Blues er så mangt, og denne helga var det gruppa Kobolt som viste sin vei innen bluesen.
Nok en gang var det konsert på Jernvaren. Denne gangen på en fredagskveld, og mange møtte opp for å høre Kobolt spille blues.
Bandet besto denne kvelden av følgende musikere: Markus Ljøkjell på vokal og munnspill, Tage Vedal på trommer, Marco Fresi på gitar, Erik Nilsson på orgel og klaviatur, samt Holger Chr. Sjåvik på bass og vokal. Gruppa har et lokalt utspring på Hemnesberget, men de har også medlemmer fra Sicilia i sør til Mosjøen og Hemnesberget i nord.
Blue, blue, blue
Kobolt viste med en gang at de var innenfor «båsen» man kaller blues. Markus Ljøkjell som trakterte vokal og munnspill gjorde det han skulle. Han fortalte historiene, og de var gjerne melankolske og litt triste.
Resten av bandet var der og støttet opp om tonene, og dermed skapte de den spesielle stemningen som skal til for å fylle et rom. De brukte bluesens gjentagende mønstre og såkalte blåtoner. Og selvfølgelig fant man ofte igjen tolvtakters-strukturen.
Med sin såre og hese stemme gjorde Markus Ljøkjell en flott konsert. Kanskje best i hans tolkninger av Tom Waits´ låter, men du verden for en artist. Munnspillet behersker han til fulle i sine blues-tolkninger.
Samspilt
Musikerne, som mange kjenner fra før av, viste gjennom hele konserten at de har et samspill som imponerer. Med stor ydmykhet for musikken, dro de gjennom harde og røffe låter, samtidig som de uttrykte ro og «feeling» når melodiene krevde det.
Og akkurat det er det vanskeligste med bluesen. Den skal vise følelser og leve opp til det som fortelles i historiene.
Kobolt er absolutt et band hvor alle har skjønt, og tatt inn over seg at blues skal spilles som blues. Og da uansett tidsperiode låten kommer fra.
Takk til Kobolt. Takk til Hemnesjazz og lydmannen Øystein Johansen.
