10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Leve Hemnes markerte dagen i Svartebukta, med vakker musikk, i ei sterk stund til både å forebygge og minnes.
Iselin Villmones har tidligere vært i styret i Leve Hemnes, og hadde fått æren av å ønske velkommen til markeringen i Svartebukta.
Hun gledet seg over at samfunnet nå er begynt å bli mer normalt, og at det igjen er lov å ha arrangementer. Været var nydelig denne kvelden, og et tredvetalls mennesker, store og små, hadde funnet veien til Svartebukta.
Leve Hemnes
Iselin fortalte litt om oppstarten til Leve Hemnes, et privat initiativ som har vokst fra sin spede begynnelse i 2016, og utvidet seg til det det er i dag. Styret består nå av folk fra både Hemnes, Rana og Vefsn.
– Denne utvidelsen var akkurat det som var tanken ved oppstart, og vi er glade for å se at vi har greid å spre oss mer utover Helgeland, sa Villmones.
– Styret har noen tiltak de jobber med, og deriblant er det å være synlige, slik som i dag med denne markeringen. Videre skal de spre info og arbeide for å nå unge med informasjonen. Dette gjøres ved å samarbeide med skolene og på de unges premisser, forklarte Iselin.
Stunden i Svartebukta var ikke bare et forebyggende tiltak, men også ei stund for å minnes dem som er borte. De som har valgt å forlate livet og sine kjære.
Saken fortsetter under bildet.
Etterlengtede treffpunkt
– Nå kan vi endelig få begynne å arrangere levekafeer igjen, de er viktige treffpunkt der man som etterlatt eller berørt opplever støtte, det er godt med samtaler med felles forståelse. Man kan også bare sitte i stillhet. Og det er lov å vise følelser. Det er en trygghet å høre om veien videre fra folk som har opplevd det samme, og det er en uformell arena som vi ønsker opp å gå igjen, delte Villmones stødig fra scenen.
Hun fortalte videre om arbeidet som «likepersoner» i Leve Hemnes gjør, ved å tilby hjelp til etterlatte og berørte ved selvmord, også i nabokommunene.
– Det er et gratis tilbud, og det kommer ikke i konflikt med andre kommunale tiltak som tilbys i en sånn situasjon, la hun til.
Leve Hemnes har sørget for at det er tilgjengelig informasjon om selvmord og informasjon om hva de etterlatte trenger, på skolene, legekontorene og hos førsteleddet i slike tragedier, begravelsesbyrå, politi og ambulanse. I tillegg ser de på muligheter til å tilrettelegge for sorggrupper.
Politisk jobb
Leve sentralt jobber også litt politisk, og ønsker å være en del av de psykososiale beredskapsteamene som kommunene har. Det er også ønskelig med interkommunalt samarbeid i slik krisehåndtering.
– Leve Hemnes takker alle som har støttet dem gjennom grasrotandelen, det er en viktig del av inntekta deres, uttrykte Iselin takknemlig før hun la de oppmøtte komme frem for å tenne lys.
Steinar Jørgensen fra Hemnesberget har laget et stort lyshjerte til Leve Hemnes. Det var fylt med sand som det er lett å plassere tente lys i. Med levende lys foran seg, entret Solveig Bygdåsmo og Arvid Martinsen scenen for musikalske innslag denne fredagskvelden, i lav septembersol.
Å treffe sjela med musikk
Den første sangen de skulle fremføre hadde Arvid komponert etter at Solveigs bror gikk bort tidligere i år. Teksten er skrevet av hans kjære Ellen Agnete.
Saken fortsetter under bildet.
– Jeg skulle ha urpremiere på den i Mosjøen 4.juli, under «Spor av Arvid», og hadde ingen til å synge, og tenkte jeg måtte synge selv. Men så møtte jeg tilfeldigvis Solveig på butikken, og turte å spørre henne om hun kunne tenke seg å gjøre det. Og det sa hun ja til! – Så da sto hun foran to hundre publikummere i og sang denne sangen i Mosjøen konserthus, forteller en ydmyk Martinsen og ser på Solveig med takknemlighet.
De neste minuttene skulle den vakre teksten og melodien fra sangen «Den anner veien» treffe publikum i Svartebukta helt inn i sjela. Avisa Hemnes utsendte åpnet «på tre sluser», mens Solveig klokkeklart avslutningsvis sang «Sku ønskæ all førsto det, at ingen e bære det vi ser».
Ei setning til ettertanke.
Tårer ble tørket, og turen gikk nå til ordfører Paul Asphaug som skulle holde appell. Han delte erfaringer fra sine 49 år i skole, og nevnte at vi aldri vet når mørket kommer over et menneske. Han hadde også med seg en gave til Leve Hemnes.
– Selv om gaven ikke er av visuell art, tror jeg dere vil sette pris på den, sa ordføreren.
Så lovte han å ta opp med rådmann og administrasjon når den travle høsten er over, og årsskiftet har vært, at det er ønskelig at en likeperson fra Leve får være med i det kommunale kriseteamet når det skjer selvmord i kommunen, på samme vis som de har det organisert i Bodø.
Besøk fra førstelinjen
To fra politiet dukket også opp i Svartebukta under markeringen, og det takket Jonny Tustervatn dem varmt for.
– Nå har vi fått storfint besøk fra politiet, førsterekka. Vi setter så stor pris på den jobben dere gjør, og at dere tok dere tid til å komme hit. Dere må komme opp å få ei rose fra oss, uttrykte en takknemlig Tustervatn.
– Den gangen vi opplevde tragedien hjemme virket ventetiden til politiet kom, så lang. Men da de kom var det fint, for de tok hånd om saken, la han til før de to uniformerte, Ole Martin Pedersen og Bendik Jacobsen, fikk hver sin røde rose som takk.
Kjære venn
Solveig og Arvid entret scenen igjen, og fremførte «Kjære venn», en sang Arvid skrev i 2000 da han opplevde å miste en venn.
– Teksten til denne var den første sangteksten Ellen Agnete skrev for meg, delte Martinsen før de begynte.
Igjen ble Svartebukta fylt av vakre toner, ord som traff de oppmøtte og manet til felles tilstedeværelse i ei vakker stund. Omsorg ble delt med ord, blikk og musikk i Svartebukta. Det er med varme og lys vi sammen kan gjøre verden litt mindre mørk. Leve Hemnes bidrar til akkurat det.
Lys mot mørket.
Kveldssolen i Svartebukta gikk sakte ned og gjorde parken litt kaldere. Likevel kunne de oppmøtte dra hjem med litt mer varme i hjertet.
Trenger du ei hand å holde i – så strekk den ut. Husk at for noen henger du høyt på deres «Hall of fame». Vi har ingen å miste.
