En smal, svingete og uoversiktlig skolevei og ferdselsåre til fritidsaktiviteter, mye tung trafikk og ingen tilrettelegging for fotgjengere. For foreldrene langs veistrekninga Svartmarka – Hellbekkmoen er det uaktuelt å sende barna alene her. Ville du gjort det?
Langs veistrekninga fra Svartmarka til Hellbekkmoen bor det mange barnefamilier. Veien er svingete, smal og helt uten gatebelysning. Største del av strekninga har fartsgrense 80, og det er ingen tilrettelegging for fotgjengere. Skoleelevene som bor på denne strekninga har ikke rett på skoleskyss, og skal derfor gå til fots, eller sykle her både morgen og ettermiddag. Å ferdes på denne veien for fritidsaktiviteter og vennebesøk på kveldstid er både utfordrende og farlig. De har ingen alternative ruter. Er virkelig trafikksikkerheten for våre yngste ivaretatt på denne veien? Vi har snakket med en rekke av foreldrene som er berørte, og hørt hva de tenker om veistrekninga.
Stor trafikk
På samme veistrekning kjører ofte både tungtransport og traktorer. Det er mange gårdsbruk langs Baklandsveien, og blant annet både tankbil fra Tine, og Nortura sine dyrebiler kjører derfor her ukentlig. Barna som bor bortenfor grensen på 4 kilometer får gratis skoleskyss. Og alle barn i 1. klasse får reise med buss til og fra skolen.
Trygg Trafikk sier følgende: «Når du er gående i trafikken, er du den aller mest sårbare hvis uhellet skulle være ute. Du har ingen annen beskyttelse enn din egen kropp. Det å bruke beina som framkomstmiddel er også anbefalt fra et folkehelseperspektiv.»
Men å bruke beina på denne veistrekninga innebærer stor risiko. Trygg Trafikk anbefaler bruk av gangveier og fortau der det finnes, og å gå så langt ut på siden som mulig og lengst vekk fra bilene. På vinterstid er det høye brøytekanter langs hele den aktuelle veistrekninga, og gående vil derfor befinne seg i selve kjørebanen.
Galskap
Venke Nermark og Simon Oksfjellelv bor på Nyrud, nærme Hellbekkmoen og Låken som er grensen for skoleskyss. Om et år skal minstejenta i huset begynne på skolen. Første året får hun skoleskyss, da grensen for lengde på skolevei er 2 km for førsteklassinger, men etter det skal hun etter sigende ta bena fatt frem og tilbake til skolen.
– Det er galskap å sende små barn gående etter denne veien, svarer de to på avisens henvendelse om skoleveien.
Venke har flere større barn også, og forteller at de har fått innvilget vinterskyss fra november til mars. Dessverre har vi jo også lite dagslys før og etter disse datoene her nord, og det er ikke bare lysforholdene som gjør at veien ikke er tilstrekkelig ivaretatt når det gjelder trafikksikkerhet.
Klippekort
– Derfor ender det ofte med at vi kjører barna til skolen, og at vi betaler for skoleskyss heim ved å kjøpe klippekort på bussen, oppgir Nermark.
– Veien har mange uoversiktlige svinger, hvor jeg som voksen skifter på hvilken side jeg går på, og krysser veien for å plassere meg mest synlig for trafikk. Det er jo ikke så lett for et barn å komme på, eller få til, sier Venke.
Hun nevner også Valågbrua som er smal, og at elva bråker mye og gjør det utrygt når barn skal ferdes på veien.
Trygg Trafikk sier at man som fotgjenger alltid skal sørge for å være synlige og bruke refleks.
I eksempelvis Valåmodalen hjelper det lite med reflekser og hodelykt dersom tungtransport kommer seilende nedover i feil kjørebane, eller store biler møter andre biler mens man som liten, myk trafikant kommer traskende, syklende eller på spark her. Her er både bergvegger og autovern som hindrer en i å gå helt ut av kjørebanen flere steder.
Uoversiktlig og smal
Trebarnsmor Carmen Brendmo og Tobarnsfar Aleksander Nilsen mener de ikke blir ytt rettferdighet.
– Det er nesten så vi blir straffet for å bo slik til som vi gjør, sier Nilsen på telefon. Han forteller at hans jenter på 9 og 10 år er det han selv som kjører på skolen når han er hjemme. De bor bare ca. 500 meter unna grensen for å få innvilget skyss med buss.
– Veien er svingete og smal, det er områder der det er smalt selv for personbiler å passere hverandre. Sommerstid når bøndene har slåttonn kjøres det traktor med rundballepresse og annet utstyr langs veien, og det er ikke plass til å møte dem, gjør han kjent.
