Hemnesfolk svarer på 4 kjappe spørsmål om ferien. I dag møter vi tidligere leder av Frivilligsentralen og bobilentusiast Øyvind Arntsen.
– Hvordan blir ferien i år?
– Årets ferie ble som nøye planlagt. Astrid og jeg er bobilentusiaster og reiser land og strand rundt. Vi er pensjonister og har lang feriesesong fra grytidlig vår til senhøstes. Når vi tar løs hjemmefra ferierer vi hver en meter og halser aldri i vei med fartsetapper slik mange gjør.
– Vi starta i mai med vårens herlige «dessertbufe’», en tur til barn og barnebarn i Oslo og Moss. Spesielt denne turen var å besøke familiens nyfødte prinsesse.
– Vel hjemme igjen, ble det intens jobbing i hagen før kursen ble satt til Øst-Finnmark. Tidlig ute må vite, før all myggen! Fylket er jo kjempestort og da vi for 3 år siden ferierte i Vest-Finnmark, og skjønte at dette rekker vi ikke, gjorde vi turen og fylket komplett i år. En fantastisk tur der vi som vanlig somla i vei. Lange morgener med frokost og fordøyelse av solide reiseinntrykk fra dagen før, masse natur og kulturopplevelser av de helt sjeldne, trivelige folk over alt. Mange tettsteder og byer ble besøkt. Med andre ord hadde vi en fantastisk fin tur.
– Astrid er ivrig på hobbyen geocaching. Hun både leter, (men må ofte ha hjelp, gjett hvem, til å finne) og lager nye cacher og legger ut for at andre skal finne. På Finnmarksturen ble antallet cacher etter omfattende leting, rundet av med 500 funn. Kjempeartig!
– I skrivende stund er vi på vei til vår «dessertbufe’» nummer to. På nytt skal våre kjære søringer besøkes, og ny båt og ny bolig skal tas i øyensyn.
– Hvordan ville årets ferie blitt om det ikke var korona?
– Om det ikke var for koronaen ville vi reist på konsert med Andrea Bocelli i Warszawa i Polen. Her ville vi sentrumsnært ha bodd i bobilen, og sammen med venner ha opplevd denne praktfulle tenoren på en arena sammen med 70.000 andre. Men, men, slik ble det ikke.
– Slik det er blitt utgjør koronaen ut over dette ingen forskjell for oss personlig. I bobil lever vi som i ei hytte på hjul, helt isolert om vi vil. Vi tar de samme forholdsreglene som vanlig, riktignok noe forsterket. Selv om vi har med oss det meste, må vi som alle andre, proviantere ferskvarer og drivstoff. Da er det spriting, avstand og munnbind som gjelder. Gjennom turene fram til nå, har vi reist gjennom områder med smitteoppblomstring og tatt våre forholdsregler deretter.
– Hva er ditt verste ferieminne?
– Verste ferieminne må være da det regna, og vi nærmest druknet, i Sverige i 1983. Vi hadde fått «permisjon»hjemmefra, min sønn på 4 og jeg. Astrid skulle være hjemme alene med vår nyfødte, mens vi andre skulle feriere i Østersund sammen med venner. Lure som vi var, teltet vi i en fordypning på campingplassen, og midt i natten startet et voldsomt høljeregn. Kjekke venner sto oss bi og hjalp oss å flytte teltet på rot med alt utstyr og 4åringen inni. Heldigvis gikk dette greit og vi kom fra det uten varige mén.
– Hva er ditt beste ferieminne?
– Her har jeg mest lyst til å legge til flere av ferieminner, men nok med ett.
– Jeg visste ikke hva en ferietur egentlig innebar, før jeg traff Astrid, på midten av 70-tallet. Beste ferieminne er min første ordentlige ferietur i ei blå Folkevogn, takstativet fullpakka, Astrid bak rattet, Vegard i baksetet, på tur til campingen Ansia ved Lycksele i Sverige. Da var det den store kjærligheten, hustelt og primus som sto fremst og dagene gikk med til bekymringsløs bading og soling. En herlig tid.
