På Hemnesberget ligger Hemnes kommunes offisielle Tusenårssted, Lapphella. Der ligger Per Smed-stua, som er en av to bygninger Hemnes kommune eier der, og som er en del av Helgeland Museum. Dette er det nest eldste huset på Hemnesberget, og ble reist omkring 1840.
Per Smed-stua. På Hemnesberget ligger Hemnes kommunes offisielle Tusenårssted, Lapphella. Der ligger Per Smed-stua, som er en av to bygninger Hemnes kommune eier der, og som er en del av Helgeland Museum. Dette er det nest eldste huset på Hemnesberget, og ble reist omkring 1840. FOTO: Rune Furuhatt

Museum uten attraksjonsverdi

Hemnes kommune må vel være den kommunen i hele Helgeland Museum som kommer dårligst ut og har minst aktivitet – og attraktivitet. Man kan reise rundt på det meste av Helgeland og finne langt mer aktive museer i alle(?) små – og selvsagt store – kommuner på Helgeland enn i Hemnes. Administrert og veldrevet av Helgeland museum, etter hva man kan forstå, men med større og mindre kommunale bidrag fra de aktuelle kommunene.

I Hemnes ser det ut til å være urovekkende og begredelig stille på museums-fronten. Kan dette skyldes kommunens mange byråkrater eller uinteresserte politikere – eller begge deler? Det er i alle fall ikke museale tilbud som lokker turister hit til vår vakre plett på kloden, og heller ikke tilbys de besøkende noen givende opplevelser på de ulike museums-anlegg når de av andre grunner kommer på besøk i Hemnes. Det meste er utilgjengelig.

På Hemnesberget ligger Hemnes kommunes offisielle Tusenårssted, Lapphella, med sin lille rest av original bebyggelse. Noen få hus her unnslapp de katastrofale storbrannene i 1923, 1926 og 1940. Kommunen eier to viktige bygninger i den pittoreske husklyngen på stedet: ei restaurert kirkebu og den relativt godt bevarte Per Smed-stua. Sistnevnte fikk kommunen som en sjenerøs gave av Anna Dalsbø sist på 1970-tallet – inklusive alt av innbo og løsøre. Hun stilte bare en betingelse: at dette ikke skulle flyttes fra Hemnesberget. Det er omlag 170 år siden den gamle og temmelig uforandrete bygningen ble satt opp på sin knaus på Lapphella. Et praktfullt tidsvitne på hvordan folk kunne bo i gamle dager. Men stengt for turister og andre som kunne ha interesse for å komme inn og se.

Så har vi den helt unike Nordlands Avis. I løpet av 1996 ble avisens lokaler og utstyr ryddet, restaurert og satt i stand for å kunne ta i mot publikum. Sommeren 1997 ble Nordlands Avis offisielt åpnet som en del av Hemnes museum. Utpekt av de folkevalgte som kommunens prosjekt i Nordland fylkes promotering av «Fotefar mot nord», med egen, flott brosjyre og stor festivitas på åpningsdagen. Med representanter til stede fra familien som donerte de historiske avislokalene med sitt museale utstyr fullt inntakt til kommunen. Kommunens ordfører, kultursjef og museumsbestyrer sto for den høytidelige åpningen med mange hemnesværinger til stede. Alle gledet seg stort over det som skjedde.

«Fotefar mot nord» er et formidlings- og tilretteleggingsprosjekt av kulturminner som ble iverksatt og gjennomført i Nordland, Troms og Finnmark, samt Namdalen i Trøndelag på 1990-tallet. Ideen bak prosjektet var å formidle et utvalg av kulturminner, ett i hver kommune, som til sammen er representativt for bosettingen i landsdelen gjennom 10 000 år.

Nå er Nordlands Avis utilgjengelig for publikum. Ikke bare i dag, men noe vi har registrert over flere år. Dette angivelig fordi den ærverdige og gammeldagse avisen ble satt med typer av bly, og bly er så giftig og fryktelig farlig! – Her har altså flere personer jobbet lange dager i avisen bortimot hele sitt yrkesaktive liv, og har som pensjonert avismedarbeider likevel blitt skikkelig gamle. Uten blyforgiftning. Nå er det plutselig blitt livsfarlig å slippe folk inn en halvtimes tid? Å besøke denne delen av Hemnes museum kunne vært et flott minne å ta med seg for tilreisende. Med pressa i gang kunne skoleklasser fått et spennende og levende innblikk i en forgangen tids måte å formidle nyheter på. Lett tilgjengelig i sentrum av Hemnesberget. Et sjelden og unikt museum man ikke finner mange steder, i motsetning til alle slags bygdetun som stort sett er å finne på hvert et eneste lite tettsted og bygd rundt om i hele landet.

At Hemnes kommune burde hatt et eget båtmuseum som kunne formidle hele den imponerende båtbyggerhistorien som er i kommunen trengs det ingen diskusjon om. Her har da også flere jobbet lenge – ja egentlig i flere ti-år – for å få realisert noe mange frivillige har brent for. Men nei. Det hjelper ikke at Ranheimbrygga er restaurert og full av historiske gjenstander, og Lapphellas Venner også besitter mye som passer til formålet, når ingen med makt og myndighet står på barrikaden og kjemper for dette. Dessuten har Præstengbrygga lenge vært mulig å overta på svært gunstige vilkår for et slikt formål. Denne brygga er så svær at den kunne rommet både båtbyggerhistorisk museum, krigsmuseum for formidling av historien om D/S Nordnorges undergang, heftige gatekamper på Hemnesberget 10. mai 1940, russisk fangeleir på Ytteråsen og gravplass ved Geitvikveien, den polske fangeleiren i Bedehuset, og alt av skyttergraver og bunkerser og tyskernes festningsverk for å overvåke Ranfjorden. Ja, man kunne også fortalt historien om de mange ødeleggende storbranner som har herjet på Hemnesberget, etc. etc.

Men i sommer hørte man at bygdetunet på Bjerka har åpent alle dager, unntatt mandager. Åpent mellom kl. 10.00 -16.00.  Noen synes det er nok.

Tore M. Furuhatt