Kreftkoordinator med hjerte for pasientene

Kreftsykepleier Marianne Evjen er ansatt som kreftkoordinator i Hemnes kommune i 60% stilling. Hun kombinerer det med 40 % jobb på kreftpoliklinikken hos Helgelandssykehuset i Mo i Rana.

Å få en kreftdiagnose kan være overveldende, og fører til mange spørsmål og behov for både informasjon og støtte. I Hemnes kommune har vi ansatt kreftkoordinator som kan hjelpe til med dette, og mer til. Marianne Evjen jobber i 60 % stilling som kreftkoordinator i kommunen, og 40 % som kreftsykepleier hos Helgelandssykehuset Mo i Rana, og kan fortelle oss mer om den jobben.

Hva er en kreftkoordinator?

– Hva ligger i rollen som kreftkoordinator i Hemnes kommune?

– På papiret så har jeg ansvar for å samordne alle som en kreftpasient må forholde seg til. Det kan være ganske komplekst, og ulikt fra pasient til pasient. Noen har korte behandlingsforløp, mens andre har lange, og dermed gjerne flere involverte, svarer Evjen som møter om lag 50 kreftpasienter i kommunen hvert år.

Pasientene på kreftpoliklinikken som kommer fra Hemnes, tar Marianne et naturlig ansvar for. Det er fint for pasientene å møte et kjent ansikt både hjemme og på sykehuset. Dette er i tråd med kvalitetsreformen Leve hele livet, hvor et av satsingsområdene er sammenheng og overganger i tjenestene.

Informasjonsarbeid

– Når kommer du inn i sykdomsforløpet til pasientene?

– Dette er et lavterskeltilbud som er avhengig av at pasienten selv tar kontakt, eller at legen henviser dem til meg. Jeg ønsker gjerne å bli kontaktet før behandlingsoppstart, for å kunne støtte og bidra med informasjon fra starten av. Pasientene får masse informasjon rett etter at diagnose er satt, og mye av dette klarer man ikke få med seg i en sånn situasjon, så å gjenta informasjon er en viktig del av jobben min, forklarer Marianne.

Evjen begynte i stillingen som kreftkoordinator i 2015, og Anne Lise Edvardsen har i tillegg 20% stilling i samme funksjon. Å koordinere tjenester som ergo- og fysioterapi, og ha kontakt med nav og pasientreiser, samt leger i primær og spesialhelsetjenesten er en del av arbeidet deres.

–  Da stillingen ble opprettet var det Tordis Fagerbakk som hadde den, men da var det bare en 20% stilling, opplyser Marianne.

Hjemmebesøk

Som kreftkoordinator består arbeidshverdagen mye av å være til stede for pasientene, snakke med dem, gi støtte. Marianne drar ofte heim til pasientene for en oppstartssamtale, og avtaler videre samtaler alt etter hvordan sykdomsforløpet arter seg, hvilken vei det går. Tre av fire blir friske av kreft.

– Så er det også en del arbeid med pasientene med mer sykepleiefaglige oppgaver som å sette sprøyter og gi dem annen behandling hjemme også, fortsetter Evjen.

Siden Marianne jobber på kreftpoliklinikken tilbyr hun av og til tjenester som man normalt må inn til sykehuset for å få gjort. Dette sparer pasientene for en del slitsom reising. Evjen har også i oppgave å bidra til at kollegaer er oppdaterte om det som er nytt innen smertelindring, eller palliasjon som det heter på fagspråket, og andre prosedyrer.

Å snakke om døden

– Jeg og ressursgruppa i lindrende behandling kurser kollegaer i palliasjon, og for eksempel det å snakke om døden. For meg har det blitt en naturlig del av jobben, og det er ikke skummelt lengre, forteller Marianne.

Pasientenes behov for å snakke om døden er ulikt, og hun forteller at noen blir glade for at hun innbyr til samtaler om det, mens andre ikke ønsker å sette ord på dette.

