Storbyjenta Um-Ul-Banin Syed (Banin blant venner) fra Oslo satt i et vikariat i Oslo og kikket etter ny jobb. Hun kom over en spennende jobbannonse fra Tanken Arkitektur, og sjanset på å søke.
Etter åtte år i hovedstaden kjente den nyutdanna arkitekten at hun var klar for nye utfordringer. Banin likte det hun fant ut om Tanken Arkitektur, og syntes kanskje det var på tide å komme seg til Nord-Norge.
Fant tonen
– Hva var det som lokket deg nordover til lille Hemnesberget?
– Det var først og fremst en spennende jobbutlysning i tidsskriftet Arkitektnytt som vekket nysgjerrigheten min. Jeg var ferdig på arkitektstudiet i januar i år, og hadde et midlertidig vikariat på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) som løp ut i slutten av juni, forteller den ferske arkitekten.
– Jeg var derfor på utkikk etter fast jobb, og hadde øynene åpne for stillinger både i Oslo og regionen rundt, samt i Sverige og Danmark, sier hun videre.
– Jeg søkte på stillingen her på Tanken Arkitektur, ble kalt inn til intervju på Teams, og det gikk skikkelig bra. Vi fant tonen og fikk en veldig god «connection», og etter ei lita ukes tenkepause møttes vi på ny til nytt intervju, der vi ble enige om å møtes fysisk, fortsetter hun.
– Da tok jeg turen oppover hit på besøk, og følte med det samme at det kjentes riktig, legger hun til.
– Det betyr at du hadde en nokså åpen horisont med tanke på jobb og flytting?
— Ja, jeg var veldig åpen for å jobbe hvor som helst egentlig. Jeg tenkte at det kunne være interessant å jobbe et annet sted enn i Oslo, der jeg har bodd siden 2013. Jeg følte at det ikke hadde vært noe i veien med å prøve noe nytt, sier Banin.
– Dessuten har jeg en studievenninne fra AHO som flyttet til Lofoten i fjor, og begynte å jobbe på et lite arkitektkontor der. Hvis hun kan gjøre det, så kan jeg gjøre det, tenkte jeg, sier hun og smiler.
«Turbodøgn»
– Vi har behov for flere ansatte, men samtidig er det slik at vi har behov for de riktige folkene, forteller Robin Söderkvist, som er sivilarkitekt MNAL og partner i Tanken Arkitektur.
– Vi er i en heldig situasjon og har hele tiden god tilgang på prosjekter, og har vi flere hoder her hos oss kan vi automatisk aktivere flere prosjekter, legger han til.
– Vi slipper å si nei så ofte, supplerer Lars Kristian Sjøvold, også sivilarkitekt MNAL og partner i Tanken Arkitektur.
– Fortsatt er det slik at vi ikke ønsker å vokse utelukkende for vekstens skyld, og vi ønsker at veksten skal skje ved at vi får på plass de riktige folkene, sier Söderkvist videre.
– Da vi snakket med Banin første gang kjente vi at stemningen ble god, og det virket som vi hadde mye til felles, forteller Sjøvold.
– Det var uten tvil det enkleste intervjuet å gjennomføre for oss. Praten og tida gikk av seg selv, legger Söderkvist til.
– Og da vi møttes fysisk ble det et hektisk døgn med mange opplevelser. Det ble «turbo-omvisning» fra bilen både på Mo i Rana og på Hemnesberget, før vi samlet hele staben her på kontoret og hadde en formell prat om det jobbrelaterte. Der ble vi fort enige, og etterpå feiret vi med god mat på Lille Havfruen kafé, før vi tok oss en tur med seilbåten til Lars og avsluttet med å bade i havet, smiler Söderkvist.
– Det var strålende vær, og for meg ble det et veldig intenst og langstrakt døgn, fortsetter Banin.
– Jeg hadde aldri vært nord for Trondheim tidligere, og var litt sånn «oi, Nord-Norge!». Å komme hit og få så mange nye inntrykk på så kort tid var litt overveldende. Det var en veldig fin opplevelse, og jeg vil anbefale det for alle som vurderer noe lignende, ler den unge arkitekten.
– På slutten av dagen var jeg likevel ikke trøtt og sliten, bare full av energi. Jeg husker at det som surret i hodet mitt var «tenk om jeg begynner å jobbe her da»! Og det gjorde jeg, smiler hun.
