes og serveres i barnehagen, ja da fins det muligheter for dette. Foreldre: be politikere prioritere barna ved å ansette folk som kan ta seg av et kjøkken, og som har kompetansen. Men si det høyt!!
Til politikere, både de som støtter og de som tviler: I tiden som kommer skal det tas viktige valg for de yngste i kommunen, velg å gi dem den beste starten, velg å investere i deres oppvekst og trygghet. Velg å være en bedre kommune. Vi bor tross alt i en kommune som har satt seg som mål å være verdens beste i god oppvekst.
Astrid Lindgren sier det så fint:
När människor med makt, slutar att lyssna på folk. Då är det dags att byta ut dom.
Dette innlegget står undertegnede helt og holdent for som privatperson, og ja jeg vet at med min stilling kan det være problematisk. Men nå er denne debatten gått i en retning som gjorde det umulig å ikke si fra, for meg ble det umulig å ikke snakke barna og de ansattes sak, så får det heller koste hva det koste vil.
Dersom jeg har krenket eller såret noen i dette innlegget, så beklager jeg ikke, fordi dette var for de ansatte og barna.
Merethe Vatshaug
