På jordomseiling, «stykkevis og delt»

Hun har aldri eid en båt tidligere, men nå har Sigrid Mathilde Bech Urland skaffet seg en 42 fots seilbåt, og lagt av gårde på det som er ment å resultere i ei jordomseiling.

Seilbåten «Sail Whale» ligger trygt ved siden av jekta Gjertrud inne i marinaen på Hemnesberget, der Sigrid og hennes medseiler (som ikke ønsker publisitet) har landligge i noen dager for å besøke familie og venner på Bjerka.

– Jeg har jo vært mange ganger på Hemnesberget da jeg var yngre, men likevel ble jeg overrasket over hvor flott det er her. Jeg synes havneområdet her er helt fantastisk, sier ei entusiastisk ung dame.

«Ferskinger» i seilbåt

– Du fortalte at dette er den første båten du har hatt. Det betyr vel at seile-erfaringen er sparsom?

– Ja, den er akkurat null, sier Sigrid og ler.

– Eller fjorten dager nå, og så tok vi et lite seilerkurs i Tromsø like før vi startet, legger hun til.

– Det blir mye «learning by doing», og det er bare å lese seg opp, og prøve og feile. Forsøke å unngå å få bommen i hodet og slike klassiske feiltrinn, fortsetter hun.

De er altså helt nybegynnere i dette, både Sigrid og hennes medseiler, med de føler at dette er beste måten å lære på. Det nytter ikke å bli forklart ting som må kjennes på i praksis.

– Man må kjenne på rattet, få følingen med seilene, hvor stramt eller slakk vi skal ha dem, når vi skal ta dem ned og alt det der, sier Sigrid.

– Litt «vindteori» kan man selvsagt lese seg til, men vi har allerede erfart at også dette er noe man må lære seg å «få føling med». Og så tror jeg at man aldri blir utlært når det gjelder seiling, understreker hun.

Godt i gang

– Norgeskysten er lang, og bare ned hit til Hemnes er det jo et bra stykke. Det er på mange måter det første delmålet på turen, å komme frem til heimkommunen, og hilse på familie og venner, sier Sigrid.

– På tur hit var vi innom Blant annet Finnsnes, Dyrøy, Lødingen og Ballstad. Vi seilte langs hele Lofot-veggen, før vi var innom Værøy og krysset Vestfjorden derfra. Jeg må innrømme at jeg var litt småbekymret i forkant av den kryssinga, for jeg hadde hørt på forhånd at det kunne bli mye bølger der. Men ved Røst ble det helt blikkstille, og vi måtte bare ta ned begge seilene og gå med motor på blankstille hav, fortsetter hun.

– Vi ønsker jo å bruke motor minst mulig, og vi har seilet godt over femti prosent av tida så langt, legger hun til.

Sigrid tok både båtførerprøven og VHF-eksamen tidligere i år. Uten dette kunne hun ikke kjørt båt av denne størrelsen.

– Vi tar dette uansett litt som det kommer. Man bør ikke «overtenke» for mye, for da blir det fort til at man kvier seg for å faktisk gå over dørstokkmila og få gjennomført det man har lyst til. Vi satte oss kort og greit en dato, og sa at da reiser vi. Så får det briste eller bære med det vi har glemt og ikke rukket å lære oss, sier Bjerka-jenta.

– Det har gått bra så langt?

– Ja, så langt har vi både «overlevd» og unngått å ramle i havet, ler hun.

– Vi har solid «fiskerbekledning», med både varmedrakter, oljehyre og fiskerhansker. Og selvsagt rikelig med ullklær, så jeg har ikke frosset enda i alle fall. Nå setter vi kursen videre sørover, og da blir det jo forhåpentligvis gradvis varmere i været også, legger hun til.

Teknikk og teknologi

– Dere har vel også mye teknologi ombord som man må sette seg grundig inn i?

– Ja, det er det. Og man lærer fort å improvisere og fikse og trikse, sier Sigrid.

– Vi har også sørget for å anskaffe oss et godt lager med reservedeler, slik at dersom noe skulle skje ute til havs, så er vi «rigget» på en måte som gjør at vi kan få byttet ut og reparert det som er gått i stykker, fortsetter hun.