Aleksander sier at han føler det er tryggest å kjøre jentene når de skal noe, på grunn av manglende trafikksikkerhet, og at de enda er små.
– Ja, barn er jo litt vimsete, så jeg vil ikke sende dem alene på for eksempel sykkel på denne veien, slår han fast.
– Det er for lite trygt for at barn skal ferdes, og i tillegg er det gjengrodd og uoversiktlig. Det er ikke godt nok av kommunen når det kommer til trafikksikkerhet, avslutter han.
Pensjonist til unnsetning
Carmen Brendmo har hatt skolebarn i mange år, og forteller at hun er heldig som har en far som er pensjonist.
– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham. Han stiller opp og kjører på barna til og fra skolen, sier Brendmo.
Hun forteller at de har hatt vinterskyss med buss til barna, men at hun skulle ønsket det var helårsbuss for de minste.
– Vi har ikke økonomi til å betale buss hver dag for tre barn, beretter hun.
– Det koster over 20 kr for et barn én vei, og det går ikke i lengden, legger hun til.
Carmen forteller også at da hennes yngste datter skulle begynne på skolen var det ikke skoleskyss for 1. klassingene, og hun var både sint og frustrert denne tiden. Året etter ble dette vedtaket omgjort igjen, og per i dag får alle 1. klassinger tilbud om skoleskyss.
– Det er ikke nok med gatelys langs denne veien, slik den er i dag. Den er såpass farlig at det beste er buss for de små. Så er det litt anna for de på ungdomsskolen, de kan klare seg med mer lys og litt breiere vei, fortsetter Carmen.
– Men slik som veien som barna til Aleksander skal gå på, er, nei det går jo ikke an, jeg har ikke ord… kommer det som et hjertesukk til slutt fra Carmen.
Samboeren hennes, Bjørn Erik Hjerpbakk poengterer også at dette ikke bare er skolevei, men veien barna skal ferdes på for å komme seg til fritidsaktiviteter også.
For stor fart
Tonje Valåmo og Lene Bjerkadal er bosatt på Valåmoen. Tonje har barn på 17, 12, og 7 år, og Lene ei datter på 12 år.
Tonje sier at det er mye trafikk med tunge kjøretøy forbi der, og at det blir mye kjøring på barna da hun ikke vil sende minstemann alene til fots eller på sykkel.
– Hvordan løser dere situasjonen med barna til skole og fritidsaktiviteter?
– Vi kjører til alt, og selv om de blir store og det er ønskelig at de skal sykle eller gå selv, så er det jo ikke noe tryggere for dem på denne veien. Det er for trangt for en personbil og for eksempel en lastebil eller traktor å møtes, og det er 80 sone her, utdyper Tonje.
Hun og samboer Are Stenvoll har fått tilrettelegging med fleksitid på jobb for å kunne sørge for at barna kommer trygt til skolen, og dermed er seint heime på ettermiddagene. Veiforholdene påvirker familielivet på mange vis.
– Så er jo dette omkjøringsvei for E6 når den er stengt, skyter Lene inn.
– Ja, så har det jo vært flere ulykker hvor den ene av to store kjøretøy må legge seg av veien fordi de ikke kan møtes, fortsetter Tonje.
Barns trafikkforståelse
De to sier at de har hatt mye hjelp av besteforeldre som stiller opp og skysser barna i perioder. Barna har ikke god nok trafikkforståelse for å ferdes her trygt med de forutsetninger som er her i dag, og det kjøres i 80 km/t selv om det egentlig ikke er forhold til det. Bilene har ikke sjans til å stoppe dersom et barn befinner seg litt ut i veibanen rundt en sving, eller eksempelvis har falt på sykkel.
– Det er bare flaks som har gjort at det ikke har skjedd noe med noen barn på veien, sier de to mødrene tankefullt.
– Barna klarer ikke å skjønne at de ikke blir sett, og gjøre det som må til for at de skal bli sett, stadfester de to.
– Hva kunne dere ønske dere av tiltak for trafikksikkerheten her?
– Det skulle vært redusert fart, det trenger ikke være 80 sone her, svarer Lene kjapt.
– Det kunne vært gjort mange tiltak, men det som ville kostet minst er nok gratis skoleskyss hele året, sier Tonje. Hun legger til at det kunne vært artig å sett et regnestykke på hva det vil koste, sammenliknet med å lage en gang- og sykkelsti for de barna som ikke har rett til skyss innenfor de 4 km.
