Med kun to representanter til det nye Stortinget har den borgerlige siden i Nordland aldri gjort et dårligere valg.
Når 97,3 prosent av alle stemmene er endelig opptalt ser det ut til å ende med et klart rødgrønt flertall på Nordlandsbenken i Stortinget. Med sju av ni plasser har denne benken aldri vært rødgrønnere, selv om vi ikke tar hensyn til at Senterpartiet tidligere var alliert på den såkalte borgerlige siden av politikken.
Av Stortingets 169 plasser kommer altså 9 fra Nordland. Fylket har tidligere hatt en større andel av nasjonalforsamlingen, men med en mindre andel av den norske befolkningen har det gradvis blitt færre representanter fra Nordland på tross av at Stortinget har økt fra 150 representanter etter krigen til dagens 169.
Det står faktisk bare om noen få stemmer mellom SV og Høyre som avgjør hvem som får det åttende og siste distriktsmandatet fra Nordland. På valgnatta så det ut til at Høyres Marianne Dobak Kvensjø fikk dette mandatet, mens SVs Mona Lill Fagerås fikk utjevningsmandatet fra Nordland. Etter at poststemmene ble talt opp tirsdag endret dette seg, SV fikk en større andel av disse, og dermed snappet Fagerås et distriktsmandat fra Høyre.
Tapte kvinner
Dette utløste en kjedereaksjon. Det er nemlig ikke slik at den som står for tur for å få neste mandat i et valgdistrikt får utjevningsmandatet, de stemmene som ikke blir oppbrukt i den ordinære mandatberegningen flyttes over til en nasjonal fordeling av utjevningsmandater der alle valgdistrikt får et mandat. Ettersom Rødt havnet over sperregrensen skulle de ha flere utjevningsmandat, og ett av disse fra Nordland. Dermed får Rødt med 5,4 prosent av stemmene like mange mandat fra Nordland som Høyre som fikk 15,3 prosent. For styrkeforholdene mellom partiene betydde dette ingenting, Rødt mistet et mandat i et annet valgdistrikt, mens Høyre fikk et.
Sluttresultatet etter at alle endringer ble gjennomført ble at tre kvinner mistet sin plass mens tre menn fikk plass på Stortinget. For SV, som et parti som har fremmet kvinnesak i all sin tid, hadde det derfor kanskje vært likegreit om de ikke hadde fått disse ekstra stemmene i Nordland.
Dette er ikke første gangen fintellingen i Nordland har ført til nasjonale konsekvenser. I 1977 ble det dagen etter valget funnet en konvolutt med SV-stemmer. Disse stemmene var nok til å endre valgoppgjøret, og bane vei for Hanna Kvanmo på bekostning av en kandidat fra Høyre. Dermed måtte høyresiden sette korken i sjampanjeflaskene, Kvanmos inntok vippet flertallet til fordel for sosialistisk side.
Denne gangen avgjør ikke sammensetningen av Nordlandsbenken hvem som skal styre i den kommende fireårsperioden. Den rødgrønne siden har solid flertall med 100 mot 69, og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har alene flertall med 89 representanter.
Det er også verdt å merke seg at Helgeland kun får en representant til Stortinget, Arbeiderpartiets nestleder, Bjørnar Skjæran.
De misfornøyde
Årets valg på nasjonalt nivå kan oppsummeres med at nesten alle partier har ett eller annet å være misfornøyd med.
Arbeiderpartiet har nedgang fra forrige valg, og har tapt 5 prosentpoeng gjennom sine 8 år i opposisjon. I årets valg mistet de en representant målt mot valget i 2017.
Senterpartiet luktet på 20-tallet i vår og muligheten til å bli større enn Ap. De lanserte da Vedum som statsministerkandidat. Med en oppslutning på 13,5 prosent har de en kraftig framgang fra 2017, men altså langt dårligere enn hva de så for seg for få måneder siden.
SV har også en økning fra 2017, men med 7,6 prosent er de langt unna meningsmålingene som har dyttet partiet opp mot 10 prosent.
Rødt er den store vinneren, der de øker fra en representant til åtte. Målet var nok også å havne på vippen og ha en langt bedre forhandlingsposisjon enn de ender opp i nå.
MDG så lenge ut til å bli en soleklar vinner. Etter at FN la fram sin klimarapport på sensommeren kom klima opp som en av hovedsakene i valgkampen. Dette ser det ut til at de har utnyttet dårlig, og på tross av en viss framgang endte de opp under sperregrensen, og langt under det meningsmålingene har indikert.
Høyre så lenge ut til å holde seg godt over 20 prosent. Koronahåndteringen har gitt partiet høy troverdighet, men tålmodigheten tok muligens slutt sammen med sommervarmen. Allikevel oppnådde partiet en oppslutning godt over det de siste meningsmålingene tilsa.
FrP var en annen stor taper ved valget, der de mister seks av sine representanter. Meningsmålingene i vår og sommer visste allikevel en oppslutning som var vesentlig verre.
KrF endte for første gang under sperregrensen. En opprivende maktkamp om blokktilhørighet endte opp med at de fortsatte på blågrønn side, men trolig ikke uten en viss avskalling.
Venstre er muligens eneste parti som stort sett bare er fornøyd. De nådde sperregrensen med forholdsvis god margin selv om nær sagt alle meningsmålinger har pekt godt under firetallet. Det faktum at de nå må ut av regjeringskontorene var nok klart for også dem allerede før valgdagen opprant.
Det har blitt en god tradisjon i Norge på å flytte på regjeringsmakten mellom blokkene med jevne mellomrom. Det er faktisk ingen som har lykkes med å vinne tre valg på rad siden Ap i etterkrigstiden.
