Unni og Rolf Skjefstad har i slutten av juli bodd i Korgen i 50 år. Med den store folkevandringa i tankene har vi tatt oss en prat med dem. Hvordan havnet de her, hva har gjort at de har blitt boende, og hva ville de endret på om de fikk endre noe i kommunen?
Ekteparet på 79 og 83 år tok så hjertelig imot Avisa Hemnes utsendte en varm julidag. Prosjektet med den store folkevandringa er tema, og ekteparet flyttet til Hemnes kommune for 50 år siden, og har ikke planer om å flytte, forteller de.
Fra øyliv til innland
– Det var bare i begynnelsen etter at vi kom hit at vi var litt urolige og Rolf lurte på å flytte fordi det var så spennende å flytte, forteller de og ler. – Det var bare tull, det var nok for å plage meg, skøyer Unni og ser på sin kjære.
Rolf er født og oppvokst på Løkta i Dønna kommune, mens Unni er fra Svolvær. De to møttes da den unge lærerinnen Unni var lærer på skolen på Løkta. Rolf er lidenskapelig opptatt av landbruk, og hadde gått to år på landbruksskolen.
Kaffen er servert inne i den koselige stua til ekteparet. Hjemmebakte boller og syltetøy står på et brett på bordet, her er alt på stell. Unni har fulgt med på prosjektet om den store folkevandringa og syntes det har vært et artig opplegg. Ekteparet setter seg i sofaen, og er klare til å fortelle sin historie for leserne i Avisa Hemnes.
– Hvordan havnet dere her i Korgen?
– Det er en lang historie, sier Rolf og begynner å fortelle.
– Jeg kom fra en liten gård på Løkta, med bare 5-6 kyr, og ønsket meg noe mer, jeg såg for meg ei lang rekke med kyr! Smiler Rolf.
– Så fant jeg Unni…
– Ja, hvor fant du henne? Avbryter en ivrig journalist spørrende.
– På Løkta! Svarer fruen kjapt, og beretter at hun kom dit som erstatningslærer i 1962. Broren til Rolf drev hjemgården, så da ble det til at Rolf ble forpakter på andre steder, etter å ha sett seg om etter muligheter til å finne seg en egen gård.
Mellomlanding i Rana
De begynte å se mot Rana, og fant Stennesgården ledig. I Rana var det mange gårder som ikke var i drift, så det var lett å få seg leieland. De giftet seg i 1966 og flyttet dit, Unni underviste på Selfors. Etter hvert fikk de sin førstefødte, Hanne i 1967, og så kom Sjalg tre år etter. Det var tid for endring i bybildet på denne tiden, boligfeltene ble større og større, og spiste av arealene til landbruket.
– Vi så at det var ikke noe fremtid her, forteller ekteparet.
– Og vi ville ikke at barna skulle vokse opp i en by, legger de til.
De begynte å se seg om etter andre steder å bo. Rolf tok videreutdanning, et tredje år innen landbruk.
– Du fikk jobber i hele landet etter det, både Trøndelag og i Nordland, sier Unni og tar sin kjære i armen.
Valget falt på Korgen som de allerede hadde sett på som en vakker plass, med elva som svinger seg, og den vakre kirka.
– Ja vi hadde allerede falt for bygda før vi flytta hit. Det er så vakkert her, idyllisk, sier Rolf.
– Korgen er akkurat passelig sentralt, flotte veier gjennom hele distriktet, vi har tre byer innenfor en times tid. Og jeg er så glad i byen, det beste med byen pleier jeg å si, er når jeg ser den i bakspeilet, spøker mannen i huset.
Saken fortsetter under bildet .
Rolf og Unni Skjefstad er et engasjert ektepar. Foto: Edel Annie Tverberg
Idyll i Korgen
– Vi var fornøyde med å komme til Korgen, det var i 1971, og det var slik at alle de som jobbet i kommunen også bodde her, så vi ble jo så godt kjente, og barna ble godt kjent, forteller fruen.