– Jeg skjønner ikke at de kunne konkludere med at denne veien ikke er farlig!
Det bor per i dag 16 barn i barneskole- og barnehagealder på den veistrekninga det er snakk om.
Endrede forhold
Tore Buvik og Anna Maria Forsman er også bosatt på Valåmoen. De forteller at de har SFO til gutten deres på 9, da det er uaktuelt å la ham gå selv, og den yngste kjøres i barnehagen.
– Enn til andre fritidsaktiviteter?
– Vi sykler i lag når vi skal andre ting. Minstemann har nettopp lært seg å sykle, så det er skummelt selv når vi sykler i lag, forteller fruen i huset.
Buvik som arbeider ved Polarsirkelen trafikkskole, er klar på at her burde fartsgrensen vært satt ned.
– Det har nok blitt mer trafikk her med åra, og etter at asfalten kom har hastigheten gått opp. Det er satt opp autovern og veien har dermed også blitt smalere, spesielt på ett sted hvor det ble en skikkelig innsnevring uten at det er varslet med skilt i forkant. Der er det ikke plass for to personbiler å møtes engang. Er det et barn på veien der samtidig har det intet sted å gjøre av seg, og kommer det noen på sykkel skjer det uhell, belyser Tore.
Mange farer
Ekteparet meddeler, som de andre foreldrene, at det er mye frakt av store maskiner til både landbruk og annet, på veien som ligger rett ved huset deres. Man må planlegge hvor man skal kunne møte biler, og noen steder kan man ikke det heller, da det er så uoversiktlig. For barn er det en umulig oppgave. Under Valågbrua er det et stort hull under autovernet, hvor det godt kan skje ulykker med barn som møter kjørende.
– Hva ville dere ønsket dere av trafikksikkerhet dersom dere fikk velge på øverste hylle?
Anna ler og sier gang- og sykkelvei, men mener nok det er en umulighet.
– Hadde farten blitt redusert hadde det nok ført til mer bevisstgjøring av bilister om at her må man ta hensyn, sier ekteparet.
– Så hadde belysning og en litt bredere vei hjulpet på, tilføyer de.
Tore har selv vokst opp i huset de nå bor i, og gikk til skolen derfra. Han forteller at foreldrene kjørte ham de dagene det var dårlig vær, og en snill bussjåfør tok ham på innimellom.
– Det er ikke samme forhold på veien nå, så jeg ser ikke for meg å slippe egne barn alene på lang, lang tid, avslutter Buvik.
Ikke godt nok
Denne veien er en fylkesvei, kommunen har selv ansvar for trafikksikkerheten til skoleelevene, men det eneste som er gjort av tiltak per i dag, som er avisa bekjent, er å innvilge vinterskyss til dem som søker om det, i tidsrommet 01.11 – 31.03.
Vi har, for å få bredde i saken, kontaktet Boreal som har skoleskyssen her på kontrakt for Nordland fylke. Yrkessjåfører hos selskapet har ikke tillatelse til å uttale seg, og pr-ansvarlig i selskapet hadde ingen kunnskap om det aktuelle stedet. Vi avventer svar fra rette person i selskapet.
I en henvendelse til kommunen har vi bedt om kommentar til dagens situasjon på veistrekningen, og at foreldre anser den som uaktuell for barn å ferdes på, og hvilke tiltak de har gjort for å bedre trafikksikkerheten for våre minste borgere.
Folkehelsekoordinator i Hemnes kommune, Andrew B. Amundsen, forteller at tiltak for å bedre trafikksikkerhet på fylkesveien har vært tema i flere anledninger.
– Gatelys langs strekningen ble løftet frem som tiltak i den første trafikksikkerhetsplanen i 1997, og Hemnes kommune har ved flere anledninger søkt om midler gjennom Nordland fylkes tilskuddsordning for fylkeskommunale trafikksikkerhetstiltak uten å få noe tilskudd, forklarer han.
– I forbindelse med tidligere søknader til skolen om skoleskyss på grunn av trafikkfarlig skolevei, gjennomførte Trygg Trafikk ved Thore Jeremiassen en befaring, på både denne og flere andre veier, for vurdering av trafikksikkerheten på veien, fortsetter han.
– Konklusjonen fra Trygg Trafikk var at situasjonen på Fv7350 forbi Svartmarka ikke tilsa at de kunne kreve fri skoleskyss på grunn av trafikksikkerheten på veien. Kommunen har likevel valgt å tilby skoleskyss på vinterhalvåret, avslutter Amundsen.
