Min venn Randulf Høines er død. Så lenge jeg kan huske har han vært en nær person i livet mitt. Helt fra barnsben av; da vi lekte sammen i parken, på Olsenhågen, i sandhaugen sør for torget («hotellet») og ellers omkring i alle de spennende klatre- og aktivitetsmulighetene som fantes i vårt felles trafikkvennlige, uorganiserte- og inspirerende nærmiljø i Odden». Randulf var en god venn, alltid positiv og full av påfunn og energi. Av og til litt vel mye energi. Han var også venn av bror Bjørn og ofte heime hos oss. Foreldrene våre kjente hverandre godt. Det ble en tung og traumatisk hendelse for Randulf da faren døde så brått da han så vidt var begynt på skolen.
Vi gikk i samme klasse til og med 7. Som klassekamerat var han der alltid, i nærheten; trygg og stødig – som å ha en ekstra bror. Eller slik man tok hverandre for gitt under stabile omgivelser uten de store «omkalfatringer». Det var naturlig å spørre Randulf om å være fadder til Tina. I senere år har jeg hatt stor glede av å høre alle historiene han husket fra skole- og ungdomstid; slike jeg hadde glemt, men som Randulf husket i detalj – også ordvekslinger.
De siste årene med komplikasjoner av sukkersyke og flere amputasjoner, har vært krevende – nok mye mer enn vi kan forstå, og jeg har beundret ham for å beholde så mye livskraft og humør. Jeg vil huske Randulf som en nær og tillitsfull venn, en positiv person med imponerende pågangsmot. Jeg vil huske alle de gode vitsene og humørfylte perspektivene på tilværelsen, på de gode spiss-formuleringene og «skakke» betraktningene på så mangt, og all den gode latteren som fulgte.
Dagen før Randulf døde besøkte vi ham og Sunattha, og hadde en trivelig formiddagskaffestund sammen. Randulf fortalte om operasjon ved St. Olav uka før. Han var operert for grå stær og hadde veldig svekket syn, men var likevel i tilsynelatende «god form» med de ironiske betraktningene og det gode humøret. Med en god porsjon innsikt om egen situasjon – som han sikkert har hatt hele tida, men som han nå delte. Takk for det. Det var ikke til å tro da vi fikk den triste beskjed dagen etter.
Takk for et livslangt vennskap.
Elsa Fjeldavli