– Vi kom til en flott jordbrukskommune, sier Rolf. I Rana var det litt «down» da, mens her var det oppgang og glød, forteller de sammen.
Rolf var først ansatt i kommunen innen landbruk, og hadde arbeid som i jordstyretekniker. Han sier han elsket jobben sin. Etter hvert kom det datamaskiner og endringer i arbeidsformer, og staten og fylket tok over ansvaret i ti år før kommunen igjen tok over. Han satte veldig pris på tiden da fylket styrte, det var mer preget av fag og kurs og slikt.
Ekteparet snakker om hvordan landbruket har blitt bygd ned, med tomme fjøser rundt omkring, selv om det er mange bønder igjen i kommunen også, og ungdommer som overtar. Rolf forteller at det var mellom 300 og 350 bønder i kommunen da han kom hit i 1971. Og han nevner at trenden er lik over hele landet.
Fra leie til eie
Den første tiden i Korgen leide Unni og Rolf en firemannsbolig av kommunen i Hagen, og senere det som hadde vært en legebolig på Røyrdalsmoen.
– Kommunen har nå vært snill med oss, sier Rolf.
– Vi ønsket å kjøpe den boligen, men den skulle bli brukt til tannlegebolig, så da ble det å hive seg rundt å få seg tomt i Bjørnstien. Rolf fikk seg tømmerfelt av Statsskog, fikk hugd og fikk tømmeret ned til saga i Olderneset. Vi styret med tegninger og fikk ordnet papirer hos Husbanken, og skulle begynne å bygge om våren i 1976. Vi hadde fått oss snekkere og alt var klart, men i desember 1975 kommer du heim mer oppglødd enn noen gang, forteller Unni og ser på mannen sin…. – For da, ja, hva var det du da hadde funnet? Sier hun spørrende og ser på Rolf…
Rolf ser tilbake på sin fru og forteller:
– Jeg hadde jo drømt om et småbruk, og det det var jo umulig å få tak i, men plutselig dukka det opp et. Der var det hytte, utmark, elv og dyr, sier han med strålende øyne og gestikulerer.
– Ja og da kunne jo ikke jeg si nei, fullfører Unni.
De flyttet på Nyheim i mai 1976. Det var griser i fjøset da, men det ble sauer istedenfor etter hvert. Ekteparet bygde om vei, fjøs og hus, gjorde mye vedlikeholdsarbeid de neste årene, og fikk barn nummer tre i 1980. De ble kjent med naboer, trivdes og fikk seg mange venner langs Baklandet.
– Vi ble kjent med alle på Baklandet, og barna ble baklandssiværinger. Vi hadde elva å fiske i, og på den tiden var det jo lov til å fiske med garn, vet du, sier Unni fornøyd.
– Så hadde vi jo hytta på Storkvannlihaugen, som er en trivelig plass, og den er det er det dattera vår Hanne som har i dag, forteller de.
Avisas utsendte kunne avsløre at hytta heter «Rolfhytta» blant sauebøndene den dag i dag.
– Der lot vi alltid døren være åpen, slik at det var mulig for folk på for eksempel sauesanking å ta seg inn og varme seg, spise matpakken sin, og vi har aldri opplevd hærverk, opplyser det omsorgsfulle ekteparet.
Trivsel
– Hva har gjort at dere ikke har flyttet her fra?
– Vi har trivdes her, uttaler ekteparet enig.
– Vi er så glade i Korgen, har venner og bekjente her, barn og barnebarn, fortsetter de.
– Og Rolf som har vokst opp ved sjøen der snøen aldri låg, er veldig glad i å gå på ski. Det er ingen som er så glad i å gå på ski som ham. Han er ikke så glad i toppturer som jentene våre, men de kortere turene, beretter Unni og ser på ektemannen gjennom 55 år.
– Jeg liker å finne et sted å sitte å speide, med kaffekoppen, matpakken og bikkja, utdyper Rolf drømmende. – Da har jeg det godt, fullfører han.
– Hva tror dere trengs for å få folk til kommunen?
– Det er nok arbeidsplasser, og hustomter, svarer Unni kontant.
