Årets klimakonfirmanter havnet i helga i telt på Stigen. Øya stigen i Lurøy gikk fra 2 beboere til i underkant av 30 på et blunk. Tur, søppelplukking, kvelds- og morgenbønn var noe av det som sto på programmet for ungdommen.
Denne helga dro årets klimakonfirmanter på en kompenserende tur. Kanskje ikke klimakompenserende til sitt fulle, men denne turen var en kompensasjon for den tradisjonelle turen til Lovund. Der skulle de vært i lundeura i tiden rundt lundkommardagen 14. april, for å se til lundefuglen, men den turen ble avlyst grunnet koronasituasjonen.
KompensasjonsStigen
Alternativet til Lovundtur ble ordnet ganske på tampen av året, og turen ble av koronahensyn lagt til en nesten helt ubebodd øy, Stigen i Lurøy kommune. Med på turen var 4 foreldre, og prest Hans Christian Håland. De kjørte bil til Tonnes, og ble hentet puljevis i rib- båt og fraktet ut til Stigen hvor de skulle sette opp lavvo og telt for å overnatte fra lørdag til søndag.
Å være klimakonfirmant er frivillig, og innebærer noen turer i løpet av konfirmantåret, med klima som tema. Dette kullet har vært på tur på Okstindbreen for å sjekke forholdene der, med overnatting på Kjennsvasshytta, i høst. Der fant de ut at breen hadde krympet om lag 200meter de siste 10 år.
Gjestfritt
Da gjengen ankom øya ble de varmt tatt imot av de eneste fastboende på øya. Stein og Gunn Sjursen. Paret ønsket velkommen, og åpnet opp eiendommen for leirplass og lån av andre fasiliteter, som utedo. Et klart pluss for spesielt den kvinnelige andelen av de tilreisende.
Det gjestfrie ekteparet forteller at Stein kjøpte eiendommen for 40 år siden, og har bodd der fast i om lag 15 år. Gunn har bodd på øya i 7 år, og de har også en leilighet på Nesna, som blir brukt innimellom. Paret lot konfirmantene bruke både trampoline, husker og kaihus, samt et annet lite hus med bord og stoler og en liten vedfyringsplass. Her slo de voksne seg til ro utover kvelden, i le for vindtrekken, og med god utsikt mot både Hestmannen og konfirmantenes teltleir.
Stigning på Stigen
Lavvoer og telt ble satt opp ned mot fjæra, og her fikk konfirmantene både teste samarbeidsevner og teltkompetanse. Det så ikke ut til å skorte på noen av delene, og vips var Stigen full av telt og noen hengekøyer, og antall beboere på øya mangedoblet. 6 av guttene hadde bestemt seg for å sove under åpen himmel.
Presten tok så med seg de unge håpefulle, og foreldrene, på en tur opp på et av øyas fjell for å se seg litt rundt. Turen gikk ikke til øyas høyeste punkt, selveste Stigen på 380 moh., men opp på en høyde på 280 moh. Hvor det var utsikt i alle retninger, mot blant annet Aldra, Rødøy, Lurøy og Hestmannen. Været var overskyet, så utsikten kunne ifølge Stein og Gunn vært atskillig bedre, men gjengen var stort sett bare fornøyde med dagens trimtur til tross for værets utsiktsbegrensning, og ganske mange høydemeter å forsere. Presten fortalte at ungdommen stort sett er fornøyde på tur.
–De som er med som klimakonfirmanter har jo valgt det selv, sier Håland.
Kveldsbønn og bading
Etter turen var det tid for grilling, plukking av søppel, litt underholdning og leker, samt kveldsbønn før soveposene skulle finnes frem.
Rundt de fastboendes eiendom tuslet det en saueflokk som beitet på øya, og nysgjerrig kom for å snuse på telt. De deltok sågar på kveldsbønnen klokken 23.00, litt på avstand vel og merke, og «sang» med på en av salmene.
Bading hadde vært et tema blant ungdommene, og noen hadde bestemt seg for at dette var høyaktuelt, mens andre var mer eller mindre fornøyd med å ikke ha med seg badetøy. Det endte med at det var 4 jenter som tok seg en kjapp dukkert, med resten av gjengen på brygga som publikum og beredskap.
– Det kan se ut til at jentene er tøffere enn guttene, konkluderte far til en av konfirmantene, Sølve Tuven med.
Natteliv
Ut over kvelden ble det noen som prøvde fiskelykken, og det ble spilling av «kubb» og vandring i fjæra i tillegg til sosialt samvær med mye latter og musikk fra små høyttalere.
I den lyse vårnatten var det ikke så fristende å ta kveld og slå seg til ro, men til slutt var alle kommet seg i soveposen ved 01.00 tiden, med ulik grad av ønske om å lukke øynene øyeblikkelig.
Natten var enda ung, og skyene trakk seg en kort tid tilbake, og slapp til solens vakre nattelys rundt 03.30, kunne noen av dem som holdt seg våken lengst fortelle.
Sosial uten mobil
Søndagsmorgenen trengte seg på, og konfirmantene ble vekt for å gjøre seg klar til morgenbønn klokken 09.00. Presten foretok en nokså snill vekkerunde, mens foreldrene fulgte på med en noe mer høylytt metode med kiming i ei klokke rundt på leirplassen. Ungdommen mottok dette på en overraskende avslappet måte. Utpå dagen var det tid for ei lita oppsummering av turen, mens de pakket sammen telt og annen bagasje.
