Tjueto år etter at Kirstin Bygdås kjøpte småbruket på Bjerkmoen, og ti år etter bygging av ny fjøs har hun falt på avgjørelsen om å legge ned drifta. — Men det ligger ingen dramatikk bak, sier bonden.
Kirstin er glad hun kjøpte gården, og stortrives med dyrene. Hun er helhjertet opptatt av dyrevelferd og bruker mye tid på de 160 dyrene i fjøsen. Likevel har årene satt sine spor i en arbeidskropp, og det har blitt vanskelig økonomisk å fortsette drifta.
Drømmen om å jobbe hjemme
– Når startet du driften her?
– Det er tjueto år siden nå. Det var huset som avgjorde, forteller en åpenhjertig Bygdås og ler litt før hun fortsetter.
– Jeg hadde jobbet hos teknisk etat som teknisk tegner i kommunen, og tegnet hus for folk på fritiden. Så hadde jeg en drøm om å kunne være hjemme når barna var små, og ha arbeidsplassen hjemme, sier Kirstin som da endte opp med å kjøpe seg et gårdsbruk med 12 kyr og en melkekvote på 52 tonn.
Kirstin har sagt ja til forespørselen vår om å dele sin historie, og har dekket på frokostbordet en tirsdags morgen etter at morgenfjøsen er gjort. Kaffen skjenkes i koppen, og en glad hund får lov til å komme inn på kjøkkenet for å få hilse på. Zorro, en stor gladlaks av en hund, av rasen Sarplaninac, kommer byksende.
– Han kan bli litt voldsom for noen, han blir så glad for besøk, og vil gjerne hoppe opp og hilse på skikkelig, forteller hun, mens avisas utsendte tar imot en hoppende pelskledd klem.
Nybygg og satsing
– Når var det dere bygde ut og gikk over til løsdrift med robot?
– Det er ti år siden. Spalteplanken i den gamle fjøsen var dårlig, så vi hadde egentlig bestemt oss for å legge ned. Roger, som er snekker, var og sjekket den fra undersiden og fant ut at gulvet var såpass dårlig at vi var redde for at det kunne gå galt. Det ønsket vi ikke, og da var det å legge ned som var første tanke. Men i siste liten ordnet det seg med leie av større melkekvote for å bygge ny fjøs isteden, deler bonden.
– Jeg er glad vi gjorde det, selv om det ble altoppslukende. Det skjedde jo så fort både med tegninger og søknad til Innovasjon Norge som måtte gjøres ferdig på tre måneder. Jeg var sikkert litt naiv også, som trodde ting skulle bli lettere, men det første året bodde jeg i fjøsen, sov til og med der noen ganger, for å følge med, tenker Bygdås tilbake.
Økt drift og arbeidsmengde
Overgangen til robotfjøs medførte mye nytt. Ikke bare flere dyr, men også andre typer oppgaver.
– Melkinga går jo av seg selv, så noen tror man slipper å gå i fjøsen hver dag, etter å ha fått melkerobot installert. Det stemmer jo ikke da det er mer å følge med på, og mange flere ting som trenger både service og vedlikehold, i tillegg til at det selvfølgelig også blir flere kalvinger å ta seg av, opplyser Kirstin.
Videre krever en stor flokk på 160 dyr desto mer mat, enn en liten på 12 dyr, og dermed øker ikke bare timene inne i fjøset, men også timene som tilbringes i traktor med ulike maskiner på slep, for å lage maten.
– Det går mye tid på å kjøre til stedene jeg leier land, nevner hun.
Både kjøring av møker på vårparten og høsten, og slåttearbeid i to omganger på sommeren krever sin dame.
– Så har vi så store arealer som skal holdes vedlike, og slås, at vi har vært nødt å ha utstyret selv og tilgjengelig de dagene været tillater at man holder på. 850 mål dyrkamark tar mye tid. Tid jeg helst skulle sett jeg fikk bruke på dyra, meddeler hun.
Saken fortsetter under bildet.
Melkeprodusenter.
Den allsidige bonden
Dette betyr store investeringer, og også krevende vedlikeholds- og reparasjonsarbeid.
– Det blir hele tiden ei avveining om det lønner seg å kjøpe nyere utstyr for å slippe de store reparasjonskostnadene, eller å beholde det gamle og fortsette å bruke mye tid og penger på å reparere. Da den forrige traktoren var ti år, fikk jeg beskjed om at forsikringen ikke lenger dekket maskinskade, så da valgte jeg å kjøpe ny. Og det var flaks, for like etterpå måtte den som kjøpte den koste på den reparasjon i hundretusenklassen, sukker Bygdås.
Man blir allsidig og flink til å finne løsninger som bonde, og sterk ikke minst..
– Det eneste jeg ikke gjør selv, er sveising, ler hun. Jeg har prøvd, men det ble ikke helt bra, legger hun til.
– Hva ligger bak avgjørelsen om å legge ned drifta?
– Det er ingen dramatikk som ligger bak, forsikrer bonden.
– Det er økonomien i landbruket som er hovedårsak. Det siste året har jeg ikke hatt råd til å ha avløser i fjøset, så det er kun jeg som tar meg av fjøsstellet i tillegg til dattera mi Sofie.
Arbeidsmengden blir for stor, og jeg sliter meg ut. Jeg må ha tid til familien, så da falt avgjørelsen, forteller Kirstin og blir litt blank i øynene.
