Røssågautbyggingen har vært særdeles viktig for Hemnes kommune og Helgeland.
Utbyggingen ga viktige arbeidsplasser, og ikke minst, lokal vekst og økt velstand. Etter utbyggingen ga det permanente arbeidsplasser, og etter hvert også gode kraftinntekter for det som ble «storkommunen» etter kommunesammenslåingen i 1964.
Det er vanskelig å se for seg hvordan distriktet ville sett ut i dag uten denne utbyggingen. Kraften ga energi og muliggjorde etableringen av både Jernverket på Mo og aluminiumsverket i Mosjøen. Utbyggingen var en økonomisk lykkehendelse for distriktet, det er vanskelig å hevde det samme for naturen.
Det er trolig få i Hemnes som ønsker å reversere utviklingen, men det betyr ikke at man skal la gamle regler og holdninger bestemme framtidens rammevilkår. Det er begrenset hvor lenge man skal vise takknemmelighet for industrialiseringen og gjenreisningen av Norge etter krigen.
Spesielt etter at kraftmarkedet ble konkurranseutsatt i Norge har inntektene til staten økt kraftig. Det er en utvikling alle i Norge profitterer på, samfunnskaka som deles har rett og slett blitt større. Så langt henger nok de fleste med.
Det er neste trinn som blir verre å svelge, når storsamfunnet ruster opp anleggene slik at de skal gi enda bedre avkastning går inntektene til lokalsamfunnet ned. Den «flotte» utbyggingsavtalen Hemnes «fikk» fra Statkraft er faktisk allerede mer eller mindre nedbetalt av mottakeren, Hemnes kommune, gjennom reduserte inntekter. Storsamfunnet får dermed både økte inntekter gjennom mer effektive anlegg, og slipper unna med å legge igjen mindre penger lokalt. Staten opplever vinn-vinn, mens Hemnes opplever at det som ble gitt med den ene hånda ble tatt igjen med renter av den andre.
Rammevilkår for de aller fleste i samfunnet endres i takt med kunnskap og utvikling. De som driver industri eller bergverk i dag må tilpasse seg nye regler daglig. Det virker derfor merkelig at kraftproduksjon i langt mindre grad blir modernisert til dagens standard, i alle fall om det betyr økonomiske kostnader for produsenten.
Knapper og glansbilder kan være flotte – kanskje storsamfunnet kan beholde noen av dem selv, i bytte mot moderne infrastruktur og ting som gir boglede i distriktene?