Jubileumsfeiringen av Hemnesjazz i koronaens tegn innbød til mange trygge konserter under åpen himmel. Deriblant på selveste Hundneset, for tredje gang i festivalens kvart hundreårige historie.
Pål-Are Bakksjø var artisten som i år skulle lokke publikum til å ta beina fatt på stien over Hundneshågen. En ganske lett tur ned til idylliske Hundneset.
Uten band
Kan hende de mange som opplevde Bakksjø med band på Lapphella kulturarena fredag tenkte de hadde fått med seg det beste av Bodø-artisten som vokste opp på Hemnesberget, og derfor ikke tok turen til det idylliske neset, med panoramautsikt til Hemnesberget.
Men der tok de feil. Pål-Are Bakksjø er, om mulig, enda bedre live og helt alene enn med band. Med vekselvis gitar og tangenter som briljant komp klarer han å holde på publikums oppmerksomhet til siste tone.
Pål-Are er en sann Hemnes-venn. Det fikk vi flere solide bevis på underveis i konserten. Mange av hans morsomme og underfundige tekster har sin bakgrunn i opplevelser i barndom og oppvekst på Hemnesberget. Et uslåelig høydepunkt kom da han fortalte og sang om sin lærer med stor L fra barneskolen. Da Torbjørn Ramseng kom inn i klasserommet og grep ei ledning og brukte stikkontakten som mikrofon hadde han elevenes fulle oppmerksomhet. Cool type.
Og at han en gang knakk pekestokken i sin iver etter å demonstrere hvor veik buen til Einar Tambarsjelve var, gjorde et uutslettelig minne om sterk og levende formidling av historie. Bakksjø er selv lærer, så han vet hva han snakker om.
Formidler
Med ett unntak var alle tekstene laget av den «multitalentløse» (Pål-Ares egen titulering, journ. anm.) sanger, musiker, komponist og ordkunstner. Unntaket gjaldt et lite dikt som Pål-Are kom over en gang i yngre år. Diktet, med tittelen «Løkka», er skrevet av Leirskar-væringen Torstein Finnbakk. – Lenge trodde jeg dette korte lille diktet handlet om ei fotball-løkke, maken til den jeg hadde like ved der jeg bodde på Hemnes i min barndom, fortalte Bakksjø.
– Jeg laget derfor en melodi til dette diktet og denne ekte fotball-løkka. Men så skjønte jeg at diktet handlet ikke handlet om løkka, men om lykke, humret artisten videre. Og publikum humret med.
I det hele tatt var det mye humring. Pål-Are Bakksjø er ikke bare utrolig dyktig som sanger og musiker, men han kan også kunsten å binde sammen sine nummer med akkurat passe verbale innledninger. Muntert og forklarende på samme tid. Ja, noen ganger skikkelig slagferdig og vittig.
Mange artister har mye å lære av hans distinkte formidling. Hvert ord i en tekst bør jo helst komme tydelig frem for fullt ut å gi mening, og her er hemnespatrioten i en særklasse. Et godt lydanlegg hjelper lite om artisten bare mumler, men Pål-Ares diksjon og artikulasjon var også denne gang fullkommen.
Korona-skepsis?
Dette året ble publikumstilstrømmingen mindre enn tidligere år til dette spesielle konsertstedet. Korona-situasjonen kan kanskje ha hatt litt å si, og så var det jo også kunngjort at denne konserten ville være uten salg av forfriskninger, og at det heller ikke ville være musikkinnslag langs stien over Hundneshågen og ned til Hundneset. Slikt som har satt en ekstra spiss på turen.
Med andre ord en redusert helhetsopplevelse. Heller ikke «cruise-turen» med Remi Ketil til kloss opp til Hundneset ble noe av denne gang.
Vi får håpe alle korona-restriksjoner er et tilbakelagt stadium neste år.
