«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har tråkket opp den?» Slik begynner romanen Markens grøde av Knut Hamsun. Innspillingen av stumfilmen med samme navn ble gjort blant annet i Hemnes kommune, og vi har sjekket opp noen av «stiene» 100 år etterpå.
«..Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.»
Slik fortsetter innledningen av romanen som Hamsun i 1920 vant Nobels litteraturpris for. I 1921 ble den filmatisert, og deler av Hemnes i tillegg til Røvassdalen brukt som kulisser for «opptråkking av stier, og markgrevens historie». Knut Hamsun sa «Om hundrede år er allting glemt», noe som skulle vise seg å ikke stemme helt, men landskapet og samfunnet forandrer seg definitivt på 100 år.
Banebrytende
I romanen bryter hovedpersonen, den grovbygde «kvernkallen» Isak, nytt land, og bygger opp gården Sellanrå på et sted der «ingen skulle tru at nokon kunne bu». Stumfilmen var den første norske filmatisering av et litterært storverk, og banebrytende som den første norske filmen med egenkomponert filmmusikk.
Romanen, som gjerne refereres til som «arbeidets høysang»» skildrer historiske endringer i samfunnet fra bondesamfunn til natural- og pengehushold, og utviklingen som skjedde i landbruket på denne tiden. Konflikten mellom by og land spiller også en sentral rolle i romanen, men det er ikke det eneste som Hamsun debatterer i romanen. Etiske temaer tas også opp, hovedpersonens arbeid, kjærlighet og alderdom skildres, og den fåmælte Isak møter utfordringer som setter ham på prøve. Han gifter seg med Inger, som er født med leppe/ganespalte (hareskår) og dermed har opplevd manges kritiske blikk i oppveksten. Sammen får de tre barn, og den tredje, som er en jente, blir født med ganespalte som sin mor. Inger dreper barnet rett etter fødselen, og havner på straff for det, da sladrekjerringa Oline avslører gjerningen. Grovt sett ligger filmens fortelling nær romanens fortelling.
Dansk regi
Det var dansken Gunnar Sommerfeldt som skrev manus og hadde regi på stumfilmen. Han spilte også en rolle i filmen selv, som lensmann Geissler. Stumfilmen ble filmet i vårt lokalsamfunn, lokalbefolkningen ble benyttet som statister og i andre små roller, noe som da var en stor begivenhet. Isaks rydning ble filmet i Røvassdalen, andre deler ble filmet på Tveråneset i Rana. Det ble også gjort innspillinger i Odden på Hemnesberget samt Heggedalen i Korgen. Fra Tärnaby ble det innleid noen samer.
Tapt og funnet
Filmen var ifølge Wikipedia ansett som tapt ei stund, men dukket så opp igjen i flere versjoner, både i en nedkortet versjon i Amerika, og en lengre versjon som dukket opp i Nederland. Disse to kopiene utgjør den versjonen som ble vist under Hamsun-dagene i 2009.
I Nordlands avis fra 17. mars 1921, kan vi lese at «Direktør Sommerfeldt og hans selskap var på Hemnesberget og optok endel avdelinger», og at gjestene ble viet stor oppmerksomhet. Her kommer det frem noen navn på skuespillere og deriblant lokale bidragsytere som Randine Petterson og kjøpmann Nils Nilsen. Det nevnes at det skal spilles inn mer til sommeren, og at det skulle filmes langs hurtigrutekaia. «Det vil særlig bli de vakreste og mest kjendte partier, fugleberg m.v som blir medtat.» Direktøren hadde også opplyst at filmopptaket ville komme til å koste omkring 100. 000 kroner. Den 5. november samme år kan vi imidlertid, i samme avis, lese en liten notis, hvor det fremkommer at innspillingen kom på 250.000 kroner.
Markens grødes plass i Odden
I Odden, hvor innspillingen foregikk på Hemnesberget, har Thomas Sundebæk sørget for at bygningene er holdt ved like, og at man kan finne bilder fra gammelt av med litt informasjon til, som et vitne om det som var – midt i det som er.
Verken Hamsuns roman eller film er glemt etter hundre år, men det har skjedd store forandringer, bare i språk og språkbruk, og i samfunnet forøvrig. Jan Gaute Buvik har gjenskapt noen av settingene fra filmen, og tatt nye bilder «på gamle stier».
«Der går Isak og saar, intet andet end en kvernkall av skikkelse, en kubbe. Han gaar i hjemmevirkede klær, ulden er av hans egne sauer, støvlerne av hans egne kalver og kjyr. Han gaar religiøst barhodet men ellers skammelig haarrik, det staar et hjul av haar og skjæg om hans hode. Det er Isak, Markgreven.»
Slik beskrives Isak mot slutten av romanen fra 1917, og beskrivelsen tar oss mentalt med tilbake hundre år. Her fremme i 2021, langt ut på de opptrådte stier kan vi se oss tilbake, og med bilder og tekst sørge for at «om hundrede år er allting glemt» ei heller er en sannhet hundre år fremover i tid.
Alle bilder gjengitt med tillatelse fra Nasjonalbiblioteket.