– Vi opplever at vi ikke har tid til å være til stede, og få med oss det som skjer i de ulike årstidene for eksempel. Jeg kan ta meg i å tenke: hvor ble sommeren av? Har vi grillet? Sier hun med litt humor i alvoret.
Alvorlig bilulykke
– Når hadde du ferie sist?
– Ferie? Jo, jeg har jo hatt noen sykehusopphold sammen med Synne i Tromsø innimellom, fastslår hun.
– Så var vi på en sydenferie, i 2004/2005. Ellers har det vel blitt to-tre dager fri noen ganger. Dyrene krever sitt, hver dag, både julaften og påske, og alle dager imellom, klargjør Bygdås.
Men Kirstin har gått til dyra med glede, og kan ikke helt se for seg et liv uten kyrne.
For syv år siden var den eldste dattera til Kirstin i ei alvorlig bilulykke, og endte opp som pleietrengende etter en rekke operasjoner.
– Jeg var sammen med henne i Tromsø i 5 måneder, men hadde fjøskamera på telefonen slik at jeg kunne få være nattevakt for dem som tok seg av fjøset hjemme da, oppgir den arbeidssomme moren og bonden.
– Men det ble mye på dem hjemme da, og jeg har siden da ikke bedd barna så mye om å trå til, for å ikke belaste dem så mye, legger hun til.
Tid til å tenke
– Hvordan skal avviklingen foregå?
– Jeg halverer kvoten fra årsskiftet, så beholder vi ungdyrene. Det blir nok ikke fritt for dyr i fjøset her før om et par år, så skal vi bruke litt tid på å finne ut hva vi skal bruke driftsbygningen til etterpå, redegjør Bygdås.
Hun har sagt fa seg leieland og en del av melkekvotene hun har leid.
– Vi har gått mange runder før vi bestemte oss, og vi har vurdert å selge. Vi har fått betalt ned deler av gjeld, hatt gode arbeidsomme år, men en eventuell kjøper ville jo bli sittende med mer gjeld enn vi har i dag, og likevel samme utgifter. Hvordan skulle de kunne klare å få det til å gå rundt? Spør hun.
De konkluderte med at det ikke ville kjennes rett å sette andre i den situasjonen. Barna har også blitt spurt om de er interesserte i å overta, men med dagens situasjon er det ikke aktuelt med den store arbeidsmengden i forhold til økonomien.
– Slik det er nå bruker Roger, som har full jobb i eget firma, all sin fritid til å hjelpe til på gården med innhøsting, møkerkjøring, vedlikeholdsarbeid og reparasjoner. Så har vi jo også kommet opp i en alder der kroppen har begynt å si ifra i tillegg, nevner hun videre.
Saken fortsetter under bildet.
Lite sjampis og glitter
– Jeg vet om bønder som går med de samme tankene, det er jo snakk om gård og grunn, man vil jo at det skal gå bra, og prøver å få det til økonomisk. Alt av maskiner og teknologi har sin levetid, det krever vedlikehold og utskifting. Slik som robotsystemet jeg har fra Lely, som nå skal endres og dermed ikke lenger går under de avtalene som eksisterer. Det er vanskelig å vite hva man skal budsjettere med det kommende året. Hva trengs å investere i, hvor mye penger trenger jeg til traktor- eller rundballepressereparasjoner? Det fører til mange tanker og bekymringer. – Går det bra denne måneden, eller må jeg ringe noen å si at de ikke får pengene sine enda? Det er lite glitter og sjampis i bondeyrket, stadfester hun med et lite smil.
– En ting som er trist, er at slik det er nå presses bønder til å kjempe om kvoter, og presse prisene opp, isteden for at vi kan stå sammen for å arbeide for en bedre økonomisk tilstand i landbruket, uttrykker Bygdås.
– Hva tenker du om tilstanden i landbruket i Norge, med tanke på både løsdriftskrav, selvforsyning og miljøfokuset?
– Dessverre er det meg kjent at det er mange i landet som går med samme tanker og bekymringer som meg. Jeg har nok ikke tro på så store endringer fort, fordi det må et så stort løft til for å sørge for at bøndene ikke sliter seg ut eller må snu på hver krone for å få det til. Bønder driver ikke med dette for å bli rike, da hadde vi funnet noe annet å gjøre, men det må ei endring til for at det ikke skal være slik som det er i dag, sukker Kirstin.
Glad for å ha drevet i sin tid
I forhold til selvforsyning i Norge, som det har vært mye fokus på under koronaperioden, meddeler hun at hun synes det er synd at det ikke styres politisk mot å øke grad av selvforsyning, gjennom å gjøre det bærekraftig økonomisk for bøndene. I alle fall for å beholde dagens produksjon på de 3% av dyrkbar mark i landet, tilpasset de ulike typene klima som vi har her.
– Det kommer stadig nye krav til ting som skal gjøres, ting som krever tid og ressurser, og det er færre folk innom gårdene. Rådgivertjenestene har blitt svekket, de har nå kun ett gårdsbesøk i året, og ellers kun det man søker selv, mot betaling. Det blir færre å prate fag med, diskutere og løse utfordringer med. – Og med færre innom gårdene, fanges nok ikke alle bønder som strever opp, og det er synd, sier hun ettertenksomt.
– Jeg er glad jeg har fått drive i den tiden jeg har gjort, mange av de nye kravene gjør at jeg syns det mistes fokus på dyrene, som jeg er aller mest glad i å jobbe med, avslutter bonden på Bjerkmoen.