– Hva har vært best med turen?
– Å se på sola i natt, forteller Julie Moen som var en av dem som hadde vært våken lengst. – Og at vi fikk låne utedoen her, legger hun til og ler litt.
Maja Standal hiver seg med på praten, og sier at det beste har vært å ha mange å være sammen med.
– Jeg har vært sammen med mange som jeg til vanlig ikke er sammen med. Så har det vært veldig koselig, og «chill», fortsetter Maja.
– Når man er på tur får man se litt andre sider av hverandre. Til vanlig ser man jo bare hverandre på skolen, mer her får man litt nye perspektiver på hverandre, stemmer Susanne Emilie Nordmo Antonsen i. De andre nikker og bekrefter at dette er en lik opplevelse for alle.
– Så har det vært så bra å være sosial med andre, uten å bruke telefonen, sier Julie.
De andre i jentegjengen utbryter full enighet, og sier det har vært godt å ikke være så bundet til mobilen. Den har vært i bruk for å ta bilder og spille musikk, ellers minimalt.
Rib-tur og telt
Susanne Emilie forteller at hun nå har lært seg å sette opp telt alene. Det har hun bare prøvd sammen med familien før.
– Ja, det var lettere enn jeg trodde. Jeg skulle egentlig øve hjemme en gang før turen, men det orka jeg ikke. Og det gikk bra, jeg måtte bare ringe hjem og få litt hjelp fra stefar Geir Arne Lauvås over telefonen, sier konfirmanten.
Gloria Cooper synes det har vært både artig og koselig på tur, og trekker frem både bilturen og rib som favoritter.
– Men jeg satt fremst i rib’en og da holdt jeg på å miste solbrillene mine, forteller Gloria og ler.
Sosiale stunder
Maren Nerleirmo syntes det hadde vært best den stunden de var samlet i kaihuset ved brygga, og pratet sammen. Maiken Kristiansen og Siren Thoresen er enige, og forteller at har de hatt en liten «photoshoot» sammen med Gloria, og tatt bilder med polaroidkamera, noe som var gøy.
Saga Johansson som fylte 14 år på turen, på samme dag som Presten fylte 54 år, syntes også det beste med turen var å få være sammen med så mange forskjellige, og å prate med dem som man til vanlig ikke omgås.
– Hva har vært minst bra?
– Ingenting! sier de, og nevner kun noen vondter litt her og der etter ei natt på liggeunderlag. -Og at vekkeseansen var litt voldsom.
– Men vi våkna i allefall, ler de.
Så mimrer de litt til turen ved Kjennsvatnet og ler enda mer.
Flotte tullinger
Guttegjengen som sov under åpen himmel, ligger i soveposene og venter på at det skal være 15 minutter til de skal være ferdig pakket. Her er det kalkulert tidsbruk, må vite.
– Det beste har vært å være med fine folk, sier Thomas Nermark. – Og å sove, føyer han spøkefullt til.
Elias Henriksen Strandvoll synes utsikten fra fjellet var det beste. – Og å våkne av sola i ryggen i natt! Sier han. Heike Rekve Røsvassbukt syntes også det beste var å være våken på natta når det var sol.
Gjengen er for øvrig samstemte i at det å være sosial har vært det aller fineste med turen.
– Ja, å få være med flotte tullinger, sier Åge Granmo. Guttene ler.
Stemningen er god til tross for lite søvn og mye aktivitet, og guttene hiver seg rundt i pakkingen når prest Hans Christian gir beskjed om at nå er det på tide å gjøre en innsats.
På spørsmålet om hva som har vært det minst bra, er det sauebæsj som nevnes av guttene. Det kan se ut til at de er særdeles fornøyde, tenker undertegnede.
– Så kunne det vært bedre vær, sier Elias.
Fantastisk oppvartning
Ei annen gruppe på 4 jenter er litt bedre i rute med nedpakkinga, og forteller gjerne litt om hva de synes om turen. Hedda Sandes mener det beste var bading, mens Ida Grøneng og Annika Herstad Lifjell likte best rib-turen.
– Men den var for kort, og bare rett frem! Sier de samstemte.
Annika mener som flere andre det har vært en veldig bra tur, men at været kunne vært finere.
– Jeg likte best å få sove, sier Emilie Svartvassmo, men jeg savnet senga mi litt. Så var det best å være sammen med de andre på brygga i går kveld, fortsetter hun.
Før avreise stekte Gunn lapper til hele gjengen, og mannen Stein arrangerte diverse konkurranser for dem. Mette og trøtte kunne de dermed sette seg i rib’en for å returnere til Tonnes, med noen søppelsekker med samlet skrot for klimaet i båten, og mange fine opplevelser, krøllete turklær og soveposer med litt sauebæsj i bagasjen.
Prest Hans Christian Håland var fornøyd med å kunne få til en tur, til tross for et annerledes konfirmantår.
– Det var veldig hyggelig at vi fikk gjøre noe sammen selv om det ble en annerledes tur enn det pleier å være. Det handler litt om å komme seg ut, og gjøre noe, selv om klimafokuset på denne turen ble litt mindre enn ellers, sier presten avslutningsvis.