Dame med «guts»
– På et lite arkitektkontor, slik som vårt, må man være allsidig, og det er nok det mest spesielle med de små kontorene, forklarer Sjøvold.
– Det betyr at man i prosjektene kan forvente å komme borti alt mulig, legger han til.
– Men her er vi uansett sammen om prosjektene, og Banin kan «lene seg» på oss med mer erfaring, og trekke oss inn i faglige diskusjoner og slikt, legger han til.
– Nå har jeg jobbet her i tre dager, og det vil jo også være naturlig med en innkjøringsfase. Men jeg gleder meg til å involvere meg og lære nye ting, sier Banin.
– På små kontorer kan det også til tider bli mange «baller i lufta», og vi var på utkikk etter en person med bein i nesa og selvstendighet, som er åpen for å bli «kastet ut på dypt vann», med garanti for at vi hopper etter dersom det er behov, ler Söderkvist.
– Det er definitivt en av de kvalitetene vi så i intervjuene. Banin fremstår som en sterk person, med mange interesser og sterkt engasjement. Hun virker som ei dame som er glad i å ta et tak, og det er herlig for oss å få inn slike i miljøet, sier han videre.
Banin blir nesten småflau av de gode ordene fra sine nye kolleger, men ler og sier at hun kjenner seg igjen i noen av karakteristikkene.
– Hos oss er det også viktig at alle både er med på å utvikle firmaet og på å dra lasset, og det er vi sikre på at Banin vil bidra til, skyter Sjøvold inn.
Venner og fritid
Å komme til et sted som Hemnesberget kan by på uventede utfordringer og overraskelser. Banin hadde knapt vært på stedet en times tid før hun fikk utlevert T-skjorte fra Hemnesjazz, og var plutselig en del av frivilligheten på stedet.
– Det var overraskende, men først og fremst gøy. Jeg traff jo en del folk på den måten, smiler Banin.
– Hvilke tanker gjør du deg om det å flytte til et lite sted langt hjemmefra?
– Jeg har vel egentlig bare tenkt at det ikke er så farlig om det er en liten plass. Jeg har ikke noe stort behov for å bo i Oslo. Jeg har både jobbet og studert der, og vet hva byen har å tilby. Og det er aldri for seint å dra tilbake om man bestemmer seg for det på et senere tidspunkt, sier Banin.
– Man kan ikke angre på ting man ikke har gjort, og det å prøve å bo på et lite sted og jobbe på et mindre kontor ser jeg på som veldig verdifulle erfaringer, og også som en fin opplevelse i livet, fortsetter hun.
– Enn på fritida?
– Det er vanskelig å si. Arkitekter har ikke så voldsomt med fritid, smiler hun.
– Tidligere har jeg drevet mye med volleyball, og har også spilt mye fotball. Dessuten er jeg veldig glad i dyr, og da særlig hunder, fortsetter hun.
– Jeg har også hatt masse arkitektfaglige interesser på fritida, med flere frivillige verv. Nå er jeg her, og så får det med venner og fritidsaktivitetene komme etter hvert, smiler hun.
– Jeg tror jo at jeg får litt mer fritid her enn hva jeg har vært vant til, ler hun.
– Arbeidspresset er nok ikke like hardt i distriktene som i byen, har jeg inntrykk av, så det vil nok bli noe mer fritid her ja, bekrefter Sjøvold.
– Noe av vår filosofi på kontoret er at vi har troa på at det ikke skal være nødvendig å jobbe masse overtid, fortsetter Söderkvist.
– Med god planlegging skal det være mulig å unngå å «jobbe seg i hjel». Skal vi og de ansatte holde lenge i jobben, så er dette et av de viktigste HMS-tiltakene man kan gjøre, legger han til.
– Ved å unngå slikt stress blir jobben man gjør også av en høyere kvalitet, tilføyer Sjøvold.
– Ja, hva skal du da gjøre med all denne fritida?
Banin ler hjertelig.
– Jeg skal lære å fiske, sier hun.
– Og så er jeg glad i å bade, så får vi se hvor lenge jeg orker det her i nord, avslutter Banin, som nå er en del av Tanken Arkitekturs stab på fem ansatte pluss to studenter i praksis.