– Det er like naturlig å snakke om døden som å snakke om fødsel, men pasientene er jo ulike, og det er ingen tvang å snakke med meg om det, bare et tilbud. Mange opplever at en sånn samtale tar brodden av det ukjente og skumle med døden, belyser Kreftkoordinatoren, som meddeler at det nok er menn som minst ønsker å snakke om døden. Spesielt de eldre mennene.

Å ha en jobb der du bare er «på besøk» i det ordentlige livet til dem med diagnosen kreft, er ikke lett, men Marianne synes ikke det er en skummel eller trasig jobb. Hun lyser mildhet og godhet der hun sitter, og deler av sin kompetanse og varme. Evjen tar seg også av pårørende, de trenger også å bli ivaretatt og få svar på det de lurer på.

– Alle som ønsker å dø hjemme, skal få det. Noen er innom korttidsavdelingen ved Korgen Omsorgssenter  i perioder, både for ulike behandlinger og også for å avlaste de pårørende, noe som er i tråd med det som Leve hele livet -reformen har som mål, klargjør Marianne.

Leve hele livet

Leve hele livet er en kvalitetsreform som skal bidra til at de eldre hjelp når de trenger det, og mestrer livet lenger. Reformen skal føre til at Norge blir mer aldersvennlig, og kvalitative utfordringer som er knyttet til områdene aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp, sammenheng og overganger i tjenestene skal det arbeides frem innovative løsninger på.

Sårbart og nakent

– Klarer du å legge jobben bort når du drar hjem etter endt dag?

– Nei, jeg gjør nok ikke det, sier hun ærlig, deler hun før hun fortsetter: – Jeg kommer nært innpå pasientene, og det sårbart, litt nakent, formidler hun ydmykt.

– Hva er det fineste med jobben som kreftkoordinator?

– Jeg får møte så mange fine mennesker, og det er kanskje en klisjé, men jeg opplever at jeg får gjøre en forskjell for pasientene, det er godt. Så opplever jeg at siden jeg er på poliklinikken også, blir det et bra samarbeid og system rundt kreftpasientene, sier hun.

Marianne har fått lov å dele en sms fra en kreftpasient som har slitt med seinskader, og som hun har hatt oppfølging på. «Jeg tror du vet at du har vært min gode fe», skriver Elsa Wærum til kreftkoordinatoren.

Mange kreftpasienter får dessverre senskader etter gjennomgått kreftbehandling. En av de er Elsa Wærum. Marianne har fulgt henne tett over flere år, og har fått lov å dele en sms fra henne.  « Jeg vil så gjerne at betydningen av jobben du gjør skal bli kjent. Jeg tror du vet at du og Anne Lise har vært mine gode feer og kjære hjelpere. Unner alle som trenger det en slik oppfølging»

Teksmeldingen vitner om at Evjen er et ekte medmenneske i møte med pasientene sine.

Saken fortsetter under bildet.

Utfordringer

– Hva er det mest utfordrende med jobben?

– Det er nok når jeg føler at jeg ikke kommer i mål med å hjelpe folk med det de har behov for i sin situasjon. Og systemene. Nå kommer det noe som heter «Pakkeforløp hjem»,  det skal innføres på lik linje med de andre pakkeforløpene, men skal sikre at kreftpasientene får oppfølging etter at de er kommet hjem til kommunen.

– Jeg vet ikke helt hvordan det blir, det har blitt litt utsatt på grunn av korona, men jeg ser frem til at det blir innført og vil tro at kreftkoordinatorene får en sentral rolle, sier Marianne.

Kreftkoordinatoren nevner at slik systemet er i dag er det ingen tilbud for dem som er friskmeldte, og mange kan oppleve det som en stor overgang fra å ha folk som følger en opp til enhver tid, til å stå alene som «frisk». Blant kreftpasienter er det mange friskmeldte som sliter med seinskader, fatique og andre plager. Noen kommer seg ikke tilbake til jobb, og opplever å havne utenfor.