– I tillegg er vi flinke til å passe på å til enhver tid ha fulle kanner med drivstoff, slik at vi unngår å bli liggende å drive, for det kan bli skummelt. Særlig om man er nærme land, sier hun videre.

– Været har vi stor respekt for, så vi følger veldig godt med på værvarslene. Det vil være dumt å bli overrasket av skikkelig uvær, når man stort sett kan unngå det med å være oppdatert, legger hun til.

Treårsplan

– Har dere en form for tidsplan på dette eventyret?

– Vi ser for oss å bruke om lag tre år på denne ferden. Planen er å reise hjem til Norge på vårparten, jobbe fra vår til høst, og så dra ut igjen, forklarer Sigrid.

– Da «parkerer» vi båten vår for noen måneder der vi måtte befinne oss, føyer hun til.

– Jeg måtte si opp jobben min i Tromsø i forkant av dette eventyret, så «sommerjobbing» blir en del av det å finansiere eventyret, forklarer hun.

– For mange vil kanskje det fremstå som et noe dristig valg?

– Kanskje, men jeg vurderte dette som noe som måtte skje nå før man sitter med barn og andre forpliktelser. På den måten er man litt friere til å gjøre som man vil, tenker jeg, sier Sigrid.

– Før man blir gammel, legger hun til og ler hjertelig.

– Neida, smiler hun, – det går nok an å gjøre det etter at man er blitt «gammel» også. Det er aldri for sent. Man kan følge drømmene sine når tid som helst.

– Dessuten er jeg utdannet spesialpedagog, og tror at det skal gå relativt greit å få seg ny jobb når tida er inne, legger hun til.

Eventyrlyst

– Apropos det med å følge drømmen; har du gått med en slik drøm lenge?

– Ikke akkurat dette med seiling, nei, det kan jeg ikke si. Men jeg var på tokt til Orknøyene med «Statsraad Lehmkuhl» da jeg gikk på folkehøgskole i Bergen, og da fikk jeg virkelig sansen for seiling og livsstilen ombord. Det å passe på seilene, klatre i mastene og vaktordningene, sier Sigrid.

– Det var da jeg kjente at dette var noe jeg gjerne ville prøve flere ganger, men jeg tenkte ikke den gang at det blir «jordomseiling neste», ler hun videre.

– Men jeg er nok en litt eventyrlysten person, og har lyst til å oppdage flere ting en kun våre nærområder. Det er noe med å utforske nye land og plutselig se noe man aldri har opplevd tidligere. Og å se annen natur og erfare andre kulturer på nært hold, fortsetter hun.

– Kanskje gir det tid og rom for å bli bedre kjent med seg selv også. Det går jo ikke så fort når man seiler, og man får rikelig tid til å kjenne på hvordan man takler diverse utfordringer, og isolasjonen man sikkert kan komme til å føle på når man er lenge borte fra det kjente, legger hun til.

– Blir det lange dager?

– Vi har kjent på at det er tøft å ha veldig lange etapper. Det er godt å ha vanlige «arbeidsdags-etapper», slik at man ikke går lei og faktisk har lyst til å legge av gårde også neste dag igjen, sier Sigrid.

– Når kvelden kommer, og man har vært ute i sjølufta hele dagen, så er det bare å stupe i seng og så slukner man, ler hun videre.

– I år blir det ingen virkelig lange distanser som skal krysses. Atlanterhavet tenkte vi å krysse først neste høst. Vi har jo en plan om at dette skal ende som en jordomseiling. Samtidig så tør vi ikke helt å si at det er det vi skal, i frykt for å skape litt høye forventninger både hos seg selv og andre, smiler hun.

– Vi tar etappe for etappe, og har lyst til å utforske det som dukker opp av interessante ting og steder, legger hun til.

– Skulle vi plutselig finne ut at dette kanskje ikke var noe for oss, så trenger vi ikke å «pushe» oss til å fullføre. Men målet er selvsagt å komme oss rundt kloden, avslutter ei glad og forventningsfull jente, som i disse dager seiler videre sørover.