– Stødige skoler og barnehager har vi jo allerede. Men flere omsorgsboliger trengs, for for mange eldre er det vanskelig å bli boende hjemme i eget hus etter hvert. Så hører jeg at folk trenger taxi, for å komme seg ned til butikken eller slikt, ikke bare når man skal til legen. Det får man jo ordnet slik det er nå. Men det er mye som er bra i kommunen, fortsetter hun og tenker litt.
– Det kunne gjort seg med litt forskjønning i sentrum, og mer gatelys på noen steder. Det trengs noen oppgraderinger, men jeg synes kommunen stort sett er flink til å forvalte det vi har, reflekterer den engasjerte lærerpensjonisten.
Hva trengs?
– Hva tror dere skal til for å beholde dem som bor her?
– Det bygges jo en stor fin ny barnehage, og skoler har vi, men vi skulle hatt litt mer tilbud til ungdommen enn fotball og kulturskolen, for å treffe flere grupper, nevner Unni.
Hun mimrer tilbake til da barna var i den alderen og deltok på ting som 4H på Baklandet. – Vi hadde noen rike år på baklandet, er de enige om. Unni smiler og ser bort på mannen sin som sitter ved hennes side i sofaen, før hun fortsetter.
– Ungdomsrådet har jo vært aktive, men så har jo pandemien revet ned mye, så man må få ting på fote igjen, spesielt for de unge, svarer Unni.
Saken fortsetter under bildet.
Rolf og Unni er veldig glad i hunden Leija, som praktisk talt har flyttet til dem fra datter Hanne Skjefstad. Foto: Edel Annie Tverberg
– Hvis dere fikk endre på noe i kommunen, hva ville det blitt?
Ekteparet ser på hverandre, og så litt ut i luften. Det grubles.
– Nei det hadde nok bare blitt litt småplukk, sier fruen i huset.
– Floden fra Korgen til Sørfjorden skulle vært utnyttet bedre. Det er jo artig å få se båter kjøre forbi. Det skulle vært oppmerka lei, slik at båter opp til 25-30 fot kunne dratt opp til Korgen. Så skulle det vært ei ordentlig flytebrygge i Korgen, kommer det fra ektemannen.
– Så har vi jo Radio Korgen som jeg har brent for, sier Unni. Vil vi miste den? Eller er folket villig til å gjøre noe for å beholde den? Spør hun.
Rolf har ikke helt sluppet tankespinnet rundt elva, og dens potensiale, ennå…
– Det kunne vært en sommerkafé oppe i Korgen ved elvebredden, for å skape litt mer liv i elva. -Ja nå har du satt meg på en idé her, smiler Rolf.
Unni vil berømme innsatsen til prosjektet «Utsikt til bedring» og turstien som de holder åpen.
– De står virkelig på, sier hun.
Det gode liv
Ekteparet roser folk, styre og stell i kommunen. De sier de lever det gode liv, og holder seg i ånde med barn og barnebarn. Innimellom savnes svaberg, sandstrender og livet ved sjøen, med tilhørende fugleliv. Det har kommet med alderen, sier de, men de har blitt så glade i området rundt Korgen, og trives her. Granskogen kunne de gjerne sluppet unna, spøker de, og er enige om at svabergene de ligger der, så de finner de.
– Men alderen tar oss med liv og lemmer, sier Unni og ler litt. De har en lun humor begge to, og deler raust av både livserfaringer og er interesserte i det som skjer i samfunnet i dag. Både lokalt og på landsbasis.
Rundt i hagen tusler Leija, dattera Hanne sin finske lapphund som de er så glade i. Snøballbuskene står i full blomst, og Rolf har diverse prosjekter på gang i den velstelte hagen på Fagerlimoen. 50 år med trivsel på den nye hjemplassen kommer til uttrykk i en unik evne til å sette pris på omgivelsene og menneskene rundt seg, og sette ord på det. Unni og Rolf viser stor kjærlighet til alt det vakre i naturen og til hverandre, kanskje er det nøkkelen til et lykkelig liv…?