Egen gruppe

– Her i kommunen er vi heldige å ha et samarbeid med Frisklivssentralen om ei treningsgruppe for kreftpasienter. Vi har en fast dag der de kan møtes for å trene, og etterpå er det kaffe og sosialt samvær for dem, noen fra frisklivssentralen og meg. Det har vært et fint treffpunkt for dem, med felles skjebne, støtte hverandre, stille spørsmål og være sosiale. Vi har ikke kommet helt i gang etter koronastenging enda, redegjør Marianne.

–Så skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til forebyggende arbeid, enn det jeg har nå, gjør hun kjent.

Palliativ plan

Evjen forteller at hun er med i ei gruppe for dem som arbeider med palliasjon i kommunen. De jobber på ulike avdelinger, og møtes seks ganger i året, til eksempelvis fagdager. På trappene for dem er innføring av en palliativ plan, en individuell oppfølgingsplan for pasientene. Kommunen søkte statsforvalteren i Nordland om tilskudd til dette arbeidet, og fikk det innvilget.

– Med den skal vi sikre at behovene til pasientene blir møtt. Det starter med heimebesøk av fastlegen og meg, hvor vi skal finne ut hva som er viktig for akkurat denne pasienten. Planen skal følge vedkommende, være elektronisk tilgjengelig til de ulike instansene slik at de skal slippe å fortelle historien sin igjen og igjen, for det kan være tøffe saker. Planen kan endres underveis, det er ingen ting som blir hugd i stein, sier Marianne.

– Alt er egentlig klart til å bli tatt i bruk, og de ansatte har fått opplæring i systemet, så det håper vi på å få tatt i bruk snart, føyer hun til.

Å leve med kreft

Monica Aasen som er bosatt på Bjerka fikk i 2015 diagnosen underlivskreft, med spredning til lungene. Hun har hatt oppfølging av Marianne Evjen fra dag én.

Saken fortsetter under bildet.

– Hvordan opplevde du å være kreftpasient i Hemnes kommune?

– Jeg visste ingen ting om systemet i kommunen før Marianne tok kontakt. Hun er bare fantastisk, skryter Monica helhjertet.

Aasen tar imot Avisa Hemnes mens hun er på jobb på Prix i Korgen, og forteller at kreftkoordinator Evjen har hjulpet henne både med papirer, formidle informasjon, samtaler og også fulgt henne til oppfølgingskontroller.

– Jeg blir ikke frisk av kreften, og har måttet akseptere at jeg skal leve med medisiner som holder den nede, og det krever å snu tankene litt. På Radiumhospitalet sa de at jeg ikke trenger å dø av kreften, men like gjerne kan dø med den. Jeg lever hele tiden i det uvisse og dette har jeg hatt mange samtaler med Marianne om, formidler Aasen.

Heldige i Hemnes

– Hva har Marianne betydd for deg som kreftpasient?

– Som kreftpasient klarer man ikke å huske på alt selv, og da er Marianne god å ha. Hun hjelper med alt rundt det jeg lurer på om kontroller, medisiner og tar kontakt med legen når det trengs. Vi er så heldige å ha henne, så folk må bruke henne, oppfordrer Monica videre.

Aasen forteller at Evjen hjalp henne med å få rehabiliteringsopphold ved Montebellosenteret, og at hun da forsto at pasientene i Hemnes kommune er heldige som har en kreftkoordinator, det er det ikke alle kommuner som har.

– Jeg kan ringe henne når jeg trenger å snakke, og hun kommer gjerne hjem til pasientene sine. Ikke alle ønsker å dra ut, eller klarer det for den saks skyld, så da er det godt å ha Marianne som gjør slikt, det må komme frem hvor fantastisk hun er! Smiler Monica.

Gull verdt

– Så er kreftgruppa som har trening på Frisklivssentralen veldig bra for oss kreftpasienter. Bare det å få møtes og snakke sammen, og ha muligheten til å spørre hverandre og Marianne om ting har vært gull verdt. Jeg håper flere blir med på gruppa nå når den skal starte opp på onsdagene, sier Monica avslutningsvis.