For en drøy måned siden var det første skoledag for Kristoffer Mølleviks eldste sønn, og han synes det er synd at barna hans skal trå sine barnesko i et uteområde som delvis ser nokså slitt og forfallent ut.
Noen nye lekestativer er med på å løfte helhetsinntrykket, men uteområdene ved Hemnes sentralskole og barna som går i SFO kunne trengt litt overhaling.
– Hovedinntrykket mitt, som far til en førsteklassing, er at jeg personlig synes det er trasig at uteområdet ser ut som det gjør her på skolen. Det er synd at det er dette som er barnas første møte med skolen, sier Møllevik.
Kan det repareres?
– Skolebygget og lærerne er vi veldig fornøyde med, så det er ikke det som er tema her. Men jeg undres over at skolen som institusjon ikke tar vare på det som står i uteområdene, sier Møllevik.
–Dersom barna ser at ting blir ødelagt, men samtidig erfarer at ingen gjør noe med det; hva slags budskap er det til de kommende generasjoner, undres foreldrerepresentanten.
– Vi vil vel helst lære ungene å «ta rede på» tingene, og omgivelsene sine, fortsetter han.
– Dette kan muligens bli løst gjennom vaktmestertjenesten. Ellers kunne man kanskje se for seg at reparasjoner og vedlikehold kunne blitt en del av skoledagen. Det er jo en egenskap man skal ta med seg i livet, det også, legger han til.
– Det hadde vel ikke vært det verste, om noen skoleklasser en gang iblant fikk med seg nødvendig verktøy og utstyr, og gikk ut for å reparere ei huske eller annet som var gått i stykker, sier han videre.
Synes det er trist
– Slik som det er nå, så er inntrykket at det bare blir stående, dersom noe blir ødelagt eller forfaller. Jeg lurer på hvor lenge det som en gang var basketkurver har stått slik? Etter utseendet å dømme er det i alle fall noen år siden det var kurver der. De var nye en gang for om lag tjue år siden, men hvor lenge har de vært «totalhavarerte» uten at noen har gjort noe med det, spør Møllevik.
– Isolert sett utgjør disse selvsagt ingen fare, men det er noe med signaleffekten i hvordan det ser ut. Jeg synes det er trist at det bare får stå og «råtne på rot» uten at noen tar tak i det, og det er litt synd at ungene skal ha det slik rundt seg, sier han videre.
– Og så hadde det da også vært mye artigere om det faktisk kom opp nye basketkurver i stedet, legger han til.
– Blir denne problematikken problematisert og løftet opp i foreldremøter og FAU?
– Jeg er usikker på det, i og med at jeg har førsteklassing her og er fersk som forelder i en slik sammenheng. I SFO har jeg ikke vært med på foreldremøter der dette har vært tatt opp, forteller han.
Inn på læreplanen?
– Jeg vet at det var utført en del dugnadsinnsats på det gamle klatrestativet som var på uteområdet, men dette ble revet og fjernet da det etter hvert ble vurdert som farlig, noe jeg for så vidt skjønner godt, sier Møllevik.
– Men, legger han til, – vi snakker egentlig om litt enkelt vedlikehold. En planke som må skiftes her, noen strøk maling der. Kanskje kunne vedlikeholdsarbeid vært en del av sløydfaget for eksempel?
– Jeg forstår at det kanskje er lite midler til slikt, og at økonomien kan være presset, men dersom kommunen hadde vært villige til å bruke noen lønnstimer på dette og organisert dugnad og stilt med nødvendig materiell, fortsetter han.
– Det holder på en måte ikke å si at man ikke har råd, eller at tida ikke strekker til, når du skal ha ei levende bygd der unger skal vokse opp. Jeg synes de fortjener bedre, avslutter Møllevik